Det har vært vanskelig å komme videre, men for et år siden bød det seg en anledning å bli deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe, og jeg gikk inn i gruppa fordi jeg har problemer med grensesetting. For å bli deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe, så var inngangsbilletten å ha et problem. Det var ikke akkurat nødvendig å lete med lys og lykte for at jeg skulle finne et problem å jobbe med. Grensesetting  har vært problematisk så lenge jeg kan huske. Det har vært viktig å være imøtekommende. Dermed har jeg ofte oversett at nødvendigheten av å sette ned foten.  Faren ved å kjenne det problematisk med grensesetting er at jeg for ofte sier ja. Når jeg kjenner meg veldig presset sier jeg kanskje ”nei” på en unødvendig skarp måte. Jeg er ikke like imøtekommende lenger. Jeg har blitt bedre på å sette grenser etter snart et år som deltaker i selvhjelpsgruppe.

En selvhjelpsgruppe  er et mentalt treningsstudio, og jeg har i hvert fall behov for trening for å prøve å endre mine dårlige mestringsstrategier. En  mestringsstrategi  er noe de fleste forbinder med noe positivt, men er det alltid det? Jeg lærte meg dårlige mestringsstrategier som barn- og ungdom. F eks å rømme og bli redd og sint når det var krangling. En bedre strategi ville kanskje være å lære ”å stå i en krangel”. Nå er det ikke spesielt positivt å krangle, men kanskje er det sunt å unngå å rømme. Jeg har funnet ut at jeg kan bruke mye energi på å unngå sammenstøt og krangel med andre. Energikrevende kan det også være å rømme fra krangling.

Deltakelse i selvhjelpsgruppa har fått meg til å se at jeg ikke bare har problemer med å sette grenser, men desto større problemer med de ryggmargsrefleksene som styrer meg når jeg opplever ubehag. Alt henger sammen. Uten selvhjelpsgruppa ville jeg kanskje ikke sett sammenhengen like tydelig. Jeg har en mangelfull verktøykasse. Hvis jeg trenger en hammer og bare har en skrutrekker, da kan det være problematisk å få slått inn en spiker. Verktøykassa skal utvides med flere redskaper. I selvhjelp er det å være tilstede her og nå noe av det viktigste og vanskeligste. I forhold til grensesetting er det viktig å si tydelig i fra i det øyeblikket jeg kjenner at noe blir feil for meg. Det er vanskeligere å komme en uke etterpå.

Jeg tror vi alle har noen steingjerder inni oss, og kanskje trenger vi dem, men det er i det minste mulig å flytte litt på steinene inni gjerdet, kanskje til slutt tenke på å rive gjerdet.  Nye indre landskap kan åpne seg, slik at det blir enklere å ta for seg av det livet byr på.

Siv Helen Rydheim

Siv Helens blogg: http://sivhelenrydheim.blogspot.com