Hvilken plass får brukeren i samspillet? Når vi vet at sosiokulturelle, relasjonelle og personlige forhold spiller sterkt inn i forhold til vår psykiske helse, trenger vi gode støttespillere og meningsfulle nettverk der vi bor.
Det er den enkeltes helse og gode liv som skal være styrende for de tilbud vi gir. Samtidig er det slik at ingen kan erstatte oss selv som viktigste motivator og veileder i eget liv.

Jeg er nylig hjemkommet fra Helsekonferansen 2011, der Helsedirektoratet satt fokus på samhandlingsreformen og fremtidens helsetjenester. Et overordnet mål er sammenhengende helsetjenester for brukerne, og helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen understreker betydningen av gode virkemidler for å gjøre folks hverdag bedre. Hvordan jobber vi smartere og mer offensivt for å engasjere alle ansvarlige i gode, involverende prosesser? Det kan bli mangel på nøkkelpersonell i årene fremover, med mindre vi setter alt inn på å tilby gode, helhetlige tilbud, og fordele oppgaver ut fra funksjonalitet.

Kommunehelsetjenesten får nye oppgaver, og om samhandlingsreformen skal lykkes, er det avgjørende at "den gyldne sonen" mellom primær- og spesialisthelsetjenesten utvikles på en god måte. I et helhetlig pasientforløp, er det brukerens behov som settes i sentrum. Hjelpen må følge brukeren, og brukeren tar selv medansvar for behandlingsforløpet.

Vi trenger helsetjenester som henger sammen, og vi trenger at livene våre henger sammen. En opplevelse av sammenheng og mening. Vi har i dag mye kunnskap om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer i forhold til helse. Å være ensom kan skade helsen like mye som å røyke 15 sigaretter om dagen. Leder i Norsk forening for allmennmedisin, Gisle Roksund, åpner for å tenke helse i et livsløpsperspektiv, når han uttaler følgende:
"Av og til kan det være viktigere at en person styrker sine sosiale nettverk enn at vedkommende stumper røyken". Ja, det handler om å fokusere på det viktigste først. Roksund viser til en stor internasjonal undersøkelse som konkluderer med at det å ha få venner, og ha lite kontakt med andre mennesker er risikofaktor i forhold til levealder og opplevd livskvalitet.

Kan vi så samhandle oss bort fra ensomhet?  Betydningen av menneskelige relasjoner kan knapt overdrives, og tilhørighet i et nærmiljø er viktig. Sosiale forbindelser, familie, vennekrets og arbeidskolleger øker sjansene til å leve lengre med 50 prosent. Det er et arbeid i seg selv å jobbe med relasjoner og nettverk. I dette arbeidet er det oss selv som er den viktigste driver, forutsatt at det finnes gode støttespillere i et godt nettverk av offentlige, private og frivillige bidrag.

Les mer om Helsekonferansen 2011 her.

Hilde Hem

Hildes blogg: hildehem.blogspot.com