Det var ingen storartet opplevelse å bli henta hjemme av 3 uniformerte politimenn mens hele nabolaget sto og så på. Direkte flaut var det. Vel hadde jeg vært litt rebelsk i forkant og det var min egen feil at livet mitt tok denne vendingen, men jeg tenkte umiddelbart da politiet kom at jeg ikke skulle gjøre noe mer for å ødelegge mitt gode navn og rykte.

Det første møtet med psykiatrien var skremmende. Isolert fra resten av verden uten noen som helst kontakt med medpasienter, familie eller venner. Ingen TV eller musikk. Kun en vakt som satt i korridoren med en bok. Ingen spørsmål om hvordan jeg hadde det. Bare total isolasjon. Drepende kjedelig spør du meg.

Jammen skal jeg gjøre mitt aller beste for å unngå å havne i samme situasjon for framtiden. En slik opplevelse unner jeg ingen, rett og slett, ikke min verste fiende en gang. Det som holdt motet mitt oppe var tanken om at jeg en dag ville komme ut i frihet igjen, det ville ta tid, ja, men jeg visste at jeg ville få kontroll over livet mitt igjen.

Etter en stund så begynte jeg å få en mer solid forankring i virkelighetens verden igjen. Jeg ble mer og mer stabil og klartenkt og Ali kaffe gjorde jobben sin og kurerte gruff. Jeg er blant de heldige som har greid å normalisere livet mitt ved samtlige av innleggelser som jeg har hatt. Takket være min egen viljestyrke og stahet så har det gått bra, heldigvis.

Bjørn Ingar Pedersen

Bjørn Ingar sin blogg: http://egnemeninger.wordpress.com