Fordommer er en konsekvens av manglende kunnskap. Og av menneskers begrensede evne til å forholde seg til kompleksitet. En forsvarmekanisme som forenkler ens verdensbilde og dermed gjør det enklere å tro at man forstår. Men ofte gjør man ikke det, snarere tvert imot. Det fører til uvitenhet og frykt for annerledes tenkende. Det skaper avstand mellom mennesker.

Og dette er problematisk i en verden, der migrasjon er kommet for å bli. Men dette gjelder ikke bare i debatten om integrering. Alle minoriteter har eller har hatt sine kamper. Kvinner fikk først stemmerett i 1913. Homofili var lenge kriminalisert og regnet som en sykdom. Samene og taterne ble utsatt for assimilering. Og det er jo ikke så lenge siden kvinnelige prester var omstridt. Forstå det den som kan.

Jeg er selv rammet av en alvorlig psykisk lidelse. Jeg har merket fordommene på kroppen. Noe av den mest effektive hersketeknikken jeg og mange med meg rammes av, er taushet. En slags kollektiv arroganse. Og arrogansen gjør mennesker små. Den opprettholder skammen, den holder folk nede, den knebler. Dette er problematisk. Men jeg er sterk nok til å fortelle om min situasjon i det offentlige rom. Og det er jeg stolt av. Men det tok mange år å komme dit. Fordi jeg skammet meg. På grunn av fordommer.

Og hvorfor går jeg ut med dette offentlig? Fordi i kampen mot fordommer, er det kunnskap som gjelder. Psykisk syke er for eksempel ikke farlige, som noen tror. Vi er ikke late, selv om vi ikke alltid klarer å stå i arbeid.  Vi er like forskjellige som alle andre. Vi passer ikke inn i en  bås.

Men samfunnet er i bedring. Flere og flere kreves sin plass. For det er en del av oss som ikke finner oss i å bli tråkka på. Vi snakker og skriver og kommer til å fortsette med det. Helt til vi vinner. Å motsette seg dette går ikke, selv om motkreftene er der. Fordi jeg og mange med meg, aldri gir oss. Og fordi fordommene alltid tar feil.

Jeg vil avslutte med et sitat fra verdens beste tale:

- Mennesker hater ofte hverandre fordi de frykter hverandre. De frykter hverandre fordi de ikke kjenner hverandre.De kjenner ikke hverandre fordi de ikke har noen kontakt med hverandre. De har ikke kontakt med hverandre fordi de lever adskilt.  (Dr Martin LutherKing-  I have a dream. Washington, DC, onsdag 28. august 1963)

Og jeg gjør Dr. Kings ord fra hans siste tale før han ble drept til mine:

  - I have seen the Promised Land....

Men dit kommer vi ikke uten videre. Ikke så lenge fordommene preger oss. Og det gjør de fremdeles i dagens Norge.

Hva tenker dere?