Det enkle er ofte det beste innen psykisk helse

Jeg forundrer meg stadig vekk over at møte med psykiatrien for så mange må oppleves som så vanskelig og traumatisk. Ja, at for mange blir det en av deres nye traumer og enda til kanskje det første store traumet de har opplevd. Det er som om medmenneskeligheten er blitt borte på en eller annen måte.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Rigide regler og nedlatende holdninger har på en eller annen måte fått lov til å dominere miljøet. Alt blir så kaldt … Det er ikke godt, når man er som mest sårbar i livet sitt, å møte på dette kuldegyset! Man trenger mer enn noen gang å bli tatt imot med varme og omtanke. Hvor godt hadde det ikke vært å motta en tannbørste og et håndkle uten å måtte kreve det og uten bli beskyldt for å være kravfull. Hvorfor blir ikke det å ivareta enkle egne behov, som å be om et pledd, sett på som egenomsorg? Hadde jo også vært fint om noen satt seg ned og gikk gjennom rutinene og fortalte deg om hvem du skulle forholde deg til. Tenk om noen til og med ga deg en klapp på skulderen og sa at alt skulle gå bra. Og hva med et varmt bad eller fotbad? Hadde ikke det vært godt? Men man må vel ikke oppleve dette møte som så godt at man ikke vil forlate det heller. Kan det være sånn de tenker tro? Men hvor godt kan tilbudet egentlig være uten at noen blir fristet til å komme tilbake og bli svingdørspasienter? Men er det egentlig så mye verre å få svingdørspasienter av den grunnen, enn alle de som er det fordi de opplever å ikke få den hjelpen de trenger og ikke blir bedre? Hva er mest bortkasta ressurser for samfunnet? I og med at møte med psykiatrien sjelden oppleves som veldig imøtekommende og varmt, så husker man veldig godt de enkle, men helt avgjørende møtene man tross alt møtte på mens man var innlagt. Jeg husker spesielt godt en dame som la litt flid i maten da hun serverte den på en lukket avdeling. Hun hadde faktisk tatt seg tid til å pynte brødskiven min med agurk som endatil var skjært og dandert på en elegant måte.

Dette betydde så utrolig mye for meg og sitter igjen som et oppløftende minne. Så lite – så enkelt, men så utrolig viktig for følelsen av egenverd og velvære!!! En annen tok og masserte føttene mine litt, og det å faktisk kjenne foten under seg er utrolig viktig for psyken. Det å ha bakkekontakt er jo alfa og omega. Jeg opplevde også at mange av pasientene søkte desperat kroppskontakt etter å ha blitt” behandlet” med isolering på et låst hvitt rom uten noen impulser. De klamret seg til personalet og andre pasienter bare for å kunne kjenne at de i det hele tatt eksisterte. De ble som ville dyr i bur. Det var da veldig hjerteskjærende å se at den ytterligere” behandlingen” bestod av å stenge de inne på nytt. Er det virkelig så vanskelig og skummelt å holde fysisk rundt et menneske som har det så vondt? Trenger vi ikke alle fysisk berøring, og bør ikke de som jobber i psykiatrien takle en viss grad av berøring både fysisk og psykisk? Hvor kommer tanken om at isolering skal være bra for mennesker i en psykisk krise fra? Eller er det kun av hensyn til personalets redsel og ubehag? Jeg tenker også at farger virker oppløftende for sjela! Det å ha vakre omgivelser rundt seg kan da ikke være mindre viktig for de som er i en psykisk krise. Fargerike malerier, fargerikt servise, tekstiler osv. må da være av det gode uansett psykisk tilstand. Jeg leste nylig en artikkel som sa at dersom hvitt og svart er moderne er det det samme som å si at depresjoner er moderne. På en dagavdeling opplevde jeg å få delta i en tegne – og malergruppe. Det var utrolig lærerikt og til stor hjelp for meg i prosessen videre den gang. Det var rom for å uttrykke seg på en alternativ måte og det var ens egne tolkninger som ble lagt til grunn. Man ble ikke pålagt en annens syn om hvordan man hadde det og hva man følte. Da jeg var på lukket avdeling hadde de arbeidsstuer og intensjonen ved den var nok veldig god. Men her opplevde jeg noe som har satt seg fast i hukommelsen min. Jeg gikk på medisiner som gjorde at hendene skalv og finmotorikken ble derfor veldig vanskelig for meg. Da jeg ble satt til å lage emaljerte smykker ved å skulle legge fargestoffer på med en pinsett var jo hele aktiviteten dømt til å mislykkes. Det endte med at behandleren la fargestoffene på for meg og hun hadde tydeligvis fremdeles en intensjon om å øke min selvfølelse. Så da hun tok smykket ut av ovnen sa hun:” Se så fint det ble – så flink du har vært”. Jeg svarte surt og nedbrutt at det ikke var jeg som hadde lagd det, men hvorpå hun insisterte om at:” neida, det var deg”. Hun hadde vel lært under utdanningen sin at det var viktig å gi pasientene mestringsfølelse så hun tenkte vel at hun ikke kunne gi opp. Jeg klarer jo ingenting, tenkte jeg, nå gir jeg helt opp. Jeg følte at hun behandlet meg som et barn og at jeg ble krenket ytterligere ved disse uttalelsene. Slike opplevelser kan gå på selvrespekten løs, selv om jeg i ettertid kan se at hun nok hadde gode intensjoner. Dersom behandlerne kunne sett på pasientene som mer likeverdige med seg selv, kunne etter min mening slike episoder vært unngått.

En annen forutsetning for å få en mestringsfølelse vil jo være at aktiviteten er tilpasset mestringsnivået. Da er det en viktig forutsetning at behandlerne kjenner til bivirkningene og tar hensyn til det. Det er ganske fortvilende å oppleve at du ikke mestrer det du allerede klarte på barneskolen. Selvfølelsen blir ikke akkurat større av det. Jeg kan ennå kjenne på den fortvilelsen og frykten som var forbundet med det å aldri tro at man skulle bli seg selv igjen. Ja, for når man er overmedisinert så forandrer personligheten seg. Jeg ble derfor oppfattet av personalet stikk motsatt av det jeg var vant til å bli oppfattet som. Ikke nok med at de oppfattet meg slik, men de tilla meg også disse egenskapene uten å ta hensyn til medisinenes virkning på meg. Jeg visste jo heller ikke noe om disse bivirkningene og koblet jo ikke min væremåte til medisinene. Adferden min ble kategorisk brukt mot meg, ved å si at du er lat, arbeidssky, passiv, usosial osv. Det er klart man ble redd for at man led av en alvorlig personlighetsforstyrrelse, når det bildet jeg hadde av hvem jeg egentlig var så forvrengt i forhold til den” sannheten”, som nå ble pålagt meg. En ukritisk diagnostisering er også nedbrytende. I tillegg vil man jo ofte se på leger som autoriteter som eier sannheten. Det er helt klart at slike opplevelser fratar deg håpet om en fremtid. Det er ikke spesielt vanskelig å forstå at mange blir suicidale mens de er innlagt. Holdninger og væremåter som krenker en persons selvfølelse og som knuser alt håp om en fremtid er like mye, og kanskje enda mer katastrofale enn selve utøvelsen av tvangstiltak.

Jeg mener ikke at tvang og overgrep kan forsvares, men for meg personlig har dette tross alt provosert frem sinne og drivkraften min. Og jeg tror maktesløsheten og håpløsheten jeg opplevde på grunn av personalets holdninger, stigmatiseringer, medisineringen og et sløvende miljø kunne være mye farligere for meg og fått enda større konsekvenser, både i forhold til fremtidig arbeid, omsorg for egne barn og ikke minst i forhold til å ha livet i behold. Det å oppleve noe så krenkende som direkte overgrep ble så invaderende på meg, at det heldigvis vekket sinne og pågangsmotet hos meg, og dermed kraften til å reise meg fortere. I stedet for å synke inn i en negativ spiral av selvmedlidenhet, selvnedvurdering og håpløshet klarte jeg å bygge opp livet mitt igjen selv om det medførte posttraumatisk stress. Redselen ble utløst hver gang jeg så en vekter eller måtte oppsøke en lege. Det er mulig det var dette sinne behandleren håpet og fremkalle hos meg ved utskrivelsen da han gav meg en avis og sa at det bare var å søke seg en ny jobb. Men så enkelt var det altså ikke lenger etter å ha oppholdt seg i et miljø som hadde fjernet selvfølelsen min og alt håp om en fremtid. Jeg hadde jo protestert mot å delta i møter med arbeidsgiveren i en tilstand man aldri burde ha møtt sin arbeidsgiver. Jeg argumenterte med at jeg ville miste jobben, men da var jeg visst bare paranoid, sa de. Men så skjedde det altså allikevel. Jeg var jo dårligere ved utskrivingen og ante ikke hvor jeg skulle gå for å kunne bli bra igjen. Dessuten hadde de jo fortalt meg at jeg var blitt både lat og arbeidssky. Nei, det var ingen annen løsning enn å gjøre slutt på det hele. Jeg mener at nettopp psykiatrien burde være bevisst på å skape fremtidshåp for pasientene og ikke frata dem det ved og selv eie sannheten. Et syn om at pasienten selv eier sitt virkelighetsbilde og sin sannhet er en absolutt nødvendighet for tilfriskningen. De påberoper seg til og med sannheten om man har sovet gått om natta eller ikke. Dersom det ble brukt mer tid på dialog både med pasienten og pårørende ville mye av disse feiltolkningene av pasienten kunne vært unngått. Det er på høy tid med reell brukermedvirkning. Det må skapes et varmt og levende miljø, hvor det er plass til å være seg selv, og hvor man tør å uttrykke sine følelser uten redsel for å bli stigmatisert og diagnostisert.

Brukerne må oppleve seg ivaretatt og sett. De ansatte må tørre å bli berørt både psykisk og fysisk. Dette krever et trygt og integrert personell, som tør å være nær egne følelser og sin egen utilstrekkelighet. Personell som er hele, sårbare og sanne mennesker. Jeg har heldigvis møtt på to slike personer i psykiatrien. Jeg tror nok dette var personer som også hadde egenerfaring uten at det ble formidlet direkte til meg. Det som kjennetegnet de var en varme og genuin interesse for min tilfriskningsprosess. De var tilstedeværende og lyttende. De var både støttende, men også direkte og konfronterende, når det trengtes. De var personlige uten å være direkte private, de virket trygge på seg selv og i sine roller. Jeg følte meg 100 % trygg på å snakke om min utilstrekkelighet og følelser uten å frykte konsekvenser, stigmatisering eller fordømming. Jeg er uhyre takknemlig for å ha møtt på disse personene på min vei. Det er også veldig viktig med et stimulerende miljø og ikke et sløvende miljø hvor man synker enda lenger ned i depresjoner håpløsheten og desperasjonen. Det føles ikke særlig meningsfullt å bli satt til” liksom” oppgaver, som å vanne blomster hver dag hvor plantene regelrett drukner, og å tørke støv før støvet har rukket å lande engang. Det er ikke den type sysselsettingstiltak man blir bedre av. Aktivitetene må oppleves som meningsfulle. Fysisk aktivitet er som kjent helsefrembringende. På en dagavdeling jeg var, hadde de en bevegelsesgruppe som ble ledet av en fysioterapeut som også gav psykomotorisk behandlinger. Dette var gull verdt for meg. Hun så også betydningen av kontinuitet og oppfølging for å unngå svingdørspasienter. Så da jeg ble utskrevet, som så mange andre til ingenting annet enn en lang venteliste på psykolog, gav hun meg tilbud om videre behandling ved at jeg snek meg inn bakveien. Hun var en idealist og er en av de gode behandlerne jeg beskrev ovenfor. Som nevnt overfor var også tegne og malergrupper veldig nyttig for meg. For andre vil det å få uttrykt seg musikalsk være veldig viktig. Rigide og meningsløse regler og rutiner er også noe som ofte oppleves som frustrerende for pasientene og som kan forårsake sinne og utagerende adferd med påfølgende tvangstiltak. Når man for eksempel i et gruppemøte (for å skape en opplevelse av medbestemmelse og demokrati vil jeg tro!!) har satt opp en plan for hvilke TV-programmer man skal se på om kvelden nekter andre å bytte kanal med begrunnelsen at det ble bestemt på møte og man må lære seg å være lojal mot fellesbestemmelser. Det er klart at når man er den eneste som er på TV-stua og blir nektet å se det man har lyst til der og da, kan det oppleves som veldig merkelig, og som en ren maktdemonstrasjon fra personalets side. Det er da ikke så merkelig om man kan bli kan bli nokså irritert og endatil sint. Det å ikke få utgang og «å bli luftet» er også vanskelig å forholde seg til, spesielt for røykerne. Men jeg har jo faktisk noen gode minner fra oppholdene på lukket avdeling også. Disse minnene er om pasientene som var innlagt der, gode og spesielle personligheter. Vi lo også mye og hadde mye selvironi. Man fikk også en slags gruppetilhørighetsfølelse etter hvert, og når en av de ansatte spilte gitar og vi sang med var det god stemning på avdelingen. En av dagene var vi også på kino, og det føltes godt å gjøre noe normalt selv om det var i en” unormal” setting. Jeg kan huske hvor oppspilte vi var både før og etter kinoturen.

For å skape størst mulighet for recovery er det er viktig å ha fokus på det som gir livsglede og håp. Det er ofte snakk om de helt enkle hverdagsgledene og de gode møtene som bidrar til det. Så, ja, jeg mener at det enkle også ofte er det beste innen psykisk helsearbeid.

Anonym

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER


RELATERT INNHOLD

Fra Twitter