Psykiatrisk behandling mot ens egen vilje skal være siste utvei, det vil si at alt annet skal være prøvd først. Å ha en tung psykiatrisk diagnose er ensbetydende med at man blir utsatt for mange og lange innleggelser i psykiatrien. I psykiatriens øyne så er man kun frisk når man går på medisiner og det jeg savner litt er et behandlingsopplegg som tar sikte på å kurere psykiske lidelser på en skikkelig gjennomført måte.

På psykiatriske avdelinger så har man svært få muligheter til å leve det livet man hadde før det stagnerte. Når man går rundt neddopet av medisiner i uker og måneder i stedet for å få tettere oppfølging med løsningsbasert samtaleterapi så er det ikke rart at man av og til får lyst til å gi opp.

Paradoksalt nok så kan man i denne sammenhengen mene at psykiatrisk behandling med sterke nervemedisiner virker mot sin hensikt. Medisiner av denne sorten gjør en bare mer tiltaksløs og det er ikke bra for noen, tror jeg. Det finnes massevis av modeller og forskning på at mennesker med ressurser kan lære seg å bruke dem og mange seminarer, konferanser og kongresser arrangeres hvert eneste år med dette temaet. Viljen til å sette teoriene ut i praksis mangler litt, bare.

Holdningsendringer må til. Brukerens livskvalitet og ressurser bør bli høyere prioritert og man bør belønnes og ikke straffes når man selv ønsker å gjøre noe som er bra for en selv uavhengig av om psykiateren er av en annen oppfatning. På den måten tilføres behandlingen mening.

Bjørn Ingar Pedersen

Bjørn Ingar sin blogg: http://egnemeninger.wordpress.com