Den nakne sannhet om alkohol og rus

…han våkner med et smell. Ikke et fysisk smell eller en lyd. Det smeller inni han. Nok engang er det en natt som ender opp i frakturert oppstykket søvn som et resultat av marerittene han aldri kommer vekk fra. Han har prøvd det meste. Drikke det bort. Medisinere det bort. Ruse det bort. Nå går han i terapi, noe han har gjort det siste halve året. I tillegg har han tatt total avstand fra all rus, helt ned til alkohol. Folkemedisinen. Alkoholen som for mange er symbolikken på det og komme seg igjennom neste dag, eller glemme den dagen som har vært.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Han blir sittende i sengen. Samboeren hans stryker han over ryggen og sier «Det er ikke ekte..», i et håp om å få han tilbake til samme tid og sted. «Jeg vet..» svarer han. Fysisk er han her og nå, hvert minutt, hver time i hvert døgn. Men når natten kommer, så blir han ofte dratt igjennom traumer og scenarier som han helst vil glemme. Noen vil han bare at ikke skal ta fra han nattesøvnen. I løpet av snaue 2 timer, har han blitt dratt igjennom de siste 8 årene av livet sitt. For snart 8 år siden fikk han en datter som dessverre kun fikk oppleve et 10 måneder langt liv. Livet hans endret seg og satte i gang en hel del kjernereaksjoner i årene etter.

De første årene husker han lite av. Han var fortsatt sammen med moren til barnet og de kom seg igjennom hverdagen sammen. Men problemene begynte å melde seg ganske tidlig. Mye festing som endte i fyllearresten med en følelse av tvetydighet. Det var destruktivt deilig. Det var ille men dette hadde han kontroll på. Han visste han ble arrester. Han visste han ble straffeforfulgt. Og det gjorde at han gravde seg dypere inn i denne livsstilen. Han har merket på kroppen hvor uforutsigbart livet er. Han mangler 6-8 år av barne- og ungdomsårene som i tillegg skulle skli over i en foreldrerolle og videre inn i et av livets verste tragedier. Han orket ikke det og underbevisst begynte han å lage så mye trøbbel for seg selv at han så det komme. Han hadde kontroll. Og det føltes mye bedre og ha det forferdelig hvis man vet hvorfor det er blitt sånn, enn hvis man har gjort alt riktig og det fortsatt skjer negative ting.

Livet hans hadde akkurat startet, og akkurat tatt slutt. Han hadde ingenting å miste, fordi han aldri hadde fått noe. Han har en halv utdannelse. Et dysfunksjonelt familieforhold. Det eneste han har er vennene sine, som ikke ser kampen han kjemper inni seg bak en fasade av smil og latter. For han er glad i oppmerksomhet. Han liker å få mennesker til å føle seg bra, og han kommer ofte med komplimenter til mennesker han nesten ikke kjenner. Han er flink til det. Utad er han en reflektert og utadvendt fyr, som er smart og løsningsorienter. Han løser oppgaver andre ikke engang begynner på. Å søker til stadighet den ene bekreftelsen fra sin far om at det han gjør er bra nok. Alle andre sier det er bra nok. Men det betyr ikke noe.

Etter sin dom nr. 3 og fengselsopphold nr. 2 som var en 2 års dom. Så startet han ryddejobben. Han gjorde alt etter boka for å komme seg videre i livet. Han grep alle kjangser som bød seg å plutselig sitter han på en tråsykkel nedover i Europa og tenker på livet han legger bak seg. «Når jeg kommer hjem, er hele verden for mine føtter». Han husker hvordan livet skinte foran ham.

Han kommer hjem fra ekspedisjonen, og han tok så fryktelig feil. Han var ikke forberedt nok på alle faremomentene. Han er i fritt fall…

På bursdagen hans blir han tatt med av sin daværende kjæreste på restaurant. De har det utrolig hyggelig og han kjenner på det han alltid kjenner på i gode situasjoner. «Jeg fortjener ikke det her. Hvorfor gjør hun det?» Han setter pris på det, helt tydelig. Men i ett øyeblikk av selvdestruktiv tankegang blir han fanget i livets brutale og hensynsløse grep. Man kunne nesten høre en stemme si «HVA SKAL DU GJØRE NÅ?»

Ca. 36 timer etterpå ligger han på Ringerike Sykehus med en overdose. Han har spist sovemedisiner for en hel måned, kanskje mer. Noen har tydeligvis passet på, for idet han svelget siste neve med piller dundrer politiet inn døren. Det går 10-15-20 minutter og han slokner. Politiet får han på sykehus. Og han våkner der noen timer etterpå. Livet hans har rast igjen. Samboeren har tatt tingene og reist. Han har hatt en sprekk med Amfetamin, og en natt med blackout. Samboeren orket ikke lenger det følelsesmessige kjøret. Det som startet med en hyggelig middag, endte i en overdose og sykehusopphold. Han blir holdt der mot sin vilje, fordi de vurderer akutt psykiatrisk innleggelse. Han blir enig om å bli, etter å ha skremt en lege til tårer. En person han aldri har møtt, som jobber for å hjelpe mennesker. Han så tårene på kinnet hennes i det han ble aggressiv og truende. Han husker øynene hennes som det var i går.

Etter en dag blir han skrevet ut og det fortsetter bare nedover de neste 2 månedene. Han reiser til sin Far for å feire jul. Noe han har gjort mange år før. Men jula har ikke blitt den samme etter datteren sin død rett før jul, og farfarens død rett etter jul. Men de holdt sammen. Lille julaften gikk til det vanlige. Slappe av, pynte tre, ta noen pils, prøvesmake akevitten. Det var kun koselig og god stemning. Men så kommer livets mørke side igjen å får han inn i ett grep. De blir sittende å drikke å blir fulle. Faren prater lite om tingene de har opplevd sammen, men i takt med at alkoholen senker barrieren så kommer det frem. Da tør han å være sterk. Det han ikke vet er at det er på dette punktet sønnen er svak. Det blir svart.

De har tydeligvis gått og lagt seg begge to den 23. desember. Men mens faren trer inn i drømmeland, står sønnen opp igjen. Han stjeler farens bil og sklir ut av veien. Han begår to innbrudd, innbrudd som er klare rop om hjelp. Han husker fortsatt ingenting. Ambulanse og politi kommer tilslutt og han begynner slå seg selv. Han går i bakken. Politi og Ambulansepersonell benytter muligheten til å overmanne han, og får han i jern og tilbake til riktig sted og tid. Han roer seg, og blir satt i Sykebilen. Det smeller igjen. Nesen hans treffer taket i Ambulansen, og han besvimer et lite øyeblikk. Herifra begynner ting å demre. Han ligger plutselig på magen, på båren i Ambulansen. En politidame sitter på ryggen hans, mens de stropper han fast. Han ser en åpning, og skaller i rammen på sykesengen. Han slokner igjen. Han våkner av at sykepleieren slår han i ansiktet med flathånden for å få han tilbake til bevissthet. Han tror inni sin uvirkelige verden at hun har slått ham. I tillegg er han stroppet fast, med håndjern og en politidame på ryggen. Allikevel greier han bite sykepleieren, mens Ambulansen kjører i full hast mot Sykehuset. Det snør tett, og det er nesten 4 mil å kjøre.

Nå er bunnen nådd. Han ender opp med å bli fraktet videre til psykiatrisk avdeling for innleggelse på selveste juleaften. Som om ikke julen var ødelagt nok fra før.

Han sover ut rusen, skjønner hva han har gjort til dels. Han har ødelagt julen for faren sin og skuffet han enda en gang. Han styrter ut av rommet sitt på Akuttmottaket, tar en stol og kaster den igjennom rommet. 5 sykepleiere og leger stormer mot han. Etter ett basketak får de kontroll på han, han finner seg selv på magen igjen. Denne gangen på et linoleumsgulv på psykiatrisk avdeling. Han begynner og skalle i gulvet som er av betong men med et tynt lag linoleum. Sykepleieren stormer til med en pute for å stoppe det. Han blir roet ned, satt på høye doser medisiner og sovner. Han sover de neste to dagene pga. den høye dosen medisin han får. 2. juledag blir han sendt hjem i taxi, «frisk nok» til å greie seg selv. Han har gått med på å starte opp behandling for alkoholavhengighet. Det går nesten 2 måneder og han havner på fylla igjen. Unnskyldningen denne gangen er at han skal til Israel med sin nye kjæreste. I Israel blir han så full at han ødelegger en hel del gjenstander i suiten de leier. Blant annet en TV. Han husker ingenting, men har ikke vært sint. Bare veldig veldig full og desorientert. Heldigvis tok hotellet det veldig pent og ferien ble ikke ødelagt av den grunn. De hadde en utrolig fin tur, og han fikk se at verden var større enn hjemstedet.

Han fortsatte ikke alkoholbehandlingen, og det ble mye festing i helgene. Til og med skled det over i ukene. Han holdt sammen med den nye kjæresten sin, og en stemme inni hodet hans sier at han må flytte. Hjemstedet er for lite til at han kan endres. 6 måneder etter innleggelsen på psykiatrisk flytter han vekk. Han måtte en tur til på psykiatrisk etter 4 mnd. pga. en psykisk smell. Så flyttet han. Uten å nøle.

Han fikk behandler på Poliklinikk for Rus og Avhengighet og slutte å drikke. Siden har han ikke drukket seg full, utenom ett tilbakefall.

Men nå kommer alt han har taklet med festing som kalde, kyniske, ufølsomme dommere som minner han om alt det forferdelige han har gjort og opplevd. Til og begynne med kjente han vanen som måtte avvennes. Så kom ensomheten, på tross av at han har en samboer som er støttende og alltid tilstede hvis han trenger det. Men fortsatt kommer stemmen «Hvorfor er hun sammen med deg? Du fortjener det jo ikke. Du fortjener ingenting!» Selvfølelsen er ikke lav, den er fraværende. På gode dager kan han ha selvtillit nok til å prate foran 260 mennesker eller noen skoleklasser på Videregående. Men så kommer natten og dagen som storm i et til randen fylt vannglass. Han står nå på medisiner som akkurat holder hodet hans over vannet. Og som greier å få han til og sovne. Men han er redd.

Det finnes ikke et menneske han er redd i denne verden, ikke ett eneste scenario eller hendelse. Men når natten kommer er han redd. Han er redd for alt som kommer og manifester seg og som ødelegger nattesøvnen, dagen etter og som kan virke destruktivt på ett samboerforhold. Han savner og gråte. Han er lei av å ha det psykisk vondt, uten å gråte. Så han slår. Ingen rundt seg. Nei, han slår seg selv. Til blods og hjernerystelser. Han slår istykker radioer, klokker og andre materialistiske ting. Så kommer skammen. En blåveis som kun en profesjonell bokser eller ett balltre kunne lagd. Må forklares til familie, venner, kjente og folk som bare er nysgjerrige. Alle som vet hvem han er vet han ervar glad i en slåsskamp. Så mange tenker at det er det dette kommer av. Så er det de som ikke forstår å sier, «dette må du slutte med». Også er det de som faktisk prøver og skjønne. Som vet hvor vondt det er og ha psykisk vondt. Fysisk smerte kan ikke sammenlignes, annet enn at fysisk smerte lindrer. 10-15-20-25 minutter, så er det en bankende følelse i hodet som overgår smerten innvendig.

Han sitter på toalettsetet på badet. Klokka er litt over 02 på natten og samboeren sover. For å lage minst mulig lyd, tar han et lite håndkle og legger foran sitt høyre øye. Så smeller det. Igjen. Igjen. Og igjen. Han blir svimmel og den bitende smerten brer seg inn i hodet som en drill dyppet i morfin. Det gjør så utrolig vondt, samtidig som det gjør så utrolig godt. Til slutt har han fått luken han søkte. Håndkleet er blodig. Det har sprekt på kinnet hans så han setter på et plaster og går og legger seg. Samboeren våkner. Han sier «Jeg kommer til å ha blåveis igjen i morgen. Unnskyld» Så sovner de.

Jeg er en snart 24 år gammel mann som har vært kasteball i psykisk helsevesen en god stund, stort sett hele mitt voksne liv faktisk. Jeg hoppet av elektriker studiene for å bli psykiatrisk sykepleier i år (2013). Jeg er en meget reflektert og åpen person, og har fått mange smeller i ung alder. Enkelte dager lurer jeg på hvordan jeg fortsatt er kapabel til og reise meg gang på gang, men dette har vist seg og være en nyttig, men dyrekjøpt erfaring, som det meste andre av erfaringene jeg har.

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

RELATERT INNHOLD