Arbeid og psykisk helse

Jeg drømte om å bli journalist eller psykolog en gang i tiden, men så kom følelsene og depresjonen i veien. Så ble det bibliotekarutdannelse med et nødskrik og mange krevende stunder med bøker og eksamener i løpet av seks år. Jeg begynte å jobbe i en administrativ deltidsstilling på en skole i 2002 og hadde ganske tidlig en prat med leder angående psykiske utfordringer.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg kan takke angsten/depresjonen for at jeg har femti prosent jobb, for at jeg alltid har hatt mye tid til barna mine, til hobbyer og til vennskap. Likevel er jobblivet også som deltidsansatt fullt av utfordringer. Jeg ønsker å jobbe og tror at jeg har mye å bidra med selv om jeg er plaget med uro i perioder. Men jeg er opptatt av å finne ut av hva som skal til for at jeg og andre i min situasjon kan takle jobbsituasjonen på en god måte, hva som kreves av meg, av leder og av jobben i seg selv.

Jeg drømte om å bli journalist eller psykolog en gang i tiden, men så kom følelsene og depresjonen i veien. Så ble det bibliotekarutdannelse med et nødskrik og mange krevende stunder med bøker og eksamener i løpet av seks år. Jeg begynte å jobbe i en administrativ deltidsstilling på en skole i 2002 og hadde ganske tidlig en prat med leder angående psykiske utfordringer. Jeg kan takke angsten/depresjonen for at jeg har femti prosent jobb, for at jeg alltid har hatt mye tid til barna mine, til hobbyer og til vennskap. Likevel er jobblivet også som deltidsansatt fullt av utfordringer. Jeg ønsker å jobbe og tror at jeg har mye å bidra med selv om jeg er plaget med uro i perioder. Men jeg er opptatt av å finne ut av hva som skal til for at jeg og andre i min situasjon kan takle jobbsituasjonen på en god måte, hva som kreves av meg, av leder og av jobben i seg selv.

1) Hvor store utfordringer skal jeg ta?
I den jobben jeg har kan jeg lure på hva jeg skal si ja til av oppgaver i forhold til hva jeg tåler av stress/press. Jobben min er preget av mye rutinearbeid, mye registrering av opplysninger i datasystemer, uten behov for videre analyse. I perioder hvor jeg er mye plaget av angst/depresjon har jeg tenkt at det er bra at jobben består av mange enkle rutineoppgaver som ikke krever så mye tankearbeid. Samtidig så tenker jeg også at mer utfordrende og interessante arbeidsoppgaver kan styrke selvtillit, dra meg opp av grøfta og holde meg der. Bør jeg si fra om at jeg ønsker å få andre og mer utfordrende oppgaver eller bør jeg være ydmyk i forhold til mine begrensninger? Jeg kunne ønsket meg flere selvstendige oppgaver, f eks mer skrivearbeid og presentasjoner. Men er det en god idé å snakke med min leder om dette? Jeg kunne foreslått at jeg samarbeidet med en kollega i begynnelsen for både leders og egen trygghet. Jeg kan risikere å få større oppgaver enn jeg mestrer, men da er det viktig med en åpen dialog med kollega/leder og å lytte til egne signaler for å justere kursen. Også heter det jo at man kan vokse med oppgavene.

2) Hva med å søke en ny jobb?
Ja, hva med å søke en annen og mer utfordrende jobb, dvs en jobb med mer ansvar? Jeg har en underordnet stilling med lite ansvar, men med ganske mange og varierte oppgaver. Innimellom får jeg utfordringer som krever utholdenhet og kreativitet. Bør jeg slå meg til ro med at jeg har en trygg jobb som ikke krever alt for mye av meg? Eller kan denne resignasjonen gi grunnlag for angst/depresjon, dvs et uttrykk for sorg, sinne og skam? Jeg kan skamme meg over at jeg ikke får til det jeg vil og over at mine venner har kommet milevis i vei med sine karrierer mens jeg har hatt den samme kontorjobben hele tiden. Jeg kan være sint på leder og kolleger som ikke alltid ser mine ressurser og som ikke gir meg oppgaver tilpasset mine evner. Hvis jeg har gitt opp å få til noe som jeg egentlig ønsker meg, vil vel ikke savnet bare bli borte? Kan dette være én av årsakene til den stadig tilbakevendende depresjonen?

3) Hva er utfordringene mine til daglig på jobben?
Jeg strever med mitt urolige sinn, og det er frykten for ubehaglige følelser som ofte spiller hovedrollen. Jeg er redd for den overveldende følelsen som jeg beskriver som ”flodbølgen” eller ”bomull i hodet”. Flodbølgen tar meg kanskje hvis jeg fokuserer på at det ikke må skje, at jeg må være rolig fordi jeg f eks må være konsentrert på et møte. Eller så kjennes det med ett ut som om hele hodet er fylt med bomull hvis sjefen min overser meg og mine forslag og jeg føler meg uviktig, uinteressant, verdiløs og utenfor. Hodet kjennes tungt, tankene går i stå, og selvfølelsen synker til et nullnivå. Tenk om disse følelsene dukker opp? Tenk om jeg blir avslørt som svak og dum, dvs at de andre ser på meg som like svak, redd og ubrukelig som jeg føler meg akkurat nå? Tenk om jeg ikke blir tatt på alvor og får rare blikk eller kanskje ikke blir sett i det hele tatt? Tenk om jeg får den vonde følelsen av at det er umulig å tenke og at alle andre klarer denne jobben bedre enn jeg gjør? Jeg har imidlertid gått på KiD-kurs (kurs i depresjonsmestring) og jobbet med å finne alternative tanker når det dukker opp negative tanker og ubehagelige følelser.

Ellers så kan det være at jeg har dager med mye uro i meg og går på jobben med to utfordringer – jeg skal gjøre en jobb via pc, telefon og deltagelse i det sosiale livet på kontoret og i lunsjen, og samtidig skal jeg jobbe med tanker og følelser som har tatt innersvingen på meg. Dobbeltarbeid kaller jeg det!

Ordføreren i Oslo, Fabian Stang har snakket om dobbeltbelastningen ved å ha en psykisk plage og samtidig jobbe hardt for å skjule denne plagen. (Innlegg på Angstringens åpne møte på Litteraturhuset 9. mai 2012). Slik er det for meg også. Det å være åpen om psykiske plager på jobben handler ikke bare om å fortelle om dette én gang. Det handler om behovet for å føle seg såpass trygg på jobben at jeg kan si fra hver gang det er vanskelig å være meg. Det er viktig for meg å få sagt noe om det i øyeblikket, for å stoppe utviklingen av tankespinn og bekymringer og oppleve aksept. Da kan jeg si noe om at jeg ikke føler meg helt i form nå, men at jeg skal gjøre så godt jeg kan og at jeg er takknemlig for at jeg får lov til å si dette til den som måtte være der. Jeg tror det er lurt å bekrefte den andre, å vise at jeg setter pris på at jeg får lov til å si fra og være meg. På den måten får den andre også en gave ved å bli anerkjent. Jeg er redd for å plage andre med dette, men prøver å tenke at min medisin er åpenhet og opplevelse av å bli sett og forhåpentligvis godtatt. Dermed er det mindre sjanse for at jeg blir sykmeldt og borte fra jobb, med alt det medfører av praktiske og økonomiske konsekvenser for meg selv og samfunnet.

Åpenhet har vært mitt mantra fra jeg var ny i jobben. Jeg hadde en samtale med min leder etter kort tid i min nåværende jobb. Jeg ba om et møte for å fortelle om mine utfordringer. Jeg sa at jeg hadde behov for å si fra om at jeg av og til strever med meg selv og tanker/følelser og at jeg dermed kan bli litt stille og innadvendt. Jeg ønsket å si fra om at min innadvendthet ikke hadde noe med mine kollegaer å gjøre eller at jeg mistrivdes på jobben. Det hjalp meg å si fra om dette. Jeg ble mindre redd for å bli urolig, for å dumme meg ut eller for hva min leder skulle tenke om meg. Jeg fikk tilbakemeldinger om at ingen hadde merket noe på meg, og det er ofte slike meldinger jeg får av både venner og bekjente. Det tyder vel på at jeg lager meg fantasier om hva andre tenker, mens andre mennesker stort sett er mest opptatt av seg selv. Jeg tenker også at jo mer åpenhet det er om psykiske plager, jo bedre er det. Jeg tror at det hadde vært lite igjen av mange av mine ubehagelige følelser hvis det ikke hadde vært tabubelagt å snakke om angst/depresjon og følelser, på jobb og overalt i samfunnet. Jeg tenker at åpenhet for det første reduserer belastningen ved å skjule deler av mitt liv og min personlighet. Og for det andre tror jeg at åpenhet fører til at det blir større bevisstgjøring hos en leder eller en kollega om hva som skaper og opprettholder angst og depresjon hos både sårbare og robuste mennesker.

4) Hva gjør jeg hvis oppgavene blir for store?
Hvis jeg er redd for at oppgavene blir for store og at jeg ikke vil klare det, kan jeg si fra om det. Hvis jeg er plaget av mye angst/depresjon, kan det være strevsomt å gjennomføre en omfattende og tidkrevende oppgave. Jeg kan foreslå å samarbeide med en annen eller at en
kollega tar en sjekk over det arbeidet som er gjort, fordi feil kan forekomme når man strever med å konsentrere seg.

5) Hvordan takler jeg sosiale begivenheter på jobben?
Det kan være slitsomt å delta på ulike sosiale arrangementer hvor det forventes at humøret er på topp og hvor man slett ikke kan gjemme seg bak en pc for å ta en ”timeout”. Lunsjer, julebord, bursdager, avslutninger osv. Det kan være veldig hyggelig, men det kan også være energitappende. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke trenger å være med på alt som tilbys. Det er jo bare jeg som kjenner mine grenser. Jeg utfordrer meg selv daglig ved å være eksponert for et jobbmiljø. Ekstra utfordringer må jeg dermed kjenne etter om jeg klarer og ønsker. Forrige sommeravslutning som inkluderte busstur, omvisning på museum og lunsj sa jeg nei takk til. Jeg var ærlig i forhold til flere kollegaer og sa at jeg ikke skulle være med fordi jeg strever med psykiske plager. Det føltes godt å si det. Jeg ble tydelig på jobben, og jeg fikk sagt noe om at jeg hadde en spesiell grunn for ikke å være med og at det ikke hadde noe med skulking å gjøre. Jeg har et håp om at min åpenhet kan skape mer åpenhet (jfr. artikkel i Aftenposten 1.8.2012 av Telenordirektør Ingrid Ihme og cand. scient. Athar Akram: ”Når noen utøver en slik åpenhet følte også de andre at det nå ble ”lov” å lufte ting de selv bar på.”).

6) Hvordan forhindrer jeg at det blir mer følelser enn nødvendig?
Jeg er redd for at følelsene skal overmanne meg helt og har derfor lært meg at det er viktig å ta tak i ”her og nå”-situasjoner. (Dette er en metode som jeg har lært som deltaker og frivillig i Angstringen i Oslo.) Hvis jeg opplever en ubehagelig situasjon, f eks mangelfull kommunikasjon, avvisning osv, prøver jeg å tenke – hva skjedde nå, hva føler jeg, hvorfor føler jeg det slik. Uten å sensurere meg selv prøver jeg å legge merke til mine reaksjoner. Noen av spørsmålene reflekterer jeg bare over selv, andre kan jeg også ta opp med én eller flere som var involvert i situasjonen. Siden jeg ikke lærte å ta hensyn til mine følelser som barn, har jeg måttet jobbe med bevisstgjøring av følelser som voksen. Hvis det oppstår vanskelige situasjoner i forhold til kollegaer, er min løsning å ta en prat med den det gjelder, enten umiddelbart eller etter å ha tenkt meg om. Det er blitt viktig for meg å oppklare misforståelser og å si fra om mine grenser. På den måten rydder jeg hele tiden opp i livet mitt og prøver å stoppe utviklingen av bekymringer og negative tanker. Kan hende er jeg heldig som jobber på en arbeidsplass hvor jeg har kollegaer som er åpne for den direkte samtalen? Eller er det arbeidsplassen som er heldig som har en ansatt som er åpen og følsom og bidrar til åpenhet, utlufting og nærhet i arbeidsmiljøet?

7) Hvilke forventninger kan jeg ha til leder/kolleger og de til meg?
Bør jeg forvente at alle på jobben tar hensyn til meg når jeg har vært åpen om min sårbarhet og mine plager? Og er det til mitt eget beste? Eller må jeg øve meg på å si fra, sette ord på følelser/behov, ta i mot andres reaksjoner? Noen dager trenger jeg kanskje sårt en bekreftelse – en klem, et smil, et blunk, et vink. Eller jeg kan trenge at noen spør meg hva jeg synes, hva jeg har å bidra med, om jeg er enig/uenig, om jeg har andre idéer, om det passer for meg å bli med osv. Spørsmålene og bekreftelsene må formidles med respekt og kjærlighet, ut i fra tanken om at vi alle har våre styrker og svakheter, at én dag er det jeg som trenger noe, en annen dag er det en annen som trenger noe fra meg. Men jeg må også øve meg på å kjenne etter hva jeg trenger og si fra om det, ikke forvente at andre er tankelesere. Som mennesker er vi del av et fellesskap, men vi har ansvar for å si fra om hva vi trenger i fellesskapet. Ved å si fra får man respekt, både fra seg selv og andre, og tydelighet utvikler selvfølelsen.

8) Hva trenger jeg for å kunne leve med mine følelser på jobben?
Det er viktig at noen tror på at jeg kan få det til – f eks hvis en kollega tror at jeg er dataekspert, kan jeg kanskje klare å løse dataproblemer som jeg ellers ikke hadde trodd jeg ville klare å løse.
Det er viktig med et aksepterende/inkluderende miljø og med en leder som har rom for diskusjoner/alle slags spørsmål/feil/humor.

9) Hvordan takler jeg følelsene som kommer der og da – noen stikkord
– Jeg sier fra til en kollega!
– Jeg tar korte pauser, går en tur i gangen eller inn på et rom hvor jeg kan være alene, skriver ned noen ord om mine tanker!
– Jeg har et yndlingsdikt synlig ved pulten!
– Jeg ramser opp ”alt som har gått bra” den dagen med jevne mellomrom!
– Jeg roser meg selv (inni meg) for alle småting jeg takler i løpet av dagen!
– Jeg jobber ikke overtid!

10) Hva gjør jeg hvis jeg fortsetter å være urolig til tross for at jeg har fulgt min egen oppskrift?
Alt går ikke alltid etter planen. Noen ganger dukker de ubehaglige følelsene opp til tross for at jeg har gått på kurs, deltatt i grupper, vært i behandling og jobbet med tanker, selvfølelse og bevisstgjøring. Åpenhet på jobben er ikke alltid nok, og de ulike teknikkene jeg har lært meg virker ikke alltid på min uro. Slik er det kanskje å streve med sårbarhet og selvfølelse? Det er en livslang prosess, og jeg må stadig finne nye løsninger og får bruk for viljestyrke og kreativitet. Da er det godt å delta i et fellesskap med mennesker som er i lignende situasjon, f eks i en selvhjelpsgruppe. Der kan jeg le og gråte, gi og få råd. Da kan jeg holde ut – ved å ikke føle meg alene om tanker og følelser.
Det er også lurt å ha en god coach/psykolog å samarbeide med. Han/hun må stille meg gode spørsmål, utfordre meg og være et varmt medmenneske.
Jeg drømmer om at mennesker som er dobbeltarbeidende, som både gjør en jobb ute i arbeidslivet og med seg selv og sitt indre liv får anerkjennelse for den store og krevende innsatsen.

En sangfugl (pseudonym) En sangfugl”drømte om å bli journalist eller psykolog en gang i tiden, men så kom følelsene og depresjonen i veien. Så ble det bibliotekarutdannelse med et nødskrik og mange krevende stunder med bøker og eksamener. Bidragsyteren jobber i dag i en administrativ deltidsstilling, og hadde ganske tidlig en prat med leder angående psykiske utfordringer. Likevel er jobblivet også som deltidsansatt fullt av utfordringer. En sangfugl ønsker å jobbe og tror at hun har mye å bidra med selv om hun er plaget med uro i perioder. Derfor er bidragsyteren opptatt av å finne ut av hva som skal til for at hun og andre i lignede situasjoner kan takle jobbsituasjonen på en god måte, hva som kreves av arbeidstaker, av leder og av jobben i seg selv.

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

RELATERT INNHOLD