Det er september 2011. På et hotell i Kautokeino hviler jeg ut etter kveldens foredrag. Det er fysisk og psykisk utmattende å utlevere seg selv hver kveld, men også en lykke. Det er da jeg får telefonen om at jeg kommer til å bli politianmeldt for ærekrenkelse. Av et 75 minutters langt foredrag bruker jeg ett minutt på å fortelle om min oppvekst. Jeg ønsker han lykke til, og ser ned på ullsokkene min mamma nylig har strikket til meg. Hun støtter meg og det betyr alt. Jeg får svi for at jeg forteller sannheten om mitt eget liv, men jeg er så trygg at det tar meg ikke, jeg er fryktløs.  

I 1984 sprang jeg alt beina kunne bære da den alkoholiserte samboeren til mamma hentet hagla og skulle skyte oss. Politiet hentet mannen. Ingen snakket med meg. I 1991 trodde jeg at jeg skulle bli lykkelig da jeg endelig fysisk kunne rømme fra alt. Ingen fortalte at jeg ikke kunne rømme fra alle mine vonde opplevelser, den psykiske terroren, og det som foregikk inne i hodet mitt. Ingen visste hvor syk jeg var.

Heldigvis ble det verre, jeg gikk konkurs. Jeg måtte helt ned i dypet før jeg kunne reise meg. Jeg måtte stå med kniven i handa. I 2002 kom konkursen som noe helt konkret, da hadde jeg lov å knekke sammen. Jeg fikk ”valget” mellom å legge meg inn frivillig eller bli tvangsinnlagt. Det var ingen som snakket med meg om oppholdet på psykiatrisk da jeg kom hjem. Det var som om jeg ikke hadde vært der.

I 2010 fikk jeg daglig meldinger: ”Takk for at du er så åpen Linda.” Det er naturlig for meg å være åpen, fordi jeg skjønner nå at jeg ikke kan rømme fra det som har skjedd. Det vil alltid være der, som en del av meg, men jeg velger nå hvor mye plass det tar i livet mitt. Jeg kan hente det frem når jeg trenger det for å hjelpe andre, så legger jeg det tilbake og lever mitt liv videre slik jeg ønsker det.

Jeg lever i dag av å snakke om det gode liv, lykken. Jeg hadde verken ”den ene,” eller et apparat rundt meg. Jeg gjorde dette helt på egenhånd, fordi jeg var vant til å klare meg selv, det var naturlig. Veien har vært lang. Det skal ikke være nødvendig. De som trenger det skal få hjelp. Så hvis min åpenhet hjelper andre, ja så fortsetter jeg, og jeg applauderer alle andre som tør å være seg selv, fullt og helt.

Jeg skjønner nå at ved å være åpen så jobber vi faktisk med utfordringene. Åpenhet er veien å gå, og kanskje vi en dag ikke lenger behøver å applaudere, at åpenhet om psykisk helse er like naturlig som fysisk helse. Vi er ikke der enda, så vi går videre på veien om åpenhet, men det er en lykke å vite at vi blir flere og flere. Applaus.  

Linda Persen

http://www.lindapersen.no