"EMDR er en forkortelse av “Eye Movement Desensitization and Reprocessing”. Det er en psykoterapeutisk metode, som hjelper å minske det ubehaget som kan preget hverdagen, hvis du har vært utsatt for ubehagelige opplevelser i fortiden." - EMDR Norge

Det betyr at jeg skal begynne å rippe opp i fortiden...grundig. De fleste minnene jeg har, som kan kalles traumer, handler om min far. Han er også bipolar, og jeg var i mange år livredd for å bli sånn som han. Lenge før både han og jeg fikk våre respektive diagnoser, var jeg redd for å bli som han. Han såret meg for mange ganger, han ødela seg selv og tvang meg til å være et taust vitne. Han har skjelt meg ut, hamret på den låste døren mellom oss med trusler i munnen. Jeg er nervøs for å begynne å rippe opp i disse tingene. Har ikke tenkt ordentlig på det på mange år, fordi det gjør alt for vondt. Er redd for at hvis jeg først åpner døren til de rommene i hjernen min igjen, så kan jeg aldri lukke de, og jeg blir tvunget til å gå gjennom minnene til evig tid, eller til jeg får et sammenbrudd.

Det er ikke lett å vokse opp med en psykisk syk forelder. Jeg bodde bare sammen med min far til jeg var 5-6 og hadde samværsordninger etter det. Men allikevel er det mye som har satt spor som ikke kan viskes ut i meg. Det verste er nesten at han kan være en god og snill mann også. Hadde han bare vært sint og slem hadde det vært lett å holde han ute av livet mitt. Jeg kunne ha hatet han og ikke hatt noe mer kontakt. Men fordi han også er god og snill så holder jeg kontakt, sporadisk, holder av en stor plass i hjertet mitt til han, og er sårbar for nye skuffelser.

Jeg er utrolig spent på hvordan det kommer til å bli å gå igjennom minnene mine, og om det eventuelt skjer noe med mitt forhold til min far som en følge av det. Jeg håper nesten det gjør det. Føler at noe må skje, jeg må lære meg å leve med minnene mine, og faren min.

Nerve

Nerve sin blogg