Det var når jeg og min samboer prøvde å vinne i retten for å få øket samværsfrekvensen med vår sønn at vi fikk oppleve en gyselig kulde fra rettsvesenet og barnevernet, altså disse menneskene som mener at vi ikke er kapable til å ta vare på sønnen vår. Selv om jeg hadde vært stabil på medisiner i flere år og symptomfri så ble det rakst konkludert med at jeg ikke hadde sykdomsinnsikt, bare fordi ordet symptomfri kom fra meg og ikke en psykiater.

Så hardt og brutalt var mitt første møte med rettsvesenet. Jeg hadde til og med en skriftlig uttalelse fra en spesialist i klinisk psykologi som stadfestet min påstand om at schizofrenidiagnosen ikke var riktig basert på en utredning foretatt over en 2 års periode. Den ble ikke tatt til følge fordi den angivelig var for gammel.

Spørsmålet er jo om hvorvidt ytre faktorer er utløsende for en psykose eller om den ligger latent i kroppen helt fra fødselen av og blomstrer opp plutselig og helt uten forvarsel. I ruspåvirket tilstand så kan man bli hallusinert, det er ikke til å komme bort fra, men når rusen er over så vil tilstanden stabilisere seg igjen, mener nå jeg.

Når sønnen min ble plassert i fosterhjem så tok det veldig hardt på meg og jeg ga fullstendig blaffen i alt jeg hadde lært i løpet av mange år i psykiatrien i forhold til rus. Jeg henfalt til misbruk igjen og kan prise meg lykkelig i dag for at jeg overlevde. Det må ha vært en skytsengel som våket over meg.

All den indre styrken som jeg hadde jobbet meg fram til i terapien forsvant som dugg for solen og prognosen som hadde vært god i en årrekke likeså. Bare på grunn av at ingen hadde noen som helst tro på at min vilje til å holde min sti ren ville vedvare. Det var slike umenneskelige holdninger som tok knekken på meg og som fikk meg til å gi opp.

Det var ikke omsorgen for barnet vårt vi ville ha tilbake. Vi prøvde bare ydmykt å få til et kompromiss med barnevernet om litt mer enn 3 samvær i året. Det fikk vi ikke. Sånn fikk jeg smertelig erfare at det finnes mennesker som grovt benytter seg av den makt de besitter og som nyter å bruke den til å trøkke folk ned i rennesteinen. Slikt burde vært forbudt ved lov i et hvert demokratisk samfunn.

Det handler om å strekke ut en hjelpende hånd til mennesker som har det vanskelig og ikke straffe dem ved å gjøre livet enda verre for dem. Jeg stiller spørsmålet om når jeg ble mindre verdt enn andre mennesker og når mine ord ikke lenger var gode nok og jeg håper noen kan gi meg et svar på det.

Bjørn Ingar Pedersen

Bjørn Ingar sin blogg: http://egnemeninger.wordpress.com