En historie om en psykose

Jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling en uke i juni 2001. Det ble aldri stilt en diagnose, men i ettertid har jeg snakket med fagfolk som mener at jeg hadde en psykose. Jeg tenker ikke at jeg er en person som lever med psykiske lidelser. Jeg er et menneske som lever med min historie. I dag har jeg tre barn, jobb, er politisk aktiv, eier min egen leilighet, kan reise hvor jeg vil. Jeg kan si hva jeg vil også, men denne historien jeg nå vil fortelle er det liksom ikke rom for i vanlige samtaler. De gangene jeg har fortalt at jeg en gang hadde en psykose, har jeg som regel blitt møtt med taushet. Fra det øyeblikket det blir kjent at jeg har hatt en psykose, er jeg ikke lenger en person som kan bidra med noe, ta ansvar for noe, være en ressurs. Så på et tidspunkt sluttet jeg å prøve å fortelle.
Nå skal jeg fortelle.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg våknet og visste at noe var galt
Jeg våknet en morgen i juni 2001 og visste at noe hadde revnet i hodet mitt. Jeg hadde to barn som jeg levde alene med; en gutt på 7 år og en jente på 8 måneder. Jeg var kjæreste med faren til datteren min, men vi bodde ikke sammen. Jeg var sliten. Jeg hadde vært sliten lenge. Hele svangerskapet hadde jeg sagt til jordmoren og legen på helsestasjonen at jeg var deprimert, men det eneste de hadde å tilby var samtaler i forhold til fødselsangst. Og jeg hadde ikke fødselsangst. Jeg klarte meg som best jeg kunne på egenhånd.
Jeg våknet denne morgenen og så meg i speilet og visste ikke hvem damen i speilet var. Jeg kjente henne ikke igjen som meg. Hun var kjent, men hun var ikke meg. Jeg så på huden min, grensen mellom meg og verden, men hadde ingen opplevelse av hva som var meg og hva som ikke var meg. Jeg var overalt og ingen steder. Den psykiske smerten var uutholdelig. Det var som kirkeklokker inne i hodet ringte hele tiden. Jeg ville ha det stille. Jeg ville bli kvitt smerten og det var innlysende at det bare ville skje ved døden. En del av meg visste at jeg måtte dø. Jeg tenkte rasjonelt; ikke kniv, for mye søl. Ikke tau, sønnen min vil finne meg og det blir for brutalt. Medisiner. Se ut som jeg sover. Hvor mye skal til? Hvor mye er nok til å få en slutt på det?
Datteren min var sammen med meg og det var et problem; jeg kunne ikke ta på henne, jeg var redd hun skulle bli smittet. At hun skulle forsvinne inn i meg og bli borte. Eller at jeg skulle forsvinne inn i henne. Det høres rart ut, men jeg hadde ingen grenser, jeg var ingen steder og jeg var overalt.
Ett eller annet sted i hodet visste jeg hva som foregikk, visste at dette ikke var bra. Denne delen av meg ringte til faren min og sa; du må komme. Hjelp. Faren min sier at han skjønte det var meg, men han kjente ikke stemmen. Da han kom sa jeg til han; jeg har blitt gæærn, vi må gå på legevakta. Du må være med meg, for jeg vet ikke hvem jeg er.
Så enkelt var det. Det var egentlig ikke dramatisk i det hele tatt.

På legevakta: Medisinering?
Jeg husker veldig lite fra legevakta. Jeg satt på et rom med et stort ovalt bord med stoler rundt. Jeg var trøtt og lå for det meste på gulvet, men jeg sov ikke. Faren min satt utenfor med datteren min. Tror jeg. Legen var vennlig og hadde ikke legefrakk. Jeg husker han beklaget at det tok så lang tid og at jeg svarte at det ikke gjorde noe, for jeg hadde uansett ingen oppfatning av tid. Det var sant.
Problemet var; de kunne ikke sende meg hjem, for jeg var suicidal. Jeg nektet medisinering for jeg ammet og datteren min er allergisk mot kumelk, noe som gjør at hun ikke kunne få morsmelkerstatning. (Det finnes en morsmelkerstatning uten kumelkproteiner, men smaker forferdelig og ingen barn vil drikke den). Og hva med datteren min? Hva skulle de gjøre med henne? Faren hennes var utenbys på et kurs. Hvem kunne hun overlates til?

Jeg ville legges inn, det vil si, jeg ville bli frisk og jeg ville bli passet på så jeg ikke tok livet av meg. Jeg visste at jeg ikke kunne ha ansvaret for meg selv i den tilstanden jeg var i. Jeg hadde ikke noe ønske om å dø, men jeg var redd for at jeg skulle ta livet av meg. Men de ville tydeligvis ikke uten videre legge inn en som nektet medisinering. Jeg tror det var der forhandlingen sto. Jeg vant; jeg ble lagt inn uten medisinering.

Jeg var veldig heldig som ikke ble medisinert. Jeg tror det gjorde at jeg raskere ble frisk.

Lukket avdeling
Jeg husker ikke hvordan jeg kom dit. Det føles leit at jeg vet at noe har skjedd og at det er umulig å hente fram minnet om det. Det er som om jeg har mistet en liten bit av livet mitt.
Men jeg husker at rett innenfor døra nede ved inngangsdøra sto det en liten sofa og jeg tenkte at der kunne jeg amme datteren min. Akkurat der. Da var hun liksom ikke helt innafor, men jeg var ikke helt utafor heller.

Jeg fikk et rom og det er kanskje et av de beste øyeblikkene i mitt liv. Det var hvitt, smalt, høyt under taket. Det var en seng der, et lite bord og to stoler. Ingen bilder. Ingen speil. Ingenting jeg kunne forsvinne inn i, ingenting som kunne forsvinne inn i meg. I døra var det et vindu, og jeg tenkte det var godt, for da kunne de ansvarlige passe på at jeg var der. En høy mann med frakk og dyp, rolig stemme kom og snakket med meg. Han hadde ingen mimikk, ikke noe kroppsspråk. Snakket bare veldig rolig. Tok nøkler, penger og bankkort. Det var en nytelse.
Jeg tror dette var om kvelden, for det var veldig stille og jeg sov. Nytelsen var over dagen etter. En liten tjukk dame med høy skingrende stemme vekket meg. Hun snakket hele tiden, hun var bestemt, men ikke som den høye mannen kvelden før. Jeg tenkte; noen må skru av dem dama, vi er jo gærne her. I løpet av natten hadde de funnet et ledig rom hvor jeg kunne amme datteren min. Men jeg nektet. Jeg skulle sitte i den lille sofaen innafor utgangsdøra, det hadde jeg bestemt. Jeg hadde brukt masse krefter på å planlegge dette og fikk panikk da de ville endre planen. Jeg fikk det som jeg ville og jeg skjønner at det må være en virkelig stor utfordring å jobbe innen psykiatri noen ganger.
Jeg skulle egentlig være på lukket avdeling i 24 timer og her føler jeg meg veldig snytt; jeg ble flyttet midt på dagen. Enda jeg må ha kommet en gang på kvelden. Det var ikke 24 timer.
Åpen post
Det er nå jeg blir forbanna. Når jeg tenker på det jeg skal skrive nå blir jeg veldig, veldig sint. Sint fordi jeg ikke ble hørt. Sint fordi jeg fikk følelser av skyld og skam fordi jeg ikke levde opp til psykiatriens forventninger.

En dame hadde fått i oppgave å vise meg rundt på avdelingen. Hun valgte å utføre oppgaven sin, hun valgte ikke å høre på meg.
Om dama; hun var liten. Hun var veldig tynn, nesten transparent. Hun hadde lyst tynt langt hår rett ned. Hun hadde sikkert et sirlig gullsmykke rundt halsen. Jeg har aldri vært glad i sirlige ting. Hun snakket med tynn lys stemme. Hun hadde masse klær på seg. Det la jeg merke til og jeg tenkte at det sikkert var for ikke å bli smittet. For at ingen skulle forsvinne inn i henne eller hun inn i noen. Hun hadde sørlandsdialekt. Hun var kanskje student. Hun var redd og jeg var redd. Jeg visste en ting sikkert; hvis hun aner hvor gæærn jeg er knekker hun som et aspeløv. Etter timene på lukket avdeling med hvite vegger, var det som å gå inn i en sentrifuge å tråkke over terskelen til åpen post. Det var sanseinntrykk overalt. Farger, former, ting, lyder. Og folk. Folk skjønte jeg ingenting av. Jeg sa: du kan godt vise meg rundt, men jeg skjønner ikke hva jeg ser. Jeg gjentok det gang på gang. Jeg forstår ikke hva jeg ser, jeg forstår ikke hva jeg ser. Og jeg ble sliten helt inn på cellenivå. Hjernen min gjorde virkelig så godt den kunne, men sanseinntrykkene koblet seg ikke på gjenkjennelse.
Hun viste meg inn på rommet mitt. Et tremannsrom. En dame lå i senga si og gråt. Jeg sa til aspeløvet at jeg kunne ikke være der fordi når noen gråter vet jeg ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke om det er hun eller jeg som gråter. Jeg kan ikke være her, det gjør vondt. Hun sa; det blir fint å være her. Du kan ligge og hvile så blir det bedre. Jeg gjentok og hun gjentok. Flere ganger. Tilslutt skjønte jeg det; vi bare gjentok. Hun forsto ikke hva jeg sa. Jeg måtte ordne det selv. Så jeg sa; Ja! Fint! Jeg legger meg her og hviler litt.
Hun gikk ut av rommet. Så gikk jeg ut. Jeg mener ut ut. Jeg rømte. Jeg visste at jeg ikke kunne være der. Det var for mange ting å se og de hørte ikke på hva jeg sa og de kunne ikke holde meg og jeg kom ikke til å bli frisk. Jeg rømte.

Jeg visste at jeg var slem. Jeg visste at jeg var syk. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå. Jeg hadde ikke penger, ikke nøkler. Og verst av alt; jeg visste ikke om jeg var farlig. Jeg gikk gjennom en park og jeg var blader og gress. Jeg gikk på en gate og jeg var støv. Jeg var ingenting. Samtidig var jeg alt, så jeg var veldig redd noen skulle se meg. Jeg lurte på om jeg var kriminell. Jeg gikk til foreldrene mine, men de var jo ikke hjemme og det syntes jeg var rart. De var på jobb og derfor vet jeg at dette var midt på dagen en gang. Jeg gikk hjem til kjæresten min.
Han måtte dra hjem fra seminaret sitt. Jeg var antagelig veldig var brysom og det opplevdes kaotisk. For en gangs skyld brydde jeg meg ikke.
Jeg husker ikke hvor barnet vårt var. Det er rart at jeg ikke husker det. Enda en bit som er borte.
Vi visste ikke hva vi skulle gjøre med meg. Han er katolikk, så han ringte til et kloster og spurte om jeg kunne komme dit. Det kunne jeg. Men verdisakene mine var fortsatt på sykehuset og de måtte jeg hente.

Jeg gikk inn alene for å hente verdisakene. Jeg var ikke tvangsinnlagt, så de kunne ikke holde meg, men de ville det. Jeg skammet meg. Jeg satt på et kontor med to ansatte og de syntes at jeg hadde vært veldig vanskelig. Og nå var jeg kravstor; jeg ville ha enerom og samtale med terapeut før helgen. De spurte om jeg var farlig for barna mine og jeg sa ja. Da fikk jeg enerom. Kjæresten min hadde allerede snakket med terapeuten min og han hadde fått forsikringer om at min sykdom hoverhodet ikke hadde noe med han å gjøre, det var ikke hans skyld. Jeg mente at hvis terapeuten min hadde hatt tid til å snakke med kjæresten min, så burde det være mulig for meg å få snakket med henne også. Hvis hun allerede nå visste at min galskap ikke hadde noe med mine nære relasjoner å gjøre ville jeg virkelig, virkelig vite hva hun visste om min galskap. Med strenge blikk og tunge sukk fikk jeg det som jeg ville.
Jeg sov. Jeg sov så utrolig mye. Pleierne ville ha meg ut av rommet mitt for at jeg skulle omgås de andre og bli frisk, men jeg nektet. Jeg ville være på rommet til jeg ble frisk. De ble sure og sa at hvis jeg ikke var sammen med de andre kom jeg ikke til å bli bra og det var en viktig del av behandlingen og dessuten uhøflig. Hadde jeg fordommer mot psykisk syke mennesker? De er mennesker som deg og meg. Det er ikke noe farlig med dem.

Jeg sov og ammet og kjæresten min gjorde det slutt. Faren min tok over ansvaret for å bringe datteren til meg. Jeg konsentrerte meg om to ting; dusje og spise. Det tok evigheter å dusje. Jeg måtte konsentrere meg enormt for å klare det. Huske hva jeg brukte til hva, sjampo i håret, skylle og tørke. Tannkrem på tannbørsten, inn i munnen. Kle på; truse først, ikke bukse. Hvordan tar man på seg en genser egentlig? Å spise var som i en romferge; hva er dette? Hvorfor ligger det sånn? Jeg ser det er noe her, men hva betyr det? De nektet å gi meg mat på rommet, så jeg måtte ut i matsalen. Jeg snakket ikke med noen, jeg så ikke på noen. Jeg vil så gjerne si unnskyld for at jeg ikke var hyggelig. Men jeg kunne ikke gjøre det annerledes, jeg prøvde å finne tilbake til meg selv.
Jeg så en vev. Da jeg var liten vevde min mor. Jeg tenkte at det kunne jeg klare. Fant filler og satte sammen farger og vevde. Rytmiske bevegelser. Gjentakelser. Koordinere armer og bein. Nå vevde jeg, sov, ammet og spiste. Snakket ikke med noen, så ikke på noen. Bare vevde. Begynte etter hvert å tenke på datteren min. Ventet på datteren min og kjente at jeg ventet på henne slik jeg skulle ha ventet på henne da jeg var gravid, men som jeg ikke gjorde fordi det var så mye som forstyrret meg. Jeg ventet på henne på nytt og vevde.
Jeg fikk snakke med min kliniske terapeut og jeg husker ingenting av det. Men jeg var der, for jeg husker et bilde hun hadde på veggen.
En dag våknet jeg og satte meg til veven og tenkte at jeg hadde veldig lyst på Solo og mintsjokolade.
Da var jeg frisk. Det var vendepunktet. Jeg visste det der og da. Jeg hadde fått et signal fra meg til meg. Som et anrop fra en annen planet. Jeg hadde kjent noe som bare var meg, som ikke kom utenfra. Jeg vevde fortsatt et par dager, men fra det tidspunktet hadde jeg en retning. Jeg hadde en stemme, jeg var helt tydelig noen. Jeg hadde lyst på solo og mintsjokolade og jeg begynte å undersøke om det var flere ting jeg kunne ha lyst på. Kjente etter overalt inni meg. Hva er det der inne? Finnes det noe der? Ja, det kom noen svar. Jeg hadde lyst til å gå en tur. Jeg hadde lyst til å strikke en genser. Plukke noen skjell. Gå på stranda med barna mine. Forsiktig begynte jeg å legge planer.

Og det er derfor jeg er så takknemlig for at jeg ikke ble medisinert; jeg tror det ville tatt mye lenger tid for meg å identifisere et signal fra meg til meg dersom hjernen min hadde vært medisinert. Hvordan skulle jeg fått lyst på noe og lagt en plan om jeg var dopet ned og sløvet bort?
Etter et par dager hadde jeg en ny samtale med den kliniske sosionomen, terapeuten min, og ble skrevet ut på prøve med oppfølging av distriktspsykiatrisk senter, DPS.

Distriktspsykiatrisk senter
Jeg møtte hos en sykepleier på DPS to ganger. Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men jeg skulle bare sjekkes. Som å gå til tannlegen; nå har du hull igjen, bruker du ikke tanntråd? Pusser du ikke tennene riktig? Ikke fem minutter morgen og kveld? Har du spist sukker igjen?

Hun leste opp journalen min. Jeg visste ikke at alt jeg hadde sagt og gjort var skrevet ned. Når jeg hadde sagt noe hadde de ikke svart, bare notert det. For meg var det som om de hadde spionert på meg. Et svik. Det sto at jeg var vanskelig. At jeg ikke ville snakke med noen. Jeg tok ikke kontakt med de andre pasientene og var uhøflig mot dem. Jeg motsatte meg samtaler med ansatte. Og det ble satt spørsmålstegn ved om jeg i det hele tatt var syk. I og med at jeg fungerte godt når jeg ammet datteren min, mente de at jeg kanskje valgte å være syk.
Det sto ingenting om diagnose. Det sto ingenting om at jeg ikke visste hvem jeg var. At jeg gang på gang fortalte at huden min ikke lenger fungerte som en grense. At når jeg snakket med noen ble jeg forvirret fordi jeg ikke visste hvem jeg var. At jeg forsvant inn i den andre. Eller at den andre forsvant inn i meg. Jeg sa det! Jeg sa det hver dag! Men i journalen sto det ingenting om det og ingenting som kunne forklare meg hvorfor det hadde blitt sånn.
Andre gangen jeg måtte gå på DPS for å vise at jeg var frisk gjorde jeg som jeg gjør når jeg går til tannlegen. Går dit, men later som jeg ikke er der. Stenger av til alt er over. Jeg husker ikke hva som ble sagt.

Det var den oppfølgingen jeg fikk.
Så var jeg frisk. I dagene og ukene som fulgte konsentrerte jeg meg om å lytte til lyst-stemmen min. Finne på stadig nye ting å ha lyst til å gjøre og legge planer for å få gjort det. En tur på stranda, et måltid, et besøk. Små ting, men store likevel. Veldig forsiktig, veldig sakte. Uendelig takknemlig for å leve.
Jeg var frisk igjen.
Hadde jeg vært syk?

Jeg og du og hjernen vår
Det gikk noen år. Depresjonene kom og gikk. Jeg var ikke syk, jeg var ikke frisk. Jeg jobbet avbrutt av kortere og lengre sykmeldinger.
Det virkelige vendepunktet kom da jeg møtte Mette Karoliussen som er sykepleier og kommunikolog. Hun introduserte meg for Jorunn Sjøbakken og Truls Fleiner som står bak etableringen av disiplinen kommunikologi. Kommunikologi er læren om kommunikasjon og forandring når kommunikasjon er definert som all type atferd, det du gjør og det du ikke gjør. De fortalte meg om sortering mellom ’du’ og ’jeg’. De fortalte meg at gjentatte, systematiske brudd på sorteringen du – jeg er et psykisk overgrep som tilsvarer fysiske overgrep og kan ha samme virkninger og reaksjoner. Da jeg hørte dette brakte det meg som en bumerang rett tilbake til tilstanden jeg hadde rett før jeg ble innlagt på psykiatrisk. Det traff hodet på spikeren, mynten trillet endelig inn.
Hjernen vår kan deles i tre; hjernebark, limbus og hjernestamme. Hjernestammen tar imot informasjon fra meg til meg. ’Dette er bra’, ’dette er ubehagelig’, ’jeg trenger søvn’. Hjernestammen forsyner oss dessuten med kraft og energi. Hjernebarken tar imot informasjon utenifra. ’Du er fin’, ’du er dum’, ’du er trøtt’, ’nå er du urimelig’. Limbus forhandler informasjonen fra hjernestammen og informasjonen fra hjernebarken og det er resultatet av denne forhandlingen som blir identiteten vår eller selvbildet vårt.

Når forhandlingen i limbus blir for voldsom kan det hende at hjernen velger å ”skru av” en av kanalene; hjernestammen eller hjernebarken. Når jeg gang etter gang får informasjon fra hjernestammen om at jeg må komme meg vekk, at dette ikke er bra, men velger å stole på informasjonen fra hjernebarken, da kan det hende at hjernestammen etter hvert blir stille. Eller at jeg ikke lenger finner signalene fra meg selv.

Før jeg ble syk hadde jeg lenge vært i en nær relasjon som var grovt usortert. Mine fysiske og psykiske behov og grenser ble daglig oversett, overhørt og trampet ned. Jeg er ikke sint eller bitter på vedkommende. Det var jeg som valgte ikke å bryte forholdet. Jeg valgte hver dag, hvert minutt, å bli i stedet for å gå. Jeg hadde et dårlig forhold til egne grenser og signaler allerede før dette forholdet.
Når du først vet hva usortering på ’jeg’ og ’du’ er, så er det nesten umulig ikke å se det. Jeg tror foreldre ofte er grovt usorterte ’nå er du trøtt’, ’du kan ikke være sulten nå’, ’dette er ingenting å bli så sint for’, ’du skal alltid være så vanskelig’. Det er vanlig i skolen også: ’hvorfor bråker du alltid?’, ’du hører ikke etter’, ’dette er ingenting å lage sånt styr for’, ’du har et problem’. Eller i kirka: ’du er syndig’. Det finnes i reklame, det finnes blant venner, det finnes overalt. Jeg hadde levd med usortering over så lang tid at jeg kanskje ble min egen overgriper. Og det som skjedde i møtet med psykiatrien var for det meste bare en fortsettelse av problemet. De som møtte meg var like usorterte som det som hadde fått meg dit. De fortalte meg hvem jeg var og hva jeg skulle gjøre framfor å lytte til hva jeg selv sa om meg, min situasjon og mine behov. Jeg trengte mest av alt å lære å lytte til meg selv, mens alle ledd i møte med psykiatrien fra legevakta til DPS gjorde alt de kunne for at jeg skulle passe inn i deres system, rutiner og tenkemåter. Jeg trengte aller mest at noen lyttet til hva jeg sa om meg, mens de var utelukkende opptatt av å få meg til å passe inn i deres mønster.
For meg henger depresjonene og psykosen tett sammen. Jeg var deprimert i lang tid før jeg ble lagt inn på sykehuset. I perioden etter psykosen kom og gikk depresjonene med ujevne mellomrom. Depresjonene kommer når jeg opplever usortering på ’jeg’ og ’du’ over tid uten at jeg klarer å gjøre noe med det, for eksempel fra en leder. Eller når jeg over tid lar hjernebarken overstyre hjernestammen. Da mister jeg opplevelsen av lyst og jeg blir tømt for energi og kraft.

Fra psykosen og til i dag har jeg gått en lang vei hvor jeg gradvis har lært å lytte til meg selv og respektere mine egne responser og signaler, min egen stemme. Jeg startet hos en respektert psykolog, men hun sa at jeg var så dårlig til å beskrive følelsene mine at hun ikke kunne hjelpe meg. Beskrive følelsene mine?! Jeg hadde problemer med å kjenne følelsene mine. Å be meg beskrive følelsene mine var som å be en analfabet skrive en bok. Hos kommunikologene fikk jeg lov til å ta snarveien til hjernen gjennom kinestetisk arbeid og trening og stimulering av det nevromotoriske underlaget. Hjernestammen kan stimuleres og styrkes ved å gjøre langsomme bevegelser. Det reddet meg. Jeg har gått fra å se meg i speilet uten å vite hvem jeg ser, til å skrive dette og vite at jeg kan stå foran en forsamling og fortelle at jeg har hatt en psykose. Noen vil tro at jeg fortsatt er gæærn. Det forandrer ingenting. Jeg håper min fortelling kan hjelpe noen. Det kan forandre noe.
Dette er min historie om da jeg var gæærn.

Kommunikologi©
Definisjoner:
1) Studiet av struktur og dynamikk i kommunikasjon og forandring – når
all opplevelse og all adferd er valgt definert, beskrevet og forstått som
kommunikasjon.
2) Læren om og studiet av det som er felles i forandrings-og utviklingsprosesser.
Disiplinen kommunikologi er resultat av Sammenlignende studium av utøvere, metoder, teorier og forskning innen og mellom ulike fag og felter og sammenfatning av store mengder informasjon, kunnskap, kompetanse og begreper.
Mer om Kommunikologi© : www.kommunikologi.no

Guri Riksaasen er utdannet sosial antropolog, jobber som lærer og har tre barn. Hun ble i 2001 innlagt på en psykiatriske avdeling og forteller om hva som skjedde før, under og etter innleggelsen. Riksaasen sier at hun ikke lever med en psykisk lidelse, men at hun lever med sin historie hvor denne erfaringen inngår. Historien hennes gir et innblikk i hvordan hun opplevde sykdommen og innleggelsen og hennes vei ut av det. ”Jeg var veldig heldig som ikke ble medisinert. Det gjorde at jeg ble raskere frisk” skriver hun.

Fra Twitter