Tre dager etter hverandre var det fokus på tvang i dagens Norge denne uka som har gått, og det på selveste Dagsrevyen. Mandag 16. mai  om Legemiddelverkts bekymring over de store forskjellene i Norge. Om tvang til og med på 17. mai både på Dagsrevyen  og på Kveldsnytt . Det noen ekstra ”Hurra”, rett og slett for at NRK tar dette opp og med anser det for å være så viktig at de bringer det opp på nasjonaldagen.

 Olav Elvemo fra Rådet for psykisk helse uttalte :

”Rådet for psykisk helse har gjennom flere år jobbet regionalt for å bidra til å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern. Gjennom møter der fagfolk og brukere snakker sammen om både utfordringene og de gode løsningene har vi bidratt til at flere nå jobber på andre måter, med økt frivillighet.

- Rådet for psykisk helse mener de som har høye tall for tvangsbruk må lære av måten det jobbes der det brukes lite tvang, sier Olav Elvemo.”

Beklager Olav Elvemo. Dette er ikke nok! Mange av de som opplever krenkelser forteller aldri andre om krenkelsene de utsettes for. Hvorfor? Blant annet fordi det medfører skam å bli utsatt for tvang. Og skammen påføres av helsevesenet i tillegg til alt det andre som skjer i forbindelse med tvangsinnleggelser.

De som kjenner meg vet at jeg selv har opplevd tvang, og at jeg har reist meg igjen. Det tok mange år! Jeg har det som en av mine livsoppgaver å peke på uverdigheten ved tvang og brudd på menneskerettigheter innenfor psykisk helsevern. Jeg gjør det fordi jeg ikke greier å la være. Kanskje er det en konsekvens av Posttraumatisk stressyndrom som følge av tvangen jeg har opplevd. Når jeg hører om tvang, og jeg tror jeg greier å leve meg rimelig godt inn i hva de enkelte som utsettes for tvang opplever. Alle opplever det litt ulikt, men det er dog en del fellestrekk.

Hvorfor gir ikke Rådet for psykisk helse dette arbeidet mer trøkk enn at de regionalt prøver å bidra til å redusere bruk av tvang?  Jeg er usikker på at metoden virker der det er aller mest nødvendig med endring. Er det ikke da litt feil bruk av ressurser? Ingen ledere kan tvinges til å delta i møter med Rådet for psykisk helse. Bare Storting og Regjering kan pålegge helseforetakene å gjøre endringer.

I februar 2010 sa Helse- og omsorgsministeren  at hun skulle rydde opp i tvangsbruk.

Jeg håper at ukas nyheter om tvang fører til at flere politikere, og særlig i Stortingets helse- omsorgskomite setter seg inn hva som faktisk skjer ved tvungent psykisk helsevern. Vi er noen som har opplevd dette som greier å fortelle om opplevelsene. Se f. eks kortfilmen ”Stemmer fra innsiden ”.

Se ”Menneskerettigheter også for psykiatriske pasienter i Norge ?”

BAT-rapport – Reidun Norvoll: Om retraumatisering , side 29.

Det mangler ikke dokumentasjon. Mangler politikere vilje til å sette seg inn i feltet?

(Jeg har mottatt skrivestipend fra SEPREP  i 2011.)

Siv Helen Rydheim

Siv Helens blogg: http://sivhelenrydheim.blogspot.com