Undersøkelsen, som er å finne i PLoS Medicine , viser at behandlerne ga de internerte ikke-traumerelaterte diagnoser, selv om de hadde symptomer på posttraumatisk stresslidelse. De ble i stedet diagnostisert med blant annet personlighetsforstyrrelser – en opplevelse mange traumatiserte også har fra norsk helsevesen, men uten at dét vekker oppsikt.

For noen år siden leste jeg en uttalelse skrevet av en psykolog jeg hadde vært hos en del år tidligere. Der sto det øverst på første side riktignok to-tre linjer om at jeg hadde en overgrepsbakgrunn, men disse få setningene sto helt for seg selv, og historien min ble aldri knyttet til noe i resten av den ganske lange teksten. I stedet ble jeg beskrevet via diagnosen psykologen hadde satt på meg (selvsagt uten at han hadde nevnt et ord om diagnose, verken under diagnostiseringen eller da han forfattet uttalelsen), og uten at den ble tillagt noen forbindelse med reaksjoner på langvarig traumatisering.

Også i somatikken har jeg erfart at historien min ikke er blitt relatert til helseplager jeg har søkt hjelp for. I 15 år hadde jeg sterke fødselsliknende smerter. Ingen lege koblet noen gang disse til bakgrunnen min. Det hjalp ikke det spor at jeg selv begynte å se et mønster og ymtet frampå om en slik sammenheng. Og til tross for at jeg etter hvert stilte riktig diagnose, opplevde jeg jo at det ikke er så lett å helbrede seg selv. En gang jeg trengte sykemelding, fikk jeg i stedet kjeft av legen som hadde undersøkt meg, uten å "finne noe". Da jeg begynte å gråte, fordi jeg hadde så vondt at jeg ikke greide å stå oppreist, ba han meg bare om ikke å "lage noen scene". Resultatet ble at jeg sa opp jobben.

Studien av helsehjelpen på Guantanamo vekker fagfolks interesse, men jeg observerte ingen tilsvarende reaksjoner i det offentlige rom da en norsk undersøkelse publisert i 2006   viste at BUP hadde identifisert overgrepsbakgrunnen til bare 12 prosent av de seksuelt misbrukte barna som de behandlet – og enda verre: BUP hadde registrert fysisk vold som problem hos én prosent av sine voldsutsatte pasienter.

Inge Nordhaug fra RVTS Vest (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Vest) uttalte til Bergens Tidende 3. november 2010  at diagnosen kan få en selvforklarende makt. Man ser på den som selve årsaken, og leter ikke videre etter hendelser som ligger bak. Han viste blant annet til overgrepssaken i Alvdal. Barn som kommer til spesialisthelsetjenesten, får som regel en diagnose basert på egen atferd og opplysninger fra foreldrene.

Man trenger altså ikke gå til de mest ekstreme steder på kloden for å oppleve at helsepersonell er blinde for menneskeskapt lidelse som årsak til pasienters symptomer. Men det går an å lære, så ta en titt på konferansen om traumer som RVTS Vest arrangerer  i september.

Sigrun Tømmerås

Sigruns blogg: http://stomm-blog.blogspot.com/