Ikke døm meg for min fortid

Aune har her skrevet et innlegg hvor hun ber om og ikke dømmes på grunn av sin fortid som psykisk syk og medisinert, da dette ikke er ensbetydende med å være pillemisbruker.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Etter mange år i psykiatrien endte det opp med medisinering som nok var uheldig for meg og min psykiske helse, men det har også vist seg å være et problem de få gangene hvor jeg har søkt hjelp for fysiske plager.

I journalen min står det jo sort på hvitt hva jeg har fått av medisiner pga det psykiske, og det ble en herlig blanding i løpet av årene med depresjoner og angst.
Det virker derfor som at tidligere medisinering automatisk kvalifiserer til å mistenke meg for å være på jakt etter piller, og at jeg altså er en «misbruker», selv om jeg aldri har tatt mer medisiner enn det som er blitt foreskrevet.

Jeg har høy smerteterskel og er av dem som går lenge og lider i stillhet hvis jeg har vondt et sted, og jeg har funnet ut at det har liten hensikt å sitte overfor en lege som stiller noen spørsmål, men som kanskje ikke undersøker meg, ikke sender meg videre til undersøkelse et annet sted, eller som ikke gir meg hjelp for å dempe smertene når jeg virkelig lider.

Jeg blir sendt ut av legekontoret og henvises feks til å «leve» på feks Paracet og Ibux, men for meg er det uaktuelt å spise slikt i store mengder når det hjelper så lite fordi smertene feks er store.
En som velger å studere medisin for å bli lege bør ha et sterkt ønske om å hjelpe syke mennesker og de bør derfor være interessert i å hjelpe meg til å finne ut av de plagene jeg sliter med.
Hvis det er slik at de er usikre på meg som pasient og mistenker meg for misbruk syns jeg at de bør være så profesjonelle at de ser meg rett inn i øynene mens de spør direkte om jeg har et rusproblem.
«Unnlatelsessynden» er at det ikke nevnes med et ord, men oppførselen deres overfor meg forteller meg hva de har av fordommer overfor meg inni hodet sitt.

Et godt eksempel på dette er da jeg for en del år siden hadde store smerter øverst i magen og anfallene kom ofte og varte lenge. Når dette pågikk lå jeg tvikroket og led og jeg ble også redd for å spise etter hvert.

Til slutt oppsøkte jeg fastlege som sa at neste gang du får anfall skal du ta med deg disse papirene å reise til Mottakelsen på sykehuset.
Anfallet kom og jeg dro avsted, leverte papirene og ble henvist til et rom hvor en ung, kvinnelig lege tok meg imot. Hun viste seg å være noe uvennlig i tonen mens hun stadig tittet i papirene sine og stilte spørsmål, også kom en ung mannlig lege inn døra og han sa med en gang: »Du spiller». Jeg sa vel ikke stort til mitt forsvar? jeg fortsatte bare å lide.

En hyggelig sykepleier tok meg til en annen avdeling hvor jeg ble undersøkt også fulgte hun meg til rommet mitt. Fordi jeg var blitt mistenkt for å spille torde jeg ikke be om smertestillende så jeg lå bare i sengen og ventet på hva som skulle skje med meg. Etter en del tid fikk jeg vite at undersøkelsen viste at jeg hadde gallestein.
Legen som sa: »Du spiller» så jeg aldri noe mer til så noen unnskyldning fikk jeg heller ikke.

Jeg ble ikke operert, men sendt hjem, også ble det operasjon senere, og det viste seg altså at de fant 6 ganske store steiner og en «fillete» galleblære. Det skal sies at jeg har stor forståelse for at legene må være restriktive med å skrive ut resepter og selvfølgelig er det best om vi unngår medisinering. Det er jo også slik at noen brukere innen psykiatrien virkelig misbruker piller. Jeg vet også at enkelte benytter svartemarkedet for å få nok beroligende som kanskje legen nekter dem fordi det skaper avhengighet. Jeg er også en av dem som har stått fram og kritisert den lettvinte medisineringen i psykiatrien, men jeg kan også bli psykisk syk hvis jeg til stadighet går rundt med store fysiske smerter da det kan være en stor belastning i seg selv.

Jeg kan også bli psykisk syk av å ha en slik mistanke over meg som ødelegger mine muligheter til å få hjelp ved sykdom. Med en gang jeg fikk en mistanke om at medisineringen for de psykiske plagene ga meg sterk angst og altså ikke hjalp meg til en bedre hverdag, så trappet jeg ned og ble medisinfri mot ekspertenes vilje. Mitt initiativ som altså gjorde meg fri fra angst og andre psykiske plager burde være bevis nok på at jeg ikke er en misbruker, men det ser ikke ut til å «frikjenne» meg det minste. Hva skal jeg og andre i samme situasjon gjøre når det er så vanvittig vanskelig å komme med kritikk av legestanden?

Det ser ut til at de er en stor kameratgjeng som verner om hverandre uansett hva kritikken går ut på. På meg kan det virke som om det er så viktig å beskytte en kollega at de velger og ikke tenke selv.
Jeg «forlanger» med dette at jeg ikke dømmes pga min fortid som psykisk syk og medisinert, da dette ikke er ensbetydende med å være en pillemisbruker.

Mona M. Aune har i hele sitt voksne liv slitt med depresjoner, og har flere erfaringer fra psykiatrien og det psykiske helsearbeidet. Hun har brukt medisiner, men har selv klart å bli helt medisinfri. I sine bedringsprosesser har hun brukt flere alternative metoder, blant annet kostholdsendringer.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

Fra Twitter