Seretonin og endorfiner  er kanskje de mest allment kjente. Slike medisiner blokkerer også tankevirksomheten. De lammer hjernen sagt med andre ord. Mange av de som får kraftige doser med sovemedisiner får skikkelig hangover dagen etter og blir naturligvis slitne og deprimerte som en følge av dette. Ikke minst så blir et hvert lite gjøremål vanskelig å gjennomføre fordi man blir så nedsløva at det er vanskelig å tenke klart. Dette er en virkelighet som ikke alle kjenner til og jeg prøver å videreformidle hvordan en innleggelse oppleves fra et brukerståsted.

Enkelte typer antidepressiva ,  for eksempel cipramil eller cipralex som er billigvariantene av ”lykkepillen” Seroxat frambringer en falsk lykkefølelse. Jeg og mange med meg som har prøvd disse pillene opplever at følelseslivet blir flata ut. Det er som stimulansen legger seg som et lokk over følelseslivet og mange får selvmordstanker også, og det er jo ensbetydende med at de virker mot sin hensikt. Man skulle tro at det ikke er legitimt å skrive ut slike medisiner. Enkelte forskere har dokumentert dette med håndfaste bevis, altså menneskeliv som har gått tapt. Sannheten er også at man kan risikere å få irreversible hjerneskader av nevroleptika. Disse fakta er dokumentert i Vally Vegge’s bok; ”Psykiatriens Houseparty”, fra 2004.

Mange av de jeg har møtt  gjennom min 14 år lange ”karriere” innen psykisk helsevern mener selv at de sitter igjen med ødelagte liv som en direkte følge av medisinering og statistikker viser at brukere av psykiatriske medisiner dør 25-30 år tidligere enn det som er normalt for resten av befolkningen. Mennesker som i utgangspunktet var friske forteller hårreisende historier om at de har blitt anbefalt å prøve psykofarmaka og at de etter en stund har valgt å slutte pågrunn av ubehag som følger med, det kan seg være kriblinger i beina eller trøtthetsfølelse. Mange blir så psykotiske for første gang og alle vet jo hva som skjer med psykotiske mennesker; de blir lagt inn i psykiatrien. Dermed er karusellen i gang.

Jeg spør meg om man kan klandres for å for eksempel ikke ha sykdomsinnsikt når man i bunn og grunn ikke har gjort noe annet en å følge psykiaterens råd og anbefaling. Man har jo regelrett blitt utsatt for løgn og de negative sideeffektene får man jo aldri høre noen ting om fra psykiatriens hold. De forsvarer neddopingen med alle midler de kan og har ikke et negativt ord å si om medisinene. Vi vet jo så inderlig godt at de holder tilbake informasjon så lenge som overhodet mulig. Med hvilken hensikt spør jeg meg. Kanskje de tror at de kan gjøre oss så dumme at vi til slutt går rundt som neddopa zombier som ikke vet sitt eget beste for å utsette oss for nye tvangsinnleggelser. Psykiatrien skal jo være helsehjelp. Hvorfor nevnes ikke tilfriskningsfasen i større grad. Selv har jeg hørt om begrepet fase 4. Det er den dagen man er frisk nok til å stå på sine egne bein igjen og gjøre selvstendige avgjørelser i eget liv. Altså når den psykiatriske behandlingen er over, med andre ord.

Jeg utfordrer psykiatrien til å komme opp med faglig godt begrunnede argumenter og dokumentasjon på at tvang er helsehjelp. Jeg tror de fleste psykiatere vil avfeie mine påstander som vrøvl og hevde at jeg ikke har sykdomsinnsikt. De burde prøve pillene sine selv. Kanskje de da vil forstå.

Bjørn Ingar Pedersen

Bjørn Ingar sin blogg: http://egnemeninger.wordpress.com