Når de beste ikke makter mer

Denne rapporten er en videreutvikling av rapporten jeg lagde til styret og ledelsen ved Sykehuset Asker og Bærum Helse Foretak i januar 2007, i forbindelse med forslaget om å flytte Akuttavdelingene fra Blakstad psykiatriske sykehus på Vettre i Asker, til et nybygg i tilknytning til den somatiske avdelingen ved sykehusene i Bærum kommune. Forslaget om flytting ble behandlet på sykehusets styremøte i februar 2007 og vedtatt mot brukernes anbefalinger og mot stemmen til de ansattes representanter i styret.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Sammendrag

Denne rapporten er en videreutvikling av rapporten jeg lagde til styret og ledelsen ved Sykehuset Asker og Bærum Helse Foretak i januar 2007, i forbindelse med forslaget om å flytte Akuttavdelingene fra Blakstad psykiatriske sykehus på Vettre i Asker, til et nybygg i tilknytning til den somatiske avdelingen ved sykehusene i Bærum kommune. Forslaget om flytting ble behandlet på sykehusets styremøte i februar 2007 og vedtatt mot brukernes anbefalinger og mot stemmen til de ansattes representanter i styret.

Rapporten min er en subjektiv tydeliggjøring av en brukerstemme. Min egen. Rapporten er inspirert av brukergruppa som kaller seg ”Blakstads venner”, som modig og verdig forsøkte å bli hørt og tatt hensyn til i beslutningsprosessen. Brukere som organiserte seg og engasjerte seg i en sak som berører alle oss som har et forhold til psykiatrien i Asker og Bærum. Brukere som tok ansvar på vegene av nåværende og tidligere pasienter ved sykehuset og informerte presse og politikere om det som holdt på å skje. Noen av de aller modigste sto selv åpent fram i avisen med foto og fullt navn for å kjempe for en sak de trodde på. (Jeg vet at det koster å eksponere seg for jeg valgte å ikke gjøre det av hensyn til barna mine.) Mitt bidrag til saken ble beslutningen om å skrive en personlig rapport hvor jeg håpet at en klar og tydelig brukerstemme kanskje ville berøre og gi et helhetlig bilde som kunne appellere til beslutningstakerne. Psykiatri er et så komplisert og sammensatt område at det kanskje kan hjelpe hjelperne å høre på historien til en av oss tenkte jeg, og skrev rapporten min. Den lå som et vedlegg til saken da vedtaket om flytting kom opp til avstemming. Vi ble ikke hørt. Våre argumenter ble ikke tatt hensyn til. Er det brukermedvirkning at det ble satt frem stoler vi kunne sitte på mens beslutningen ble fattet mot vår vilje og overbevisning?

Rapportens hovedtema handler om brukermedvirkning og erfaringsbasert kunnskap fra psykiatrien i Asker og Bærum, men jeg skriver også om min egen opplevelse i bruk av tvang med fokus på tvangsmedisinering og alternativ behandlingsteori, etikk og stigmatisering.

Forord

Etter styremøtet på sykehuset har jeg brukt rapporten aktivt som brukerrepresentant og informasjonsmedarbeider for Mental helses lokallag i Asker og Bærum og på Lærings- og Mestringssenteret ved Blakstad psykiatriske sykehus. Rapporten er bearbeidet i en skriveprosess med målsetting om å presentere den for en større målgruppe. Rapporten er en subjektiv framstilling av mine egne erfaringer og opplevelser gjennom 12 år som tjenestemottaker innen psykisk helse i Asker og Bærum. Mange av erfaringene mine har vært positive og effektive i bedringsprosessen, men jeg har også erfaring og synspunkter på bruk av tvang.

De etiske problemstillingene i rapporten min er utgangspunkt for foredragene jeg holder  som «Brukerlærer fra Blakstad» og fagoppgaven jeg leverte i MB-pilot prosjekt i Sandvika september 2007.

Viktige samarbeidspartnere og inspirasjonskilder i skriveprosessen er Reidun Nordvoll, prosjektleder for BAT prosjektet (brukerorienterte alternativer til tvang) i Sintef, Siri Blesvik ved Høgskolen i Oslo, avd. for sykepleierutdanningen, Marit Borg, min inspirerende foreleser fra Høgskolen i Buskerud og Tone Finvold på Lærings- og Mestringssenteret, psykiatri, avd for forskning, strategi og utvikling ved Sykehuset Asker og Bærum. Disse jentene inviterer og involverer brukere og skaper nye arenaer for reell brukermedvirkning. 

Innledning

Mitt første møte med psykiatrien kom som en akutt innleggelse på tvangsparagraf ved avd. 2A på Blakstad psykiatriske sykehus like før advent for 12 år siden. Årsaken til mitt første opphold ved sykehuset var en reaktiv psykose, utløst av en konkret jobbrelatert stressbelastning. Da jeg fikk min første psykose var jeg nettopp blitt arbeidsledig. Jeg var 35 år, gift og småbarnsmor, med tre sønner på 10 mnd, 2 år og 6 år. Ingen av barna hadde tilbud om offentlig barnehage. Før mitt første opphold på Blakstad hadde jeg alltid vært meget sterk og velfungerende både fysisk og psykisk. Mitt første opphold på Blakstad ble innledningen til en hel serie med re-innleggelser. Jeg ble svingdørspasient og fikk ganske fort diagnosen Bipolar lidelse. Det er en opphopning av denne lidelsen i min familie.

Kilde: AstraZeneca: ”Bipolar lidelse type I karakteriseres av manier og depresjoner,

type II av depresjoner og hypomanier (en lettere grad av mani). Svingningene i stemningsleie er ofte uforutsigbare, og mellom svingningene kan man ha lange perioder med normal tilstand. Rammer 200 000 nordmenn. Lidelsen er i høy grad underdiagnostisert.

Min psykiske diagnose; (bipolar, type I) kjennetegnes av svært raske svingninger opp mot mani og psykose. I min helbredelsesprosess har derfor akuttavdelingen ved Blakstad psykiatriske sykehus alltid hatt en sentral faktor. For å skåne familien, har jeg hatt vedtak om ”åpen retur” og når det ”kommer ei kule”, har familien raskt kunnet overlate ansvaret for min helbredelse til sykehuset. På den måten har jeg aldri oppleves som en belastning eller trussel for barna. Sykehuset har ”hentet meg ned” igjen og sendt meg hjem når manien har sluppet taket. Min påstand er at det er bivirkningene av den medikamentelle behandlingen som har ført til depresjon i mitt tilfelle. Jeg hadde i utgangspunktet ikke legning for å bli depressiv.

Min bedringsprosess endret seg tydelig da jeg begynte å fokusere på å gjenkjenne tidlige varselsignaler på nye manier og psykosetilløp etter et kurs i psykose forståelse på dagsenteret i Asker kommune. Gjennom læring, gjenkjenning og mestring har jeg selv etter hvert kunnet sette i verk egne strategier for å unngå en ny innleggelse (stoppe et tilløp) eller oppnå en frivillig innleggelse helt i starten på en mani. Etter min vurdering har diagnosen min endret seg fra Bipolar type I til Bipolar type II etter at jeg tok i bruk mestrings strategiene jeg lærte på ”Et selvstendig liv” kurset og kurset jeg tok i ”depresjonsmestring” ved Aktivitetshuset på Erteløkka. På disse kursene lærte jeg å akseptere diagnosen min, registrere og lytte til symptomer og varselsignaler og utarbeide en kriseplan for håndtering av eventuelle nye episoder. Denne kriseplanen ble innlemmet i min Individuelle plan og alle deltakerne i min ansvarsgruppe har en kopi av den. Min kriseplan inneholder en liste med telefonnummer og mailadresser til alle deltakerne i ansvarsgruppa og andre viktige nær personer. Avtalen er at jeg skal varsle deltakerne på denne lista når jeg kjenner på varselsignalene. Strakstiltakene som settes i verk for å avverge en episode er tettere oppfølging i form av avtaler og samtaler med medlemmene i ansvarsgruppa og med støttekontakten min. Samtaler har vist seg å være god terapi for meg; det får meg til å samle tankene om dialogen og hjelper meg å holde fokus. For å varsle hjelperne mine bruker jeg gjerne sms, mail eller telefon.

Med 12 års erfaring som bruker av kommunale og statlige helsetjenester i psykiatrien i Asker og Bærum og som aktiv medlem og representant for brukerorganisasjonen Mental Helse skriver jeg nå denne rapporten om mine erfaringer fra behandlingstilbudet. Jeg vil i denne rapporten også sette søkelys på behandlingsmetoder og oppfatninger om psykiske lidelser, som jeg fra brukerperspektivet, oppfatter som direkte feil:

Etisk problemstilling

Jeg er overbevist om at det er meg selv, som langvarig bruker av tjenestetilbudet, som har den største innsikten og kompetansen om virkemidlene i min egen bedringsprosess.

Det har ikke alltid vært slik, men gjennom flere års erfaring og prøving og feiling i samarbeid med mine hjelpere, har jeg nå kommet fram til en forståelse for psykiske lidelser, som jeg mener fortjener å bli hørt i helbredelses- og besluttningsprosessene. Erfaringene jeg har gjort er basert på min egen tilstedeværelse som pasient og hjelpetrengende i behandlings-  og rehabiliterings systemene. Effekten av de forskjellige tilbudene har jeg selv fått kjenne på kropp og sjel.

Jeg har i flere sammenhenger fått høre at jeg er en ressurssterk pasient, og jeg får ofte bemerkninger som går ut på at jeg er flink til å ordne opp og se muligheter. Gjennom mitt engasjement i brukerorganisasjonen håper jeg nå at de mulighetene og løsningene jeg ser også kan komme andre brukere til nytte. Fra mitt tidligere yrke som ingeniør var jeg trent i å jobbe med ansvar, beslutningsmyndighet og selvstendighet. Det har alltid vært en selvfølge for meg å inneha faglig autoritet, bli tatt på alvor og lyttet til. Min stilling og status i bedriften jeg jobbet for var direkte knyttet til min faglige kompetanse og jobben jeg utførte ville vært helt meningsløs dersom ikke hele bedriften hadde vært organisert med utgangspunkt i at de arbeidsdokumentene jeg laget ble gjennomført ned til minste detalj av snekkere, murere, jernbindere osv. Jeg var tanke-kraft arbeider. Hodet mitt var fullt av teknikker, logistikk og tall. Komplekse problemstillinger, bearbeiding av data og informasjonsbehandling hadde vært min hverdag i 12 år da jeg møtte veggen.

Divisjon psykisk helse ble et kolossalt kultursjokk. En fremmed verden med helt andre verdisyn og virkelighetsoppfatninger. Da jeg ble innlagt på ”gale-hus” trodde jeg at den tilstanden jeg befant meg i var statisk. Jeg trodde at jeg aldri ville bli ”frisk” og funksjonsdyktig igjen. Jeg var helt sikker på at livet mitt og karrieren min var over. Da jeg fikk min første psykose gikk jeg fra å være velfungerende, effektiv og rasjonell til å bli akutt hjelpetrengende og ute av stad til å ta vare på meg selv og barna, bare i løpet av en uke.

Mitt første møte med Akuttavdelingen på Blakstad var helt nødvendig. Jeg hadde mistet evnen til å orientere meg i virkeligheten og jeg var på tidspunktet for innleggelsen helt avhengig av at noen andre overtok kontrollen over mitt liv og tok vare på meg. Da jeg ble innlagt på tvangsparagraf for første gang ble jeg ivaretatt. Hjelperne myldret rundt meg som små maur. I min tilstand var det umulig for meg å få oversikten over hvilken funksjon de hadde, men jeg antok at de var der utelukkende for å hjelpe meg. Fra dag en har jeg nok vært en utfordring for divisjon psykisk helse. Hvorfor akkurat jeg skulle bli et så vanskelig og provoserende tilfelle skal jeg komme tilbake til med en brukerorientert påstand i neste avsnitt.

Psykisk lidelse

En av de tingene jeg har reagert sterkest på i min sykdomshistorie er betegnelsen psykisk «lidelse». Selv har jeg aldri oppfattet min tilstand som en sykdom eller en lidelse, men som en psykisk reaksjon på (i mitt tilfelle) identifiserbare og konkrete yttre belastninger . Disse reaksjonene har i mitt spesielle tilfelle alltid slått ut i manier eller psykoser. Reaksjonene har vært uakseptable for omgivelsene mine og behandlingen jeg har fått har orientert seg mot å «gjøre meg akseptabel» for de samme omgivelsene igjen. Selv har jeg hatt mye glede og nytte av reaksjonene mine, til tross for at det ofte har blitt veldig leit og vanskelig å forklare for omgivelsene etterpå. Med min innsikt og oversikt velger jeg nå å påstå at mine psykiske reaksjoner er min unike sjels naturlige helbredelses strategi! I helbredelsesprosessen forventer jeg at mine behandlere betrakter seg selv som «hjelpere» som skal gi omsorg og veilede meg sånn noenlunde på plass igjen i samfunnet, utgangspunktet for denne veiledningen må basere seg på de opplysningene jeg som pasient avslører mens jeg er manisk eller psykotisk. Jeg opplever at psykosen er en tilstand hvor (tillærte) hemninger, fornuft og tabuer er satt til siden og at jeg som pasient i den tilstanden er svært formidligsvillig og ukritisk. I denne tilstanden er det viktig at jeg som pasient opplever å bli behandlet med omsorg, velvilje og respekt. Det er også viktig at jeg i denne tilstanden blir beskyttet i forhold til min egen trang til eksponering.

Fra mitt brukerperspektiv vil jeg hevde at min påståtte biologiske «sårbarhet» ikke er en sykdom eller genetisk defekt, men kanskje heller en helt spesiell og nedarvet evne til å finne personlige, kreative forsøk på problemløsning. Denne spesielt kreative formen for problemløsning er forbundet med stor personlig risiko og jeg opplever den som et sjeldent og smertefullt talent. Den bipolare «sårbarheten» er kanskje prisen jeg må betale for min kreativitet og motivasjon for fordypning i sære emner?      (Det er ikke mer enn

2-3% av befolkningen som innehar dette meget spesielle potensialet eller «talentet».) Dersom behandlerne og sykehusledelsen hadde betraktet de to alvorligste diagnosene, schizofreni og bipolare lidelser som helbredelsesressurser, teknikker og talent og ikke bare som genetiske defekter, tror jeg at psykiatrien ville oppnådd en mye høyere status og et helt annet utgangspunkt for effektiv behandling. Med en ydmyk og opplyst holdning til pasientens kommunikasjons forsøk og respekt for pasientens forsøk på medvirkning tror jeg vil kunne føre til at flere pasienter raskere vil oppleve seg selv som friske og velfungerende.

Jeg mener at schizofreni og bipolar lidelse ikke skal betraktes som en sykdom, men som en funksjonshemning pasientene må få mulighet og arenaer for å trenes i å mestre.

Jeg tror at når en person først har debutert med en mani eller en psykose så er dette ¨å betrakte som om et filter eller en fornuftens port til det underbevisste har blitt revet åpen som en siste desperat handling i et mentalt superkreativt problemløsningsforsøk. Jeg mener at den behandlingsterapien som skal tilbys pasienten må fokusere på å få porten eller filteret til det underbevisste til å fungere igjen. Inntil så skjer må pasienten betraktes som om han eller hun har en funksjonshemning som krever spesiell terapi.

Akuttavdelingen

Blakstad psykiatriske sykehus har to akuttavdelinger plassert i 1. og 2. etg i blokk 2.

Vi som kommer fra Asker får stort sett plass på avd 2A som ligger i 1. etg. Akuttavdelingen på 2A er delt inn i tre soner med en låsbar dør imellom; Det er skjermet avsnitt og «ekstra skjermet» med tunge ståldører inn til alle pasientrommene og «stuesiden» hvor restriksjonene ikke er så strenge. Av og til står døren åpen mellom skjermet og «stuesiden» slik at pasientene kan gå fra skjermet avsnitt og over på stuesiden hvis de vil. Alle ytterdørene og alle vinduene på Akuttavdelingene er låst.

Fordi det er så vanskelig å tenke forebygging i psykiatrien, vil pasientens første møte med det psykiatriske sykehuset på Blakstad som regel foregå med en innleggelse, enten på avdeling 2A eller på avd 2B, når pasienten har blitt syk nok til å kvalifisere til en akutt innleggelse.

Når fornuften tar seg en rusletur, tror jeg det fungerer på den måten at den venstre, rasjonelle hjernehalvdelen min kopler seg selv ut og den impulsstyrte, kreative høyre hjernehalvdelen overtar i forsøket på å finne en ”løsning”. I mitt tilfelle slår dette vanligvis ut i oppstemthet og at jeg begynner å prate tull. Altså et rop om ”hjelp” og veiledning fra omgivelsene. Når min familie ikke har kapasitet til å ”veilede” meg tilbake til fornuft, leverer de meg på Akuttavdelingen på Blakstad. Der blir jeg tilbudt medisiner og plassert passivt i en stol. Etter kort tid setter selvfølgelig depresjonen inn pga. mangel på stimuli og jeg går og legger meg i sengen. Dette er ikke helbredelse. Men omgivelsene er fornøyd. Jeg sover hele dagen og er ikke lenger en plage for meg selv eller andre. Etter noen uker blir jeg skrevet ut og fortsetter å sove, uten å plage andre, i et par års tid. Etter å ha blitt medisinert inn i en dyp og langvarig depresjon, reagerer trolig sjelen min bare med å ”fryse” problemstillingene jeg jobbet med. Når den kjemiske påvirkningen av hjernen min etter hvert opphører, (fordi jeg er svært bevisst på å krangle meg til mindre medisindoser), begynner jeg sakte men sikkert å jobbe meg oppover igjen på min mentale stemningsskala. Først når jeg nærmer meg risikosonen i området tett oppunder en mani, er jeg inspirert og kreativ nok til å kunne gå løs på komplekse problemstillinger igjen. Jeg opplever paradoksalt nok at min ”behandling” ved akuttavdelingen på sykehuset stort sett er basert på en teori som orienterer seg mot å skulle sette meg ut av spill i mine private problemløsningsforsøk. Jeg mener at en behandlingsteori kun basert på passivisering gjennom medisinering ved tvang er uforsvarlig. På det personlige mestringsnivået jeg befinner meg på nå er kraftig medisinering bare til hinder og forsinker meg i mine forsøk på å finne en løsning på mine private mentale utfordringer. I sin ytterste konsekvens betrakter jeg dette som feilbehandling og jeg mener at et ensidig fokus på medikamentall behandling bidrar til å gjøre de psykiske reaksjonene mine til en statisk tilstand, altså til en lidelse.

For meg er det altså ikke manien eller psykosen som oppleves som en lidelse, det er den massive feilbehandlingen med medisiner og alle forklaringene etter en mani som har gjort min funksjonshemning til en lidelse. Med riktig behandling fokusert på skjerming, trening, opplæring og mestring, tror jeg at jeg og mine pårørende kunne vært spart for mye lidelse.

Behandling på Akutt handler mest om å få pasienten under kontroll. Jeg mener at hensikten med psykiatrisk behandlingen må være å hjelpe pasienten til å ta tilbake kontrollen selv.

Når jeg som pasient blir innlagt på Akutt på Blakstad består «behandlingen» i å pøse på med medisiner. Jeg mener dette blir forferdelig feil i mitt tilfelle, men jeg har ingen reell mulighet til å protestere eller forlange at min egen teori blir prøvd ut. Jeg kan protestere til kontrollkommisjonen og til Fylkeslegen, men tilliten til behandlende psykiater er større enn troen på meg og mine teorier. Jeg klager og protesterer hver eneste gang jeg blir innlagt og tvangsmedisinert. Til ingen nytte.

Subakutt

Blakstad psykiatriske sykehus består av flere avdelinger. Subakutt er en egen avdeling i et annet gammelt murhus, hvor dørene ikke er låste og pasientene kan gå ut og inn bare de gir beskjed til personalet. For meg er det stor forskjell å få være på et sted hvor jeg ikke har opplevelsen av å være innelåst. Subakutt tilfredstiller til en viss grad mine behov for skjerming hvis jeg er i en fase som grenser til mani. På Subakutt er det pasientundervisning og flere grupperom for samtale. I min rehabilitering er pasientflyten viktig. Jeg ønsker ikke å bli værende på en akuttavdeling lenger enn høyst nødvendig og flytter gjerne til en annen avdeling dersom min sinnstilstand skulle tilsi det. Det gjelder den andre veien også; Jeg kan ikke bli værende på Subakutt dersom jeg blir kav manisk. En utfordring til systemet blir å vurdere hvor «hyper» personalet kan tåle at jeg er på en avdeling med en lavere terskel enn akuttavdelingen.

Distrikt Psykiatrisk Senter

Psykiatrisk poliklinikk hører inn under sykehusets distrikts psykiatriske senter. I Asker ligger rehabiliterings poliklinikken for voksenpsykiatri i 6. etg i kulturhuset på Trekanten. Når jeg blir skrevet ut fra Blakstad er det min faste behandler på poliklinikken som overtar behandlingsansvaret for meg. Jeg har avtale med henne fast hver 6. uke og oftere når det drar seg på. Siden jeg er svingdørspasient, har jeg alltid min Individuelle Plan

«i lomma» når jeg blir skrevet ut og inn på sykehuset. Behandlingsansvaret følger meg som pasient og min IP er planen vi arbeider etter i spesialisthelsetjenesten og når ansvaret overtas av rehabliliterings polieklinikken og kommunehelsetjenesten.

Sikta og Dr.Høstsvei

Gamle Sikta sykehjem er en døgninstitusjon som tilhører det Distrikts Psykiatriske Senteret i Asker kommune. I Bærum heter den tilsvarende institusjonen  Dr. Høsts vei. Sikta og Dr. Høstsvei tilhører Sykehuset Asker og Bærum HF som har ansvaret for den statlige spesialhelsetjenesten. Sikta har en skjermet plassering på Gullhella i Asker, med ca 20 minutters gangavstand til Asker sentrum. Dr. Høstvei ligger på Gjettum i Bærum 5 minutter unna hovedadministrasjonen til Bærum sykehus og ca 20 minutter unna Sandvika sentrum.

Sikta har 22 pasientrom med døgnopphold og døgnbemanning. Alle rommene har do og dusj. I tilegg har Sikta noen plasser til dagopphold. På Sikta er det psykiater, psykolog, fysioterapeut og sosionom. På Sikta kan pasientene delta på forskjellige aktiviteter etter en fast ukentlig timeplan. Det er pasientundervisning, gåtur gruppe, kreativ guppe og arbeidsstue. En gang i uka kan pasientene svømme i svømmehallen på Risenga og pasientene blir kjørt til treningsrommet på Blakstad som ligger bare en spasertur unna. Etter innleggelse på akutt med påfølgende samlivsbrudd høsten 2007 fikk jeg tilbud om et langvarig opphold ved Sikta psykiatriske senter. Da jeg ble overført til Sikta kunne jeg fortsette på dataopplæringen jeg var deltaker på ved Folkeuniversitetet i Asker. Våren 2008 tok jeg eksamen i Webmaster og det kan jeg sannsynligvis takke behandlingsopplegget på Sikta for at var mulig å gjennomføre mens jeg var innlagt som pasient. Asker og Bærum er to kommuner som har hver sin kommune administrasjon, men pasientgruppen fra begge kommunene tilhører Blakstad psykiatriske sykehus og akuttavdelingene der. Siden de to kommunene har forskjellig organisering og prioritering på psykiske helsetjenester, blir ikke tilbudet helt likt for pasienter som skrives ut fra Blakstad når ansvaret overtas av  det kommunale helsetilbudet. Asker kommune mangler et lavterskeltilbud og «krise-plasser» for raske frivillige innleggelser. For meg som er bosatt i Asker går veien inn til behandling stort sett gjennom Akuttavdelingen. Mange ganger har jeg tenkt at dette har vært unødvendig og at jeg kanskje tilogmed har blitt sykere av å være på Akutt.

Jeg håper at Sikta etter hvert kan få kapasitet til å bli et lavterskeltilbud og en trygghetsenhet for pasienter som ber om forvern i Asker kommune.

Bærum kommune er organisert litt annerledes og i Bærum har de allerede etablert en trygghetsenhet ved Bjørnegård. For meg som har en stemningslidelse kan planlagte og frivillige innleggelser med jevne mellomrom kanskje avdempe svigningene mine og gi meg de nødvendige rammebetingelser for mestring, uten at det behøver å bli nødvendig med en kostbar innleggelse på en akutt post. Siden jeg er bosatt i Asker kommune har jeg desverre ikke denne muligheten.

Mange av pasientene på Sikta har lange opphold der i påvente av bolig. Det kunne vært en mye mer effektiv pasientflyt dersom det hadde vært større kapasitet på trygdeleiligheter, kommunale boliger og offentlige etableringstilskudd til bolig i kommunen. Asker kommune er en av landets dyreste kommuner å bosette seg i. Dette merkes i psykiatrien også. Det å ha et sted å bo er et grunnleggende behov. Usikkerhet rundt boligsituasjonen er en kraftig stressfaktor som mer enn en gang har trigget fram en mani.

Akuttteamet

Psykiatrisk Akutteam er et lavterskel og ambulant tilbud til Asker og Bærums befolkning. Du trenger ikke lege for å kontakte Akutteamet som holder til i Sandvika. Akutteamet kan komme hjem til deg i åpningstiden 9-21 på hverdager og 9-15 på lørdager og helgedager. Du selv eller pårørende kan kontakte Akutteamet på telefon: 99 55 14 50

Det kommunale tjenestetilbudet

I tillegg til psykiater ved poliklinikken har jeg koordinator og psykiatrisk sykepleier fra Psykososialt team i Asker kommune. Alle disse er medlemmer av min ansvarsgruppe, som også treffes ca hver sjette uke for å samarbeide rundt min rehabilitering etter den Individuelle Planen vi har utarbeidet. Min lidelse har en slik karakter at jeg blir manisk ca en gang i året. Med adekvat behandling kan jeg være kurert igjen i løpet av en uke. Mellom de årlige episodene oppfattes jeg som normal og svært begavet. Den polikliniske behandlingen og ansvarsgruppa må være på plass for at jeg skal ha en så god arena som mulig for mestring av min «lidelse».

På Servicetorget øverst på Trekanten i Asker kan man få hjelp til å orientere seg i det kommunale tjenestetilbudet innen psykisk helse. Asker kommune har også laget veldig fine hjemmesider. Du finner dem på www.asker.kommune.no

Fastlegen

Siden min lidelse kjennetegnes av svært raske svingninger, rekker jeg ikke å ta kontakt med fastlegen når jeg kjenner på varselsignalene til en mani. Egentlig er behandlingssystemet lagt opp slik at jeg skulle bestilt time hos fastlegen før jeg kontakter spesialisthelsetjenesten, men i mitt tilfelle rekker vi aldri det. Når manien min kommer så kommer den som ei kule. I min helbredelsesprosess har det derfor vært viktig å fokusere på de tiltakene som kan sinke eller avverge manien. Min fastlege har ansvar for den fysiske delen av min helse og psykiateren på poliklinikken har ansvar for den psykiske. Hos fastlegen tar jeg de blodprøvene som min psykiater ved poliklinikken trenger for å kontrollere at jeg tar medisinene mine. Fastlegen får en elektronisk kopi av journalen min fra psykiatrien etter hver innleggelse. Det hender av og til at jeg tar meg en tur til fastlegen bare for å snakke litt om psykiatri.

Aktivitetshusene

På Erteløkka i Asker ligger «Aktivitetshuset» og «Modus» arbeidstrening. Aktivitetshuset er et dagsenter og et samlingssted for mennesker med en fysisk eller psykisk funksjonsjonshemning. Det er en betjent kafe der og forskjellige aktiviteter. Aktivitetshuset arrangerer forskjellige kurs og terapigrupper. Det hender at jeg stikker innom Aktivitetshuset av og til for å slå av en prat eller lese avisen. På Aktivitetshuset er det pc med tilgang til internett og i 2. etg. er det arbeidstrening med rammeverksted, pc verksted og reparasjon av klær.

Aktiv fritid

Aktiv fritid holder til på Nordre Bondi Gård i Asker. De gir ut et lite hefte med oversikt over forskjellige fritids arrangementer som f.eks sankthansmasjen, sommerfest, forskjellige turer og utflukter eller byvandring i Oslo. Aktiv fritid administrerer også støttekontakt ordningen. Da jeg hadde vært i psykiatrien i noen år og følte meg mer isolert og utestengt enn noen sinne, tok jeg initiativ til å søke om støttekontakt. Jeg fikk en flott dame på min egen alder som tilbringer 4 timer i uka sammen med meg.

Villa Walle

Villa Walle er det brukerstyrte huset i Sandvika. Villa Walle er en stiftelse som drives primært av midler fra Bærum kommune, sykehuset Asker og Bærum helseforetak og aktuelle organisasjoner. Stiftelsen har også fått driftstilskudd fra sosial- og helsedirektoratet for en treårsperiode. Du kan lese mer om Villa Walle på husets egne hjemmesider, du finner dem på www.villawalle.no. Villa Walle tar imot brukere både fra Asker og Bærum.

Bjørnegård

Bjørnegård psykososiale senter har tilbud til befolkningen i Bærum kommune og ligger litt utenfor Sandvika sentrum. Trygghetsenheten der er et tilbud til dem som trenger trygghet og omsorg i vanskelige perioder. Her er det mulig å få korte opphold med overnatting uten henvisning fra lege.

NaKuHel

NaKuHel er et senter som ligger idyllisk til ved Semsvann i Asker, med flotte turmuligheter innover i marka og ved Skaugum. NaKuHel står for natur, kultur og helse. Formålet med NaKuHel stiftelsen er å bidra til helhetstenkning og kreativitet omkring natur, kultur og helse, for derigjennom å bidra til å bedre helse, miljø og livskvalitet. Senteret samarbeider med offentlige etater, næringsliv og ildsjeler og frivillige organisasjoner.  NaKuHel senteret er en frivillighetsentral og et aktivitetssenter. Jeg kan spesielt anbefale likemannsgruppene til dem som har fått en langvarig sykemelding på grunn av en psykisk lidelse. NaKuHel-senteret har en synlig posisjon i folkehelsearbeidet i Asker kommune og idet lokale frilufts- og kulturliv.

Mental Helse

Mental Helse er landets største interesseorganisasjon innen psykisk helsefeltet. Mental Helse er en organisasjon for mennesker med psykiske helseproblemer, deres nærmeste pårørende, helsepersonell og andre interesserte. Asker og Bærum har et felles lokallag og du finner navn og telefon nummer på styrets medlemmer dersom du går inn på internett på www.mentalhelse.no og klikker deg ned på fylke og videre til Asker og Bærum kommune.  Mental Helse Asker og Bærum lokallag holder til på Villa Walle.

Lpp

Landsforeningen for pårørende innen psykiatri er en landsomfattende, uavhengi interesseorganisasjon for pårørende til personer med alvorlige psykiske lidelser. Lpp har et eget lokallag i Asker. Du kan lese mer om lpp på hjemmesiden deres: www.lpp.no

Virksomme virkemidler i bedringsprosessen

Ved min første innleggelse på Blakstad var jeg ung og interessant. Hjelperne stod på pinne for meg og jeg kom meg raskt ut av psykosen. Det var spesielt to ting som var effektfulle i min rehabilitering. Det første var alle de involverende og engasjerte samtalepartnerne og det andre var muligheten for fysisk aktivitet: Jeg pratet med hvemsomhelst og gikk i svømmebassenget så ofte jeg kunne. Da jeg ble innlagt den første gangen gikk tankene i sirkel oppe i hodet på meg. Fort, fort som torpedoer. Jeg hadde brainstorming med meg selv. ”Du må bare få hodet over vannet” sa miljøarbeideren medfølende til meg. Da stoppet torpedotankene med å gå i sirkel og begynte å pendle i stede. Det var mye mer behagelig og jeg begynte å gråte av takknemlighet. Den dag i dag husker jeg navnet på akkurat denne miljøarbeideren. Etterpå gikk jeg i svømmebassenget nesten hver dag og det var en utrolig terapi i å omgjøre metaforen å ”få hodet over vannet” til virkelighet. Jeg fløt i vannet. Jeg overvant vannskrekken min og svømte så ofte og så langt jeg kunne. Vannet gav fin motstand og balanserte mitt behov for aktivitet uten at jeg ble overstimulert.

Med en Akuttavdeling plassert sentralt på det store sykehusområdet på Blakstad er det kort vei til andre aktiviteter som hjelper til med åbalansere psyken og som gir en god arena for mestring. Det er kantine med kiosk og to kafeer der. Det er bibliotek, med tilgang til pc og internett, diskotek og kunstutstillinger. Om sommeren kan man bade på en nydelig badestrand og det er fine tur stier rundt hele området. Det er trimrom og aktivitetsrom med kassettspiller og materiale til mange forskjellige kunstneriske aktiviteter. På sykehusområdet er det datarom, besøksrom og teaterscene. Det er også to barnehager med sandkasse og lekeapparat. Disse to barnehagene ble som små oaser for meg som ble syk mens barna mine var så små. Når familien kom på besøk gikk vi ofte til barnehageområdet og lot ungene leke der. På den måten ufarliggjorde vi mammas sykehusopphold. Sykehuset har en aktiv fritids avdeling som bl. annet arrangerer skiturer, skogsturer og rideturer. Alle disse elementene hadde en god helbredende effekt på meg mens jeg var innlagt og jeg benyttet meg av dem alle sammen i den grad jeg ”fikk lov” av behandler. På Blakstad er det også en teatergruppe for tidligere og nåværende pasienter. De møtes ca en gang pr uke til øving. Gruppas medlemmer skriver alle sangene og tekstene sine selv. Denne teatergruppa kaller seg «Cabaret for øyeblikket» og de har forestillinger både på Blakstads egen scene og andre steder. Gruppa er ledet av en regissør i fast stilling.

Skjerming

Det å være innlagt på en akuttpost handler mye om innesperring. Akkurat som i et fengsel. Akuttavdelingene på Blakstad psykiatriske sykehus ligger i et stort murhus som er over 100 år gammelt. Det er sparsomt møblerte enerom med wc og dusj på gangen. På skjermet avsnitt er dørene av stål. Alle ytterdørene og vinduene på akutt er låste  og pasientene må ha avtale dersom de skal gå ut. Dersom pasienten har en behandlingsavtale som sier at han skal ha følge ut, medfører dette ofte mye venting på at et personale skal bli ledig. Det er ikke alle dager det lar seg gjøre å gi alle pasientene en liten luftetur. Jeg synes det er underlig at ikke det er en åpen dør ut til et inngjerdet område av hagen. Det å være innesperret på akuttavdelingen på ubestemt tid gir meg alltid en total følelse av avmakt og hjelpeløshet. Men når jeg blir manisk er skjerming også et effektivt verktøy til å hente meg ut av manien igjen. Det første tiltaket er å ”få meg ut av de daglige omgivelsene med alle sine stimuli og stressfaktorer” det vil si at jeg må ha et sted å søke tilflukt. Tvangsparagrafen er en døråpner til rask behandling på akuttavdelingen. Hvis jeg blir manisk eller psykotisk må kostbare virkemidler til for å hente meg ned igjen. Jeg skal helst ikke lese aviser, se på tv eller høre på radio. Jeg bør ikke ha fri tilgang til telefon, pc og internett. Personale koster mer enn piller. Skjermet avdeling på Akutt avdelingen på Blakstad er tilpasset mine behov for behandling når jeg er i en akutt manisk eller psykotisk tilstand. Da jeg ble introdusert for skjerming på rommet for 12 år siden foregikk det på den måten at en pleier satt seg rolig ned med meg og tegnet en sirkel på et ark. Sirkelen representerte en time. Så tok hun seg tid til å forklare meg hensikten med at jeg skulle holde meg rolig inne på rommet i halve tiden av hver time. Hun vant min tillit og vi gjorde en avtale. Belønningen for å holde ut i det stimulerings fattige miljøet på rommet, var en halvtime på stua etterpå.

Det er grusomt å sitte uvirksom på et nakent rom mens tankene tenker seg selv. Men  håpet og utsiktene til bedring var alltid til stede i form av en ny sirkel med 20 minutter skravert for skjerming og 40 minutter på stua med mulighet for samtale med andre levende mennesker. Inne på rommet mitt hadde jeg ingen andre stimuli enn min egen stemme, blyant og papir fordi en del av psykosebehandling består i å fjerne stimuli ved å strippe rommet. En av mine mestringsstrategier for å få torpedotankene under kontroll er å synge. Jeg fokuserer på ord og tone, salmer, dikt og barnesanger. Tvinger tankene til å samle seg om neste vers. Tidligere kunne jeg gråte og le hysterisk om hverandre ettersom jeg synes jeg mestret syngingen eller ikke. Etter hvert som kontrollen og mestringen kom, økte mine ambisjoner. Latteren og gråten stilnet. Av og til gløttet pleierne på døra og trøstet og oppmuntret meg og sa at jeg var flink. Hvis det går an å tenke seg syk, må det også gå an å tenke seg frisk igjen. Å synge eller si fram en tekst utenat er å lære tankene å krabbe igjen før de kan reise seg og begynne å gå. Jeg hadde de nødvendige rammebetingelsene for å tvinge tankene mine til å krabbe da de spurtet rundt som torpedoer den gangen for 12 år siden. Jeg ble respektert og ivaretatt og oppnådde svært raskt bedring. Synging er en aktiv form for terapi som forutsetter at pasienten er våken og at det er nok bemanning til å passe på. Det er kostbart med personale, langt mer kostbart enn sløvende og passiviserende medisiner. Med en stadig økende pasientgruppe og større press på budsjettene, vil syngingen min i dag kanskje ikke bli anerkjent som et virkemiddel til rask og effektiv bedring, men oppfattet som utagering fordi den kan oppleves plagsom for andre? Pleierne kan fristes til å sette en beroligende sprøyte. Som pasient vil jeg selvfølgelig protestere og føle det hele som et overgrep. Helbredelsesprosessen min ”fryses”. Oppholdet mitt vil strekke seg ut i tid, prosessen stopper opp og behandlingsteorien er med på å dyrke fram en statisk tilstand i form av en psykisk lidelse. Jeg mener at mine raske svingninger er en ressurs. Med riktig behandling og en rask innleggelse kan jeg være rehabilitert igjen i løpet av en uke. Jeg opplever nå at medisiner i stadig økende grad har erstattet skjermingstiltakene og de menneskelige ressursene.

Det aller mest effektive i min rehabilitering er grensesetting og mestring i form av et samspill mellom handling og samtale. Det kan selvfølgelig virke svært ressurskrevende når jeg som nyinnskrevet pasient f.eks ønsker å legge beslag på en pleier for å følge opp alle telefonsamtaler, mailer og brevskrivingsaktiviteter, men hvis det fører til det jeg som pasient opplever som bedring, mener jeg dette allikevel er en god investering både for meg som pasient og for sykehuset. Det aller mest frustrerende jeg opplever er avvisning og tvang. Dersom mitt opphold på sykehuset blir dratt ut i tid, fordi isolering og tvang provoserer frem uakseptable handlinger fra min side, mener jeg dette er en svært dårlig investering for sykehuset og et etisk uforsvarlig tilbud til meg: Noen ganger trekker pleierne seg unna og gir meg som pasient ”spillerom” til å foreta en uakseptabel handling. Etterpå blir denne handlingen ført som bevis for nødvendigheten av å bruke tvang. I mitt tilfelle forekommer tvangsbruk nesten alltid i form av medisiner (noen ganger sprøyte) til tross for at enhver som har tatt seg bryet med å lese i journalen min må forstå at det er dette virkemiddelet som opprører meg og stresser meg mest. Jeg ville mye heller blitt lagt i reimer.

Ved ett tilfelle har jeg blitt lagt i reimer og denne episoden var det mulig for meg å akseptere fordi jeg fikk anledning til å rase manien ut mens jeg fortsatt hadde en følelse av at det var jeg selv som kontrollerte psyken min. Ved sengen min satt det en pleier og jeg husker godt hvordan hun «hentet meg tilbake» ved å gni armene mine kraftig. Den behandlingsmetoden tror jeg at hun fant på av seg selv for i psykiatrien er det regler som sier at en pleier ikke skal ta på pasienten.

Stygg sak

I de siste årene har jeg merket en endring i behandlingstilbudet ved Akuttavdelingen på Blakstad. Nedskjæringer har ført til at svømmebassenget ikke lenger blir prioritert vedlikeholdt. Det er nå stengt. Driften på de to kafeene på Blakstad er avviklet. Miljøarbeiderne er ikke så tilgjengelige for samtale eller spaserturer som før. De menneskelige ressursene er merkbart knappere. Kanskje er ikke personalet redusert i antall, men jeg har merket meg en økende motvilje mot å imøtekomme mine krav og behov som pasient, noe som kan skyldes mangel på kvalifisert personale eller usikkerhet, mangel på kunnskap eller et dårlig arbeidsmiljø. En annen mulighet er at jeg etter 12 år oppfattes som en kroniker med en uhelbredelig sykdom som behandlere har valgt å gi opp troen på at kan bli bedre. Dette blir jo helt feil. Mine raske svingninger gjør at jeg har potensiale til svært rask helbredelse fra en eventuell mani. Problemet er at min funksjonshemning og rammebetingelser gjør at jeg fortsatt får disse episodene av og til. Blakstad sykehus har gått gjennom en større omorganisering i forbindelse med sammenslåingen med den somatiske delen av foretaket og sykehuset står nå ovenfor en fusjon mellom helse Sør og helse Øst. Slike omorganiseringer pleier alltid å skape uro og usikkerhet blant de ansatte og kunden kommer sjelden gunstig ut. Imidlertid kan jeg allerede nå se noen positive virkninger av samordningen mellom somatikk og psykiatri fordi krav om felles holdninger, prosedyrer og rutiner vil føre til en bedring for den psykiatriske delen av virksomheten ved at tidligere og til dels groteske holdninger og forhold blir direkte sammenlignbare. Jeg mener at mine raske svingninger gjør meg til en utmerket testpilot av helsetilbudet i Asker og Bærum. Fordi jeg svinger så raskt er det mulig også for andre å få oversikten og se helheten og sammenhengen i mitt spesielle tilfelle. Jeg er sikker på at mine erfaringer har overføringsverdi også til andre som har en bipolar lidelse.

Konsekvensen av sparetiltak, nedskjæringer og usikkerhet kan bidra til at pasientene medisineres og passiviseres i økende grad. Jeg håper at dette ikke er en bevisst strategi fra sykehusledelsens side, i en langsiktig plan om å nedlegge hele Blakstad området som sykehus, men jeg er ikke i tvil om hvor ansvaret skal plasseres; At kvaliteten på behandlingen forverres er et ledelsesproblem og trolig også et holdningsproblem. Da Blakstadområdet ble øremerket til behandling av nervesyke for ca 100 år siden, var den ideologiske tanken bak at de nervesyke skulle få Asker kommunes vakreste område til å komme til hektene på. Denne intensjonen og givergleden avspeiler innsikt, omsorg og empati for dem som sliter psykisk. Å foreslå å flytte hele behandlingstilbudet  på Blakstad til en parkeringsplass på Bærum sykehus, avslører etter min mening, en klar brist i forståelsen av hvilke elementer som er vitale i bedringsprosessen og da spesielt for oss som sliter med psykoseproblematikk. Imidlertid kan jeg se en viss gevinst av å eventuelt bare flytte akuttavdelingene til Bærum, slik styret for sykehuset allerede har fattet et vedtak om.

At ledelsen og politikere mangler det nødvendige helhetsbildet skyldes etter min oppfatning manglende vektlegging på brukermedvirkning, og at markedskreftene får råde grunnen alene; Det er hevet over enhver tvil at Blakstad sykehus området er et av de aller mest attraktive og verdifulle tomteområdene i Asker kommune. Et salg av dette området vil tilsynelatende kunne gi en meget god kortsiktig økonomisk gevinst.

Jeg frykter at en beslutning om å flytte behandlingstilbudene til et kostbart nybygg på Bærum sykehus, kan føre til en forverring av behandlingstilbudet, dersom ikke de etiske retningslinjene for akutt behandling drøftes grundig på forhånd. Isolert sett kan man forledes til å tro at et nybygg, med nye materialer, fine møbler og toalett i tilknytning til hvert rom, vil føre til en vesentlig bedre kvalitet i behandlingstilbudet, men hvis holdningene, behandlingsteorien og metodene er de samme gamle vil et nybygg ikke føre til en faglig forbedring eller vitenskapelig utvikling. Trolig vil et kostbart nybygg da bare føre til enda større press på økonomien, noe som i sin tur helt sikkert vil bidra til enda større bruk av medisiner, isolering, passivisering og tvang.

I et faglig og etisk forsvarlig psykiatrisk behandlingsopplegg er det to faktorer som har avgjørende betydning for pasientens utsikt til bedring; Det ene er å kartlegge eventuelle psykiske belastninger pasienten kan ha vært utsatt for og forsøke å fjerne eller kompensere for noen av disse. Det andre er å finne pasientens sårbarhet (motstandskraft) og forsøke å styrke denne gjennom, terapi eller læring og mestring. Jeg kan ikke se at et eventuelt nybygg alene kan bidra med noen som helst styrking av disse to elementære faktorene.

Jeg tror at Divisjon psykisk helse har bygninger nok å ta av, både i Asker og Bærum. En eventuell utvikling må være faglig forankret og kan bare komme som en omstilling i selve innholdet i tjenestetilbudet; gjennom et bedre samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenestene og i form av endringer av behandlingsteorier, rutiner, definisjoner og holdninger. Uten brukermedvirkning, kan jeg ikke se at denne utviklingen er mulig. 

Fra brukerperspektivet opplever jeg at de menneskelige ressursene som utgjør mitt kontaktnett innen psykisk helse både i Asker og Bærum kommune, er svært dyktige, engasjerte, intuitive og kreative. Bygningene er der. De menneskelige ressursene er der. Ledelsen er der. Brukerne har omsider blitt invitert inn på virksomme arenaer. Utfordringen ligger i å få alt dette til å virke. Sammen. Det er det som er ledelse.

Brukerens bidrag i forhold til forskning og utvikling er helt avhengig av at vi blir inkludert tidlig i prosessene og at det skapes og tilrettelegges for arenaer vi kan bidra aktivt på.

Medikamentell behandlingsteori

All behandling ved Blakstad psykiatriske sykehus tar utgangspunkt i medikamentell behandling. Uansett hva årsaken til de psykiske reaksjonene kan ha vært, dreier behandlingen seg om å plassere pasientene i riktig kategori, dvs at det gjelder å få satt en diagnose, slik at det kan gis medisiner tilpasset denne kategorien. Da jeg fikk et psykisk sammenbrudd etter en konkret arbeidskonflikt, mens jeg var i en fortvilet situasjon som arbeidsledig småbarnsmor, burde diagnosen etter min mening egentlig ha vært posttraumatisk stress. Men siden det bare er flyktninger og soldater som får den diagnosen, ble det bestemt at jeg skulle være manisk depressiv. Denne diagnosen dukker opp her og der i min familie og parallelt med diagnosen flyter det en kunstner åre. Jeg har flere begavede, kunstneriske slektninger som deler den samme genetiske arven. Siden psykosen min ikke lot seg kurere etter de to første spede forsøkene ble det bestemt at også jeg var Bipolar og jeg ble medisinert etter den teorien. På sykehuset ble det ikke gjort noen forsøk på å kartlegge årsakene til min psykiske reaksjon. Det ble heller ikke forsøkt å finne en løsning som kunne endre på de rammebetingelsene som hadde ført til at jeg brøt sammen den aller første gangen. Hensikten med behandlingen jeg fikk og fortsatt får er å proppe meg full av medikamenter, slik at jeg ikke reagerer psykisk på trakassering og krenkelse lenger og kan begynne å fungere på andres premisser igjen. Målet på friskhet ser ut til å være å kunne jobbe fra 8-16, hver dag, hele året gjennom. Når jeg er i hypoman fase kan jeg jobbe mer enn det, men jeg har ikke funnet noen jobb på det ordinære arbeidsmarkedet som kan akseptere min diagnose. Løsningen for meg har vært valget om å jobbe frivillig for lokallaget til Mental Helse i Asker og Bærum. Dette foreningsarbeidet har vist seg å være den eneste arenaen som tolererer at jeg blir innlagt på sykehus av og til og min innsats i regi av Mental Helse, som formidler og informasjonsmedarbeider, har gitt meg mer enn nok sysselsetting til at jeg opplever at det jeg driver med er meningsfullt og nyttig. Denne sysselsettingsarenaen har jeg fått anledning til å bidra med å skape selv.

I de siste årene har jeg merket at det har blitt et stadig øket fokus på medisiner. Dette skyldes at de medisinene som er utviklet i dag regnes for mer «effektive». Jeg synes det er viktig å påpeke at jeg, som pasient, ikke er interessert i å få den virksomme terapien erstattet av mer «effektive» og billige medisiner. Jeg stiller også et spørsmål om hvem medisinen er «effektiv» for. Som pasient opplever jeg at de «effektive» medisinene virker som arsenikk på mine kognitive evner. Jeg har aldri blitt særlig motivert av makt og ære, det som motiverer meg er det naturlige belønningssystemet som mine nyanserte følelser gir når jeg oppnår mestring. Jeg mener det er en forbrytelse å medisinere bort denne motivasjonen.

NAV som nøkkelbrikke i bedringsprosessen

En viktig nøkkelbrikke i min bedringsprosess har uten tvil vært NAV kontoret. Rask og effektiv saksbehandling har gitt meg den forutsigbarheten jeg trengte så sårt for å komme til hektene igjen. Min første innleggelse på Blakstad psykiatriske sykehus utløste automatisk en sykemelding som gav meg forutsigbare økonomiske rammebetingelser da jeg stod uten arbeid. I dag er jeg uføretrygdet og kan tjene ca 62 000 kr pr år i tillegg til den faste trygden min. Jeg har etterhvert  fått flere lønnede verv som representant for Mental Helse i forskjellige råd og utvalg.

Da jeg fikk diagnosen Bipolar lidelse fikk jeg innvilget yrkesrettet attføring og kunne starte med omskolering. Siden jeg hadde arbeidet med ingeniørfag i det private næringsliv da jeg ble syk, var det rammebetingelsene til ingeniørfaget i  privat sektor jeg la skylda på som årsaken til min første psykiske reaksjon. Jeg bestemte meg for å endre på de yrkesmessige rammebetingelsene ved å benytte yrkesrettet attføring til å omskolere meg til yrkesfaglærer.

Det er mye som tyder på at dagens moderne samfunn og de kyniske markedskreftene produserer et økende antall nye tilfeller av psykiske reaksjoner. Stadig flere vil komme til å trenge behandling for en psykisk belastning og ungdomsgruppa er den gruppa som øker mest. I tillegg kommer gruppen med velfungerende voksne, som har hatt en trygg og god barndom, men som allikevel får en psykisk reaksjon utløst av forskjellige belastninger i voksen alder. Det bør være et signal om at noe er alvorlig galt med vår samfunns struktur psykiatriske sykehus fylles opp av ungdom og hittil velfungerende voksne? Hvis vi snur litt på de rådende holdningene som gjelder for psykiatrisk behandling og antar at det er de med den største følsomheten, omsorgen og psykiske potensialet som reagerer først, må vi kunne anta at de politiske føringene vi nå lever med ikke er særlig bærekraftig. Det å få en psykisk reaksjon kan sammenliknes med å få allergiske reaksjoner mot f. eks kattehår. Det første pasienten da må gjøre er å eliminere kilden for reaksjonen ved å kvitte seg med katten. Det nytter ikke å bare sminke over utslettene med stadig tykkere lag dekkende kremer.

NAV kontoret i kommunen innehar en nøkkelfunksjon i helbredelsesprosessen til pasienter som har hatt en psykisk reaksjon. Det er heller ikke uvanlig at en somatisk plage eller funksjonshemning med tiden også medfører psykiske tilleggs problemer. Arbeid og sysselsetting er viktig for alle mennesker. Det er ikke sikkert at alle mennesker er egnet for å kunne jobbe fra 8-16 i et vanlig ansettelsesforhold, men jeg tror at alle mennesker har et grunnleggende behov for å kunne sysselsettes med noe som virker meningsfullt for dem.

Etikk

Det er mye som tyder på at menneskeheten nå er i ferd med å utslette seg selv. Hvis vi tenker oss at ”sårbarheten” til pasientene med en alvorlig psykisk lidelse er en indikator på at ”noe bærer galt av sted, ” mener jeg det er etisk uforsvarlig å forsøke å medisinere disse pasientene tilbake til det miljøet som først har gjort dem syke. Jeg mener det er stor-sammfunnets ansvar å forsøke å kartlegge hvilke forhold som gjør at folk får psykiskiske reaksjoner, og så forsøke å sette i verk tiltak for å rette på disse. Dette er politikernes ansvar. Heller ikke på dette området kan jeg se for meg en løsning uten at de pasientene som reagerer først blir involvert og rådspurt. Tvert imot har jeg grunn til å tro at en eventuell ”løsning” på de samfunnsproblemene vi ser i dag vil komme fra psykiatrien, forutsatt at brukernes erfaring, kunnskap og innsikt blir inkludert i besluttningsprosesser, forskning og utvikling.

Brukermedvirkning

Brukerne av de psykiske helsetilbudene befinner seg på bunnen av et klassisk makthierarki, hvor det hittil nesten ikke har eksistert kommunikasjonskanaler oppover i organisasjonen. For en psykiatrisk pasient er det en stor utfordring å bli hørt. Kreative forsøk på kommunikasjon, kan lett oppfattes som storhetstanker og sykdoms symptomer. Ofte er dette nær opp til sannheten også. (Jeg hadde ikke kunnet skrive denne rapporten hvis jeg ikke hadde befunnet meg i min personlige risikosone på det kreative balansepunktet til en hypoman fase.) En respektert foreleser sa en gang at han kjente til mange med en bipolar lidelse som i perioder kunne være ”nesten geniale” og så overbevisende at de klarte å lure med seg folk på prosjektene sine, som så i sin tur nesten alltid kollapset sammen med pasienten som fortsatte inn i en mani. Det er jo akkurat dette som er den store utfordringen! Jeg vil at mine hjelperes oppgave skal være å trygge meg i mine mestringsstrategier når jeg forsøker å nå det optimale av hva mine sjels evner kan prestere og sørge for at den oppadgående spiralen flater ut før jeg mister bakkekontakten. Med en slik intensjon for helbredelse vil psykiatrien kunne bli et av de mest prestisjefylte fagområder nettopp på grunn av sin kompleksitet, pasientressurs og risiko. ( Hadde Munch kunnet male det han gjorde dersom han var blitt medisinert? Er det etisk forsvarlig å medisinere bort mine protest reaksjoner i et samfunn som vi må anta at ikke er bærekraftig?)

 

Men mister jeg bakkekontakten er jeg avhengi av raske og omsorgsfulle reaksjoner som har til hensikt å ivareta meg som pasient og mine interesser som seriøs formidler, og som ikke har til formål å straffe meg eller gjøre meg akseptabel igjen i forhold til de omgivelsene jeg nettopp (med stor risikovilje) har utfordret. Jeg innser at mine psykiske reaksjoner er av en slik karakter at det ikke er hensiktsmessig at de får fritt spillerom ute i samfunnet. Nå jeg kjenner på meg at ”det kommer en åpenbaring” har jeg behov for å søke tilflukt (skjerming) på et egnet sted. Mitt ønske er at det stedet som skal behandle meg i en akutt kreativ og overinspirert fase er mest mulig skjermet fra mine daglige omgivelser, men ikke lenger unna enn at det blir praktisk mulig for mine pårørende å besøke meg av og til. Blakstad psykiatriske sykehus har en perfekt beliggenhet til behandling av psykiske reaksjoner.

Bruker skolering

Dersom brukermedvirkning skal være et effektivt bidrag i det eksisterende helsetilbudet, må brukerne organsiere seg og tilbys arenaer for læring, medvirkning og mestring.

-Mental Helse har vært et viktig virkemiddel for min bedringsprosess etter at jeg kom aktivt med i styret for lokallaget våren 2006. Jeg ble tilknyttet en organisasjon som hadde faste møter og praktiske oppgaver som skulle utføres. Jeg fant en arena som var fleksibel nok til å tilpasse seg det nivået jeg var på da jeg startet. Til å begynne med var det en tilfredsstillende og meningsfull aktivitet å lage invitasjon og klistre 150 frimerker på brevene til medlemmene våre. På styremøtene prøvde jeg å følge med så godt det lot seg gjøre. Jeg hadde fått innvilget midlertidig uføretrygd og dette fristilte meg i forhold til å kunne designe min egen form for sysselsetting tilpasset egne ressurser og interesser. Da jeg kom med i styret til lokallaget var jeg blitt fullstendig passivisert etter mange år utenfor arbeidslivet. Jeg hadde konsentrasjonsvansker og hukommelsessvikt som følge av den ensidige og kostnadsbesparende behandlingen ved min forrige innleggelse og av mangel på utfordringer og stimuli. Gjennom Mental Helse har jeg fått tilbud om å delta på kurs og seminar og jeg får stadig nye forespørsler om å stille som brukerrepresentant. Dette har jeg opplevd som en positiv spiral som har ført til merkbar bedring og aktivitet.

 

-Bærum kommune har startet et forum for brukerrepresentanter, hvor brukere som sitter i diverse råd og utvalg kommer sammen en gang i måneden for kursing, nettverksutvikling og opplæring. Jeg deltar på disse samlingene som brukerrepresentant for Mental Helse. Det mange brukere i første omgang behøver er arenaer for sosial mestring. Brukerforumet arrangerer sine samlinger på Villa Walle, det Brukerstyrte huset i Sandvika. Rammen rundt møtene i brukerforumet opplever jeg som svært egnet og brukermedvirkningen i driften av huset er et avgjørende ledd i bedringsprosessen til flere av brukerne fra Asker og Bærum.

-Brukerrådet i Asker kommune ønsket seg et brukerstyrt hus. Vi fikk tillit og nøkler til dagsenteret og et budsjett på 5000,- for å sette i gang. Til å begynne med var vi så institusjonalisert at det var en stor utfordring for oss å ta ansvar for nøkkelkort og alarmer, selv det å sette i gang en kaffetrakter og lage et enkelt måltid var et problem. Under oppstarten av brukerstyrt hus havnet halvparten av arbeidsgruppa på Blakstad og vi måtte avlyse det hele et par ganger, men nå har vi senket ambisjonene og blitt mer avslappet og rutinert. Brukerstyrt hus i Asker hadde lørdags kafé en gang i måneden  i 06/07 og etter ett års drift hadde vi bare brukt opp halve budsjettet. Dette var et billig tiltak for kommunen siden lokalene allerede fantes. Brukerstyrt hus i Asker har nå tatt en pause siden det bare var en liten brukergruppe som tok ansvaret for tiltaket.

 

-Lærings og Mestrings senteret ved Blakstad sykehus tilrettelegger og arrangerer en rekke kurs hvor både brukere, fagfolk og pårørende blir invitert. Jeg synes det er viktig at alle grupper oppmuntres til å komme på disse kursene. Også ledelsen. Ofte blir det debatter hvor hele salen engasjerer seg og det kommer viktige innspill fra de forskjellige gruppene. Mestringssenteret har også hatt et prosjekt med utdanning av to kull med brukerlærere. En elevgruppe med erfaringsbasert kunnskap i psykiatri ble skolert i å holde foredrag eller forelesninger. Brukerlærerne blir ofte forespurt om å holde innlegg på kurs og seminarer, både eksternt og internt. Elevene på brukerlærerskolen hadde undervisning fire timer annenhver onsdag gjennom et helt skoleår. I tillegg til dette kom det veiledning og muligheten for økonomisk støtte til andre aktuelle kurs og seminarer som Brukerlærerne har deltatt på. Etter at undervisningsprosjektet ble avsluttet har Mestringssenteret ved Blakstad psykiatriske sykehus samlet Brukerlærerne i en ressursgruppe som møtes fast en fredag i måneden for veiledning og fordeling av oppdrag.

-MB-prosjektet i Bærum kommune er et pilotprosjekt hvor en gruppe studenter med bruker erfaring tilbys et undervisningsopplegg. MB står for medarbeider med brukererfaring. Undervisningen består av en teoretisk del og en praktisk del hvor hensikten er å utplassere studentene som aktive medarbeidere på de forskjellige tjenestestedene innen psykisk helse i Asker og Bærum. Prosjektet er tenkt som en utdanning omtrent på høyskolenivå og jeg tenker det er viktig at denne utdanningen fort blir anerkjent og markedsført, for den kan representere ”the missing link” i psykiatriens historie. Dette betyr at studentene må få godkjent utdanning og praksis slik at de eventuelt kan fortsette videre oppover i utdannings systemet med f. eks en Masteroppgave i psykiatri sett fra brukerperspektivet. Bærum kommune startet sitt pilotprosjekt høsten 2006 og ved juletider var alle studentene godt i gang med sin praksis. Studiet utgjør en halv stilling i kombinasjonen undervisning, nettverksgrupper og praksis. Undervisningen er lagt opp som tre dagers samlinger hver måned, med arbeid i gruppe og mappeoppgaver mellom hver samling. MB-prosjektet tilhører Mølla kompetansesenter og ligger på Rud i Bærum kommune. Jeg ble tatt opp som student i MB-prosjektet september 2006 og deltakelse på denne arenaen har representert et kvantesprang i min bedringsprosess.

-Folkeuniversitetet i Asker har en rekke spennende utdanninger og kurs. Mange av disse kursene er tilrettelagt for fremmedspråkelige. Jeg drømmer om at noen av kursene kunne tilrettelegges for psykiatrien. I Mental Helse har vi diskutert mulighetene for et opplærings samarbeid med Folkeuniversitetene, høgskolene og NAV og vi har fått prosjektmidler til å starte opp våren 2008.

-BAT-prosjektet står for «Brukerorienterte Alternativer til Tvang» og er et forskningsprosjekt som gjennomføres i regi av Sintef.  Seks psykiatriske sykehus er involvert og jeg er brukerrepresentant i prosjektgruppa til Blakstad. Prosjektet blir ledet av Reidun Nordvoll som har tatt en doktorgrad på skjerming. Brukerrepresentantenes deltakelse blir lønnet med en fast møtegodtgjørelse og vi får reiser og opphold dekket av Sintef. I tillegg har jeg skrevet en kontrakt med Blakstad sykehus hvor jeg får en avtalt timepris for min «konsulentvirksomhet» i prosjektet. BAT-prosjektet har hittil vært min mest inspirerende og virksomme arena for reell brukermedvirkning.

Jeg har laget en handlingsplan i samarbeid med Trygdekontoret med vekt på hvordan jeg kan koordinere mine forskjellige interesser og aktiviteter, slik at de kanskje kan gi en mulighet for inntekt gjennom mitt arbeide som Brukerlærer, foredragsholder og Brukerrepresentant i lønnede verv.

Bipolar lidelse rammer ofte svært ressurssterke, intelligente og talentfulle personer. Av og til har jeg fått en sleng bemerkning på det at jeg er såpass ressurssterk at jeg tilsynelatende klarer å ”grafse til meg” det som er av tilgjengelige ordninger og tiltak. ”Ikke alle er så flinke til å ordne opp for seg som du” har jeg til fått høre privat og i fagmiljøene. Denne formen for stigmatisering tyder på at det eksisterer en holdning om at hvis du har en alvorlig psykisk diagnose så forventes det at du skal være litt stakkarslig og ikke få til noe. Dette blir veldig feil i forhold til meg og mine ressurser og forventninger til livskvalitet. For å holde mine mentale evner i sjakk oppsøker jeg gjerne ekstreme utfordringer for å øve meg på mestringsstrategier, men jeg kan ikke jobbe hver dag fra 8-16 som folk flest kan. Ikke får jeg noe jobbtilbud heller. Jeg må legge inn ”pustepauser” i hverdagen for å hente meg ned igjen etter at jeg bevisst har trigget meg selv opp i risikosone. Dersom jeg f. eks har holdt et provoserende foredrag for et større publikum eller avlagt en eksamen, må jeg alltid passe på å legge inn en fridag dagen etter, som et buffer for å ”hente meg selv ned” igjen, ellers er faren stor for at jeg fortsetter oppover og trigger meg selv opp i en mani og mister kontrollen. I motsatt ende av stemningsskalaen er det viktig for meg at jeg ikke bare jobber med enkle og rutinemessige oppgaver. Da blir jeg deprimert. Det kan godt tenkes at Bipolar lidelse kan lindres (kureres) med en form for ”mental ekstrem sport strategi.” Jeg pleier å si at jeg; må lære meg å balansere på stram line samtidig som jeg sjonglerer med mange baller i luften! Behandlere og pårørende liker ikke dette noe særlig for det hender jo at jeg faller ned. Når jeg faller vil jeg trenge behandling. Rask behandling! Kostbar behandling! Jeg må faktisk kalkulere med at jeg har en funksjonshemning som fører til at jeg faller av og til. Når det skjer må jeg ha ordnet med et sikkerhetsnett på forhånd. Hvis jeg faller ned i et sikkerhetsnett, vil jeg ikke skade meg så stygt, og da trenger jeg kanskje ikke fullt så kostbar behandling heller, bare et lite plaster kanskje i form av en samtale med Akuttteamet! Ansvarsgruppen, psykososialt team, individuell plan og ambulerende Akutt team er sikkerhetsnettet mitt og det funker.

Inkluderende arbeidsmarked

Da jeg ble syk for 12 år siden, var det kravene til full produktivitet i et stadig tøffere arbeidsmarked, som indirekte utløste min først psykiske reaksjon. Som fulltidsarbeidende småbarnsmor klarte jeg ikke lenger å levere. Jeg følte at jeg ikke strakk til verken hjemme eller på jobb. (For ”flinke piker” er det en betydelig emosjonell stressbelastning å stadig føle på kritikk og misnøye. ”Flinke piker” strekker strikken langt) Til slutt maktet jeg ikke mer og ba om redusert stilling. Jeg fikk oppsigelse og en psykisk reaksjon. For meg er det nok et paradoks at politikerne kjemper for å presse barselkvinner tilbake i full stilling så fort som mulig etter en fødsel. Jeg var sterk. Jeg gjorde alt riktig; Tok høy utdanning. Skaffet meg en fin jobb i et mannsdominert yrke. Sto på til jeg dundret i veggen. Etter 12 år sitter jeg fortsatt her med alle mine gullkantede attester og vitnemål. Arbeidsmarkedet skriker etter arbeidskraft. De skriker etter lærere og ingeniører. De skriker etter min kompetanse, men meg vil de ikke ha for jeg har en diagnose. Tenk om jeg kunne fått mulighet til å jobbe redusert i de hektiske årene mens barna mine var små. Tenk om jeg hadde hatt arbeidsforhold som var ivaretakende og holdt meg ”frisk”. Da hadde jeg kunnet jobbe som ingeniør i 20 år til fra nå.

Jeg hadde ord på meg for å være en dyktig ingeniør. Diagnose dyktig? Flink pike! På mine nye arenaer i psykiatrien har jeg møtt mange flinke piker og gutter. Det er de beste som merker trøkket først, de samvittighetsfulle, lojale og omsorgsfulle møter veggen og bruker lengst tid på å komme tilbake. Etter 12 år i psykiatrien har jeg enda ikke funnet inngangsporten til arbeidslivet. I skolen har jeg fått jobb, men siden jeg fortsatt får mine årlige episoder er det ingen arbeidsgiver som ønsker å satse videre på meg. Ikke engang det offentlige arbeidsmarkedet er inkluderende i forhold til oss som har en psykisk lidelse.

Tvangsbehandling

Ved mine første opphold på Blakstad, ble jeg alltid innlagt på tvangsparagraf. Dette skyldes at jeg på grunn av mine raske svingninger meget raskt utviklet en psykose og mistet kontrollen over mine egne handlinger. Ved mine første innleggelser på tvangsparagraf hadde jeg derfor lettere for å akseptere tvang som behandlingsmetode. Jeg forsto til en viss grad at tvungen behandling kunne være til mitt eget beste. Underveis i bedringsprosessen har jeg fokusert på læring og mestring som supplerende behandlingsmetode. Med en økt følelse av innsikt og kunnskap, kom også behovet for å utfordre de eksisterende holdningene i psykiatrien spesielt og i samfunnet ellers også. Den økte innsikten har i sin tur gjort noe med selvfølelsen og mitt behov for selvhevdelse. Også i forhold til mine behandlere har jeg overskredet grensen for hva de betrakter som normal (frisk) atferd. Vi er ikke alltid enige om hvor denne grensen går og hvilke virkemidler som bør iverksettes. Hva er friskt og hva er sykt? Jeg mener at en mani eller psykose også består av friske elementer, eller helbredelsesforsøk, men legene velger å tolke det som sykt alt sammen. Når jeg i dag blir akutt hjelpetrengende, vil denne uenigheten om sykdomsforståelse føre til en meget vanskelig situasjon for meg og mine behandlere! Mitt opprør og min psykiske styrke, vil kunne bli oppfattet negativt av mine behandlere som i sin tur har mulighet til å bruke maktmidler og tvang for å stagge min argumentasjon. Det er et stort paradoks for meg at jeg ikke stoler på at jeg får det jeg mener er forsvarlig hjelp i en krisesituasjon nå som jeg selv opplever så stor grad av mestring, innsikt og kontroll! Det kan nesten virke som om min innsikt og mestring oppleves som en trussel av legene de gangene jeg trenger en innleggelse på sykehuset.

Med et forskjøvet maktbilde og det jeg opplever som feilaktige tolkinger til hva som er virksomme virkemidler i bedringsprosessen, har jeg gjentatte ganger opplevd at mine forsøk på samarbeid og dialog har mislykkes. Jeg opplever dette som et stort og vedvarende problem: Legene har alt for stort fokus på medikamentell behandling. I psykiatrien har de bygget opp et makthierarki hvor psykiateren er jokeren i hele behandlingsapparatet. Psykiateren er en autoritær maktfaktor som alle i sykehussystemet og kontrollinstansene innretter seg etter. Psykiateren er opptatt av at pasienten tar pillene sine. Hele behandlingssystemet har etterhvert endret seg til å bli et kontrollsystem for å sikre at pasientene tar medisinene sine andre virkemidler og terapi forsvinner i budsjettkuttene. Etter at jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, har jeg ikke fått tilbud om psykologhjelp lenger. Bare psykiatere.

Beslutnings- og gjennomførings ansvar for nye rutiner, holdninger og moralske og etiske retningslinjer for behandling innen psykiatrien vil jeg plassere hos sykehus ledelsen, forskere og politikere, ikke hos mine behandlere psykiaterne.

Bedringsprosess eller kronisk syk

Like over nyttår i 2007 bestemte jeg, til en viss grad i samråd med behandler på poliklinikken i Asker, å seponere vedlikeholdsdosen av psykosedempende medikament. Min strategi var å oppnå mestring av et eventuelt tilløp til mani ved hjelp av egen tankekraft og praktiske tiltak i min kriseplan som i første omgang er å fjerne meg fra stresskilden. Jeg ønsket å teste ut min egen behandlingsteori.

Ved å seponere de psykosedempende medisinene øker jeg risikoen for å trigge frem et nytt tilfelle av mani, men dersom jeg lærer meg til å mestre risikofasen vil min egen opplevelse av livskvalitet og livs motivasjon blir mye bedre. Det er helt logisk å tenke seg at når de fast frosne følelsene begynner å tine opp igjen så øker risikoen for at pasienten vil reagere psykisk; kanskje med sinne og aggresjon på det hun opplever eller opplevde som urett og krenkelser. Medisinenes effekt er jo å sløve pasienten tilstrekkelig til at hun finner seg i alt mulig. Jeg er fullt ut klar over at det å redusere medisinering setter meg i en sårbar situasjon fordi det trigger meg oppover på stemningsskalaen, men dette er en risiko jeg er villig til å ta for å oppnå den livskvaliteten jeg synes jeg fortjener. Å ha en bipolar lidelse er i utgangspunktet ikke en statisk tilstand, stemningsleie beveger seg i bølger, opp og ned. For meg har det vært kritisk når det har gått for fort og for høyt opp. I min bedringsprosess har jeg hatt fokus på å mestre oppturene. Mine behandleres fokus har vært konsentrert om å holde meg stabil, på et nivå som skal sikre at jeg ikke behøver en innleggelse. På et nivå hvor jeg føler meg som en grønnsak og ikke har noe særlig initiativ eller tiltak er det ganske stor trygghet for at jeg ikke blir manisk og dermed ikke behøver kostbare behandlinger på en akutt avdeling, men er det etisk forsvarlig å medisinere meg inn i en slik tilstand? Mot min vilje?

Jeg har alltid vært kritisk til ensidig fokus på medikamentell behandling. Jeg har alltid ment at jeg ville behøve min tankes fulle kraft for å bli frisk igjen. Jeg har alltid blitt tvangsmedisinert.

I de siste årene har jeg hatt et par tilløp til mani som vi har klart å avverge ved at jeg tidlig tar kontakt med mine foreldre, som kommer og henter meg hjem til seg. I rolige og stimuleringsfattige omgivelser har jeg fått anledning til å ”ri stormen av” uten at jeg har blitt provosert på noen måte gjennom tvangstiltak eller frihetsberøvelse. Etter noen dager har jeg kunnet reise hjem igjen til familien min. Dette kan jeg gjøre fordi foreldrene mine nå er pensjonister og har praktisk mulighet til å ta seg av meg. Kunne ikke sykehuset også gjøre det?

Etter å ha seponert de psykoseforebyggende medisinene mine fikk jeg en reaksjon. I begynnelsen av mars 2007 kjente jeg igjen varselsignalene. Søvnløshet, uro, virketrang, kreativitet, storhetstanker og religiøs filosofering. Mine foreldre var på ferie og jeg hadde plutselig ingen til å ta vare på meg hvis noe skulle skje. Dette stresset meg og jeg kontaktet Blakstad sykehus for å sjekke om jeg fortsatt hadde ”åpen retur.” Det hadde jeg ikke. Med en mani under oppseiling måtte jeg begynne å ringe hit og dit for å finne ut av nye betingelser for en eventuell innleggelse. Usikkerheten stresset meg mer og mer og jeg visste at jeg måtte sørge for å bli innlagt før jeg mistet min samtykkekompetanse. Jeg visste at jeg måtte ha en frivillig innleggelse for å få et behandlingstilbud som var noenlunde i samsvar med mine egne forventninger og overbevisning. Jeg besluttet meg for å be om en innleggelse i forkant før varselsignalene utartet seg og jeg ringte selv til Akutteamet, Kirkens SOS, Mental Helses krisetelefon og politiet for sikkerhets skyld.

Da jeg tok beslutningen om at jeg ønsket en innleggelse opplevde jeg, til min egen overraskelse, å bli meget godt mottatt ved legevakta. Samarbeidet med Akutteamet fungerte utmerket og etter at jeg hadde registrert meg i luken tok det mindre enn en time før jeg ble innkalt til legens kontor. Til sammenlikning så satt jeg i 9 timer på venteværelset for en tid tilbake med min 12 år gamle sønn da han hadde brukket foten.

 Jeg fikk derfor en bekreftelse på at jeg ble tatt på alvor og at jeg ble prioritert. Med min diagnose kunne det fort blitt en ekstra belastning og stressfaktor å sitte for lenge på venteværelset. Siden jeg var på vei opp i en mani og hadde flere symptomer på ukritisk atferd, var det absolutt en viss risiko for at jeg kunne ha stelt i stand en situasjon for å få oppmerksomhet. Heldigvis klarte jeg å begrense meg til å spille litt på blokkfløyte. Kort tid etter ble jeg ropt inn til legen.

Å bli møtt av en helt vanlig lege med et datasystem som fungerer var en ny positiv opplevelse. Alle opplysningene han trengte var allerede registrert og tilgjengelige i min journal. Jeg hadde på ny en god opplevelse av å bli møtt og tatt på alvor. Legen forsøkte å skaffe plass til meg på Sikta som jeg ba om, men det var ingen ledige plasser der. Vi ble etter hvert enige om å kontakte Blakstad til tross for at jeg hadde en viss motvilje (uro og stress) mot akkurat dette. Jeg fikk henvising til Blakstad sykehus Psykiatrisk akuttavd 2A og kunne selv bestille drosje for å komme meg dit til en frivillig innleggelse. I etterkant vil jeg konkludere med at Legevakta på en god og forsvarlig måte innfrir kravet til et akuttmottak også for psykiatri, men var det nødvendig med innleggelse på en akutt avdeling og hvorfor hadde de ikke plass til meg på Sikta?

Alternativ til tvang

Da jeg kontaktet legevakta såpass tidlig i tilløpet var det fordi jeg ønsket å planlegge en frivillig innleggelse. Det beste alternativet til tvang begynner med en frivillig innleggelse. Aller helst ville jeg til Modum eller Sikta, men dette forstod jeg etter hvert at var urealistisk. Å ”vente på en mani eller psykose” kan sammenliknes med å ha veer før en fødsel; Pasienten får varselsignaler og kontakter fødeavdelingen. Hva gjør sykehusene når det er fullt belegg på fødeavdelingen? Finner et ledig kontor, bøttekott eller sender pasienten til nabokommunen? Jeg regner med at det er etablerte rutiner og prioriteringer for dette. I min helbredelsesprosess har jeg erfart at det er mulig å forutse og avverge en psykose. Jeg mener at forebygging gjennom opplæring og mestring og tiltak som kan forhindre en psykose må være et overordnet mål. Raske tiltak og adekvat behandling må til. (For meg er skjerming og samtaler adekvat behandling.) Da jeg var på legevakta for å ordne med innleggelsen hadde jeg fremdeles samtykkekompetanse. Men var situasjonen akutt nok til å kvalifisere til en innleggelse på akutt post? Etter min egen vurdering kunne jeg ikke vente til neste dag, det er om natten det eventuelt ”drar seg på” og hvis jeg hadde mistet samtykkekompetansen min i løpet av natten ville det jo utvilsomt blitt akutt og mye verre for meg og mine pårørende, fordi jeg da antakelig ville motsette meg en innleggelse, blitt helt desperat og eneste utvei ville blitt tvangsparagrafen. Det var dette jeg for enhver pris ville unngå da jeg begynte å planlegge en frivillig innleggelse. I min helbredelsesstrategi har jeg hele tiden fokusert på å lære meg å kjenne igjen varselsignalene på at en ny mani er under oppseiling for så å ta ibruk de mestringstiltakene jeg selv vet at hjelper som f.eks er å fjerne meg fra stresskilden. Nå opplevde jeg at mesteparten av det jeg så iherdig hadde jobbet for og trent på var så og si bortkastet fordi sykehuset ikke hadde et tilbud som passet til min egen strategi. Jeg ønsket en frivillig innleggelse ved et lavterskeltilbud, men denne ordningen finnes ikke i Asker.

Jeg opplever at det er fullt mulig å bli stresset inn i en mani fordi omgivelsene ønsker en akutt innleggelse, mens jeg selv ønsker en innleggelse på en avdeling på et lavere behandlings nivå. Det er ingenting som stresser meg mer enn tanken på låste ståldører, økte medisindoser og tvang. Ofte er det stressituasjonen rundt en innleggelse som trigger frem en mani. Siden jeg bor i Asker kommune og kommunen ikke har etablert noen kriseplasser så hadde ikke legevakta noen annet alternativ enn å sende meg til akuttavdelingen på Blakstad.

Definisjon

Jeg mener det er viktig å ha klare definisjoner på når en tilstand skal defineres som akutt nok til å kvalifisere for innleggelse på en akutt post. Det må også etablerers rutiner for planlagte innleggelser via legevakta, slik at sykehuset kan komme i gang med behandlingen før det blir akutt og da på en annen og mer egnet avdeling. Jeg etterlyser også en definisjon på hva som er akutt behandling (en uke?) og hva som er den faglige målsettingen på behandlingen, slik at det blir mulig å skille akutt behandling fra forebygging og ettervern.

Jeg mener det er etisk uforsvarlig å tilby behandling på en akutt post til pasienter som ikke er i akutt fase. Det at Asker kommune ikke har tatt ansvaret for å opprette et lavterskeltilbud eller kriseplasser til sine innbyggere, fører til at det blir stor forskjell på behandlingstilbudet i de to kommunene.

På Blakstad kan pasientene risikere å bli værende på Akuttavdelingen med de låste dørene i flere måneder. For personalet kan inntrykket av frihetsberøvelse kanskje ikke virke så sterkt, men de har jo nøkler og kan låse seg ut når de selv vil. Dessuten går de av vakt, mens pasientene må fortsette å være innesperret, uten lov og dom, i flere måneder.

Den første gangen jeg opplevde måneders sammenhengende innesperring gjorde det noe med min mentale helse. Det gjorde noe med frihetsfølelsen min. Jeg følte meg maktesløs og redd og i ettertid tenker jeg at den behandlingen jeg har fått ved akuttavdelingen ved Blakstad psykiatriske sykehus har vært et mye større overgrep enn den belastningen som i sin tid utløste min første psykiske reaksjon.

Formell tvang, uformell tvang og fordekt tvang

Det å bli innlagt på tvangsparagraf vil for de fleste pasienter oppleves som svært traumatisk. Personlig synes jeg at tvang er en fallitterklæring. Før synes jeg det var underlig at tvang ble brukt som aktivt virkemiddel i min behandling. Det var før jeg forsto at jeg ble betraktet som ”defekt” og at behandlingen ikke var orientert mot å helbrede meg, men mot å beskytte samfunnet mot mine innspill og plagsomme tiltak. Jeg har møtt mange pårørende som sier de er glad for tvangsparagrafen for ellers ville de aldri fått sine nærmeste innlagt til behandling(!) Det er med andre ord svært mange pasienter som vegrer seg for den behandlingen som blir tilbudt ved psykiatriske sykehus!

Pasienter som motsetter seg det behandlingstilbudet som blir gitt og klager, protesterer og kverulerer, blir utsatt for enda mer tvang. Det kan synes som om det er helt umulig å finne gode alternativer til tvang så lenge holdningen er at pasienten er gal. Tenk om pasienten kunne betraktes som riktig? Tenk om psykiske reaksjoner er naturlige nedarvede genetiske reaksjoner fra den tiden menneskene levde i huler og jaktet på bjørn med primitive spyd og spiste nøtter og bær fra trærne? Tenk om 2-3% av oss har et normalt, men forsterket reaksjonsmønster og et supertalent for å finne nye og kreative løsninger på komplekse psykologiske problemstillinger. Dette er en skremmende tanke. For hvis jeg er ”riktig” da er det psykiatrien som er gal.

Frihetsberøvelse er et kraftig virkemiddel. Hvis en person slår en annen person i hjel, blir det brukt mye ressurser på å få den skyldige dømt og sperret inne. Dette blir gjort selv om offeret allerede er død og ikke lenger bryr seg. I psykiatrisk behandling blir pasienten sperret inne med en gang. De låste dørene er en uformell form for tvang som man ikke må glemme at også er et kraftig virkemiddel og signal. Pasienten kan ikke gå ut når han eller hun vil. Pasienten må sitte tålmodig å vente på en samtale som eventuelt kan utløse en liten spasertur ut i solskinnet eller en mulighet for aktivitet. Å være fratatt friheten er en enorm påkjenning for alle mennesker og for oss bipolare ofte en ekstra stressfaktor. Vi er fulle av virketrang og blir fratatt de fleste muligheter for å få utløp for energi og kreativitet. Ventestress er en kraftig trigger for meg til tross for at jeg er en tålmodig person. Jeg har jo en velutviklet evne til refleksjon og jeg har ofte lurt på om det kan være riktig og rettferdig å holde meg innesperret. Hva er det behandler vil oppnå? At jeg gir opp alt jeg tror på? At jeg innretter meg og tilpasser meg et kontrollsystem jeg er overbevist om er feil for meg og som ville gjort de fleste normale mennesker syke? Den som har all makt til å bestemme over meg er en lege og psykiater, uten noen spesiell utdanning i sjelens enorme rehabiliterende evne, men med kunnskap om hvordan hjernens biologi virker. Han kan bestemme hvilke områder av hjernen min han vil kontrollere og passivisere med kjemiske midler med utgangspunkt i at jeg er ”feilvare”. Ethvert normalt menneske vil protestere på å bli utsatt for en slik behandlingsteori. Bipolare protesterer ofte ekstra kraftig fordi vi opplever oss selv som ekstra begavede eller velsignet. Dette blir det mye bråk av. Det er nok derfor jussen og menneskerettighetene satt til side i psykiatrien.

I de tilfellene hvor pasienten protesterer kraftig på medikamentell behandling, blir pasienten enten utskrevet uten tilbud om videre oppfølging eller behandler ”overtaler” pasienten til å ta medisinene frivillig ved å ikke skrive han ut. (Ved min første innleggelse på Blakstad fikk jeg forståelsen av at jeg ikke ville slippe ut til min sønns ett-årsdag dersom jeg ikke frivillig gikk med på å ta medisinene. Ved en annen av mine innleggelser var overtalelsesteknikken å antyde at jeg ikke ville få permisjon til å delta i min eldste sønns konfirmasjon hvis jeg ikke ”samarbeidet”.) Dersom pasienten nekter å ta medisiner og det ikke er forsvarlig å skrive han eller henne ut, kan pasienten bli overført på tvang og medisinert med sprøyte over tid. Som pasient med stort fokus på mestring opplever jeg det som svært provoserende at jeg ikke har fullverdig tilgang til de gode og effektive behandlingstiltakene som de menneskelige ressursene representerer for meg, fordi jeg da må underkaste meg en behandlingsform jeg ikke tror på. Det finnes gode hjelpere i psykiatrien. Hjelpere som har tid til samtale, søm trøster og oppmuntrer. Det finnes hjelpere som bryter reglene og har holdt rundt meg når jeg gråter, men disse englene er også fanget av systemet, de må gå runden hver morgen og kveld med ett brett med piller som setter tankekraften og viljen min ut av spill. Ved min innleggelse våren 2007 protesterte jeg ikke. Jeg bare spyttet pillene diskret ut igjen. Heldigvis oppdaget de meg ikke. Etter to uker var jeg samlet nok til å kunne reise hjem igjen. Da var det ikke pillene som helbredet meg var det vel? Det var min egen vilje. På en måte fikk jeg selv bevis for at behandlingsteorien min fungerte, men så lenge jeg ikke har klart å overbevise mine behandlende leger på akutt er jeg dessverre fortsatt underlagt den eksisterende behandlingsteori. Sykehuset er ikke villig til å tilby meg et behandlingsopplegg på mine premisser. I løpet av sommeren og høsten fikk jeg et par innleggelser til ettersom jeg begynte å få kontakt med følelsene mine igjen og rammebetingelsene mine ikke var optimale. Legene tar disse naturlige og logiske reaksjonene som bevis for at det ikke er gunstig å seponere medisinene og jeg fikk nok en gang et tvangsvedtak på medikamentell behandling mot min vilje, overbevisning og tro. Legene mener at stadige manier og tilløp til manier vil skade hjernen min på sikt. Jeg mener at medisinene medfører store begrensinger på mine mentale evner, tanketeknikker og motivasjon for å leve. Jeg tror at tvangsmedisinering er en mye større belastning og risiko å utsette meg for.

Hvem er alle disse vakre menneskene?

Mens jeg var innlagt på subakutt våren 2007 fikk jeg besøk av støttekontakten min. Vi satt i en hyggelig besøks stue med glassvindu ut mot korridoren. Mens vi satt der vandret de vakreste ungdommer rolig forbi. ”Hvem er alle disse menneskene? Er de pasienter? De er jo nydelige fra topp til tå.” sa støttekontakten min sjokkert. Ja, de er pasienter. De varmeste, mest omtenksomme og inkluderende unge mennesker. Det er de som har størst empati, samvittighet og evne til refleksjon. De er varslere. Det er de følsomme som merker trøkket best. Nå er de her. Hver morgen og kveld strekker de hånden ut og får medisinene sine. Medisiner som gjør dem flatere, mer avstumpet og ufølsomme. Medisiner som ”forteller” pasienten at han eller hun ikke fikser livet sitt selv. Ungdom og rus er et voksende problem. Hva kom først? Rusen eller ”behandlingen”?

Bivirkninger

Medikamentell vedlikeholdsbehandling av min Bipolare tanketeknikk går ut på å fjerne toppene og bunnene i følelsesregisteret mitt, en avflating av følelsene. Hver eneste dag må jeg ta en avtalt dose med orfiril på «frivillig» grunnlag. Dersom jeg reduserer medisinene på egenhånd og får abstines som fører til en innleggelse, vil legene  fort oppdage at jeg har kuttet ut medisinene gjennom de blodprøvene som blir tatt og jeg får en enda kraftigere dose medisiner gitt under tvang som straff. Jeg har derfor valgt å «samarbeide» med behandler på behandlers premisser for å unngå enda verre behandling de få gangene jeg eventuellt måtte trenge hjelp. Siden min utfordring er å mestre hypoman fase,  får jeg i tillegg en vedlikeholdsdose med Risperdal, som er en psykosehemmende medisin, for tiden satt med sprøyte hver 14. dag. Medisinene velger jeg å ta mot min vilje, overbevisning og motivasjon, for å slippe enda verre behandling.

I stede for å lære meg som pasient å mestre ekstrem følelsene, konsenterer behandlingen seg altså om å ta bortfølelsenemine, talentet mitt, det finstemte varslingssystemet mitt og jeg har ingen reell mulighet for å protestere. Jeg har heller ingen reell mulighet for å teste ut om min egen behandlingsteori er riktig.

Følelser og psykiske reaksjoner blir i dag betraktet som uønsket og komplekse psykiske reaksjoner blir sykeliggjort. Etter mange år med medisinering har jeg som psykiatrisk pasient begynt å miste evnen til å føle på sorg og glede. Jeg føler meg avflatet og blir likegyldig. Veldig mange psykiatriske pasienter blir passive og dorske som en «bivirkning» av medisinene, magene deres blåser seg opp og de liksom sleper seg rundt som søvngjengere. Egentlig er dette ikke en bivirkning, men en hovedvirkning som skyldes at behandlingsteorien er feil. Jeg har etter 12 år på frivillig tvangsmedisinering begynt å miste kontakten med personligheten min. Bipolaritet er en tanketeknikk, et i utgangspunktet ekstremt talent til å kjenne på følelser og respondere på disse. Bibolariet blir også kaldt en stemningslidelse eller en manisk-depressiv lidelse. Denne lidelsens karakter er jo at pasienten mister kontrollen over følelsene sine enten høyt oppe i mani og psykosefasen eller dypt nede i depresjonen. Det å miste kontroll er det samme som å ikke mestre. Jeg mener det er uetisk og uforstandig å utelukkende tilby disse pasientene medikamentell behandling. Ved akuttavdelingen ved Blakstad sykehus har jeg også nylig opplevd at medikamentell behandling har blitt gitt meg med overdosering, under tvang, som reaksjon på uønsket adferd i en slags oppdragende hensikt. Jeg opplevde at behandlingens formål var å straffe meg og skremme meg slik at jeg skulle forstå at jeg måtte fortsette å ta vedlikeholdsdosene med medisin for å unngå nye innleggelser for fremtiden. En måte å unngå fremtidige innleggelser på er å godta denne overdoseringen slik at jeg blir mer passiv, likegyldig og selv velger å unngå den sonen jeg kan lære meg å mestre i, nemlig i hypoman fase; Den fasen, som for de «normale» kalles for flytfasen hvor personen mister opplevelsen av tid og sted og arbeider i en kreativ lykkerus, kalles for hypoman fase når det dreier seg om psykiatriske pasienter og da betraktes den som en risiko. Men sett at bipolar tanketeknikk er et talent, og sett at jeg i hypoman fase kan prestere ekstraordinære ting?

Det er paradoksalt nok i hypoman fase at jeg er mest kreativ og har mest å bidra med som brukerrepresentant og kritiker til den eksisterende behandlingsteori. I sin ytterste konsekvens er overmedisinering utført med tvang et effektivt middel til å hindre meg i mine yttringer og begrense mine aktiviteter som brukerrepresentant i mine forsøk på å bidra med alternative behandlingsteorier og metoder.

Bivirkning av medisiner fører også til sterk overvekt, håravfall og at tennene løsner. Jeg har lagt på meg nesten 40 kilo i de 12 årene jeg har motatt «behandling», de siste 10 kiloene kom på ved den siste innleggelsen alene. Jeg har hørt at medisinenes effekt er at de  struper dopaminstrømmen til hjernen. Det er antakelig mengden av dopaminene som gjør at vi kjenner at  følelsene blir svake eller sterke og at vi opplever følelsene som et belønningssystem. I mani og psykose er det en ukontrollert overproduksjon av dopaminer. I tenårene har vi stor dopaminstrøm til hjernen og blir lett meget følelsesladet, forelsket og energiske, når vi blir eldre svekkes dette talentet og vi blir mer sedat. Å være manisk og psykotisk opplever jeg nesten som å være tenåring hele tiden, eller litt gal og rusa uten fornuft og med svekket impulskontroll. Jeg mener det er mulig å trene opp psykisk kontroll. Jeg har gjort bevisste forsøk på å øve opp min psykiske kontroll helt siden den første gangen jeg ble syk. Disse forsøkene kan mine behandlere overstyre gjennom tvangsvedtakene. Som psykiatrisk pasient har jeg overhode ingen rettigheter i å trene opp min psykiske kontroll etter mine egne strategier og teorier. Fordi jeg mener jeg er ekstra talentfull har jeg altså en ekstra risiko for å bli manisk. Hvis jeg blir manisk igjen, blir jeg helt umulig og behandler har liten mulighet for å klare å overbevise meg om at de beslutningene han tar er riktig. Det er kanskje nettopp fordi jeg er så velartikulert, og så overbevist om at det er jeg som har rett, at vi som regel ender opp med tvang?

Ikke sjelden havner jeg i en politisk diskusjon med en motstander som er grunnleggende uenig i mine synspunkter. Tenk om jeg da hadde hatt mulighet for å ærklære den andre for utilregnelig og med manglende innsikt og at jeg hadde en posisjon som gav meg anledning til å gi min politiske motstander en beroligende sprøyte! Jeg synes det er skremmende at vi har bygget opp et behandlingssystem med en politisk aksept for at  psykiaterne har hele dette ansvaret og all denne makten. Vi innbiller oss at lille Norge er et fritt land, med et frihetselskende folkeslag som har stor respekt for menneske- rettighetene, men slik jeg ser det så er landet vårt hærtatt av de frie markedskreftene med de store medisingigantene i spissen. Jeg føler at den behandlingen jeg blir utsatt for i psykiatrien nesten er verre enn narkotika misbruk. Hele behandlingsteorien er bygget opp med tanke på at jeg skal være pilleavhengig resten av mitt liv.

Mange av de medisinene som blir brukt i psykiatrien har den bivirkningen at de kan provosere fram de symptomene som kjennetegner lidelsen. Jeg mener at jeg har blitt medisinert  inn i en statisk manisk depressiv lidelse. Jeg tror at min funksjonsevne kunne vært vesentlig bedret for lenge siden dersom jeg hadde fått tilbud om andre behandlingsmetoder, eventuellt i tillegg til medisinene, og etter en plan hvor medisinene etter hvert var tenkt erstattet helt med alternativ behandling i form av mental trening, terapi og opplæring satt i system. Innimellom ville jeg kanskje fått en episode, men ved å få tilbud om en rask frivillig innleggelse på et lavterskelnivå, tror jeg at jeg kunne vært funksjonsdyktig igjen etter en uke. Det er med andre ord svært kostbart for sykehuset å tilby meg feilbehandling år etter år. Jeg ser ikke bort fra at jeg tilogmed kunne vært arbeidsfør. Jeg mener at dagens medikamentelle behandlingstilbud skyldes for lite kunnskap og jeg mener at den kunnskapen som mangler er pasientenes erfaring. Det har hittil ikke vært tradisjon for å lytte til pasientene i psykiatrien. Pasientene blir bare et objekt som observeres og kontrolleres.

En medpasient reagerte med store bivirkninger på den psykosedempende medisisinen hun fikk. Hun ble tilbudt et antibivirknings medikament og ble kalt inn i et møte hvor hun fikk beskjed om å følge nøye med på eventuelle bivirkninger av antibivirknings medisinene. En av bivirkningene var at middelet kunne fremprovosere psykose!

Ved overmedisinering fører bivirkningene til at pasientene blir sløve som oldninger ved at den mentale aldringsprosessen akselererer, musklene blir slappe og leddene stive. Når jeg blir overmedisinert orker jeg ikke å gå ut på tur eller å trene. Det blir en ond sirkel. Etterhvert som jeg mister kontakten med følelsene mine, blir tanketeknikkene forstyrret og dette vil i sin tur også få innvirkning på personligheten min. Mange psykiatriske pasienter vil etter hvert oppleve at de blir suicidale fordi de blir fratatt alt håp om å kunne mestre lidelsen sin. Medikamentell behandling utført med tvang har nettopp denne virkningen på meg, men jeg har bestemt meg for å overleve på ren trass ihvertfall til jeg har fått fortelle min historie.

Ved juletider var jeg igjen innlagt på Akutt hvor jeg ble kraftig overmedisinert og fikk bivirkninger i form av hjerteflimmer og vann i lungene. Etter at jeg også fikk et eptileptsk anfall (orfiril er et legemiddel som også brukes mot epilepsi) med besvimelse og kramper bestemte jeg meg for at jeg måtte begynne å spytte ut medisinene igjen ellers ville «behandlingen» denne gangen trolig ta livet av meg.

Stigmatisering

En gang var også jeg en flott og sterk ung kvinne. Det var før jeg fikk «behandling». Jeg kan merke at jeg ikke har den samme appellen lenger. Hvem bryr seg? En stygg, overvektig gammel kone blir ikke tatt på alvor i samme grad som slanke flotte førtiåringer! Men ungdommen da. Ser dere ikke de nydelige unge menneskene? Nei, de synes jo ikke de. I avisene står det bare om farlige psykiatriske pasienter. Folk må jo tro at alle som har hatt en psykisk reaksjon er potensielle drapsmaskiner. Behandlings-

systemet med alle sine tabuer, stigma og taushetsplikt lar dem tro det. Alle vet at det er vanskelig å få til en innleggelse hvis pasienten ”ikke er til fare for seg selv eller andre”. Hvordan tolker folk det? I avisene leser vi bare om farlige psykiatriske pasienter. De såre historiene kommer aldri på trykk. Hvorfor er det så vanskelig å tenke forebygging i psykiatrien? Kan det være at ;”da vil jo alle pasientene protestere på den massive bruken av medisiner.” Det er enklere å vente til pasienten blir så syk at han kan behandles på tvangsparagraf på en lukket avdeling. Da jeg fikk min første reaktive psykose kom den som en reaksjon på isolasjon og utestengelse fra mitt kjente og kjære sosiale miljø på arbeidsplassen. Med en psykisk diagnose på Cvèn er det nesten umulig å få innpass på arbeidsmarkedet igjen. Den behandlingsteorien som gjelder i dag er ikke bare med på å fysisk stenge pasientene ute, den er også med på å skape holdninger om psykiatriske pasienter som fører til at de forblir utestengt. Media har et stort ansvar når det gjelder stigmatisering av denne pasientgruppa. Det er langt mellom solskinnshistoriene, men veien er kort til å slå det stort opp dersom en person som har begått en alvorlig kriminell handling en gang i tiden har motatt psykiatrisk behandling. Da jeg bestemte meg for at jeg ville satse på formidling av erfaringsbasert kunnskap fra brukersiden i psykiatrien møtte jeg en ny utfordring. Ingen ville trykke tekstene mine. Jeg tror det eksisterer en «vær ekstra varsom» plakat når det gjelder pasienter fra psykiatrien. Avisene er med på å opprettholde de eksisterende fordommer og negative holdninger ved å refusere de positive pasienthistoriene og hele tiden beholde en sterkt fokus på de negative sensasjonspregede historiene som selger.

 

Hvordan skal psykiatriske pasienter bli sett og tatt på alvor?

Ungdommen har funnet en ”løsning”, de skjærer seg opp med kniv. Da er de til fare for seg selv og blir sett og tilbudt behandling. Tre stygge koner har også funnet en løsning. En brukerlærer jeg vet om løp skrikende nedover Karl Johan og ropte ”Jesus lever. Jesus lever.” Hun ble tatt hånd om. Min gode venninne Inger Emilie stilte seg opp foran Stortinget iført et elgskinn og med en merkelig hatt på hodet. Her klappet hun i hendene jodlet og ropte at det var Dommedag. Politiet kom og hentet henne. Jeg trodde jeg var Maria Magdalena og trakasserte gode samfunnsborgere med påfunnene mine. Jeg fikk en rask innleggelse. Vi var aldri fysisk til fare for noen, men vi hadde akutt behov for beskyttelse mot oss selv. Behandlingen vi fikk var medisiner som sløvet oss og satte oss ut av spill. Kunne det ha vært gjort annerledes? Vi er varslere. Nå har vi lært å dempe virkemidlene. Det har vi lært oss selv. Inger Emilie har skrevet bokmanus: i ”Tankebarnet” angriper hun vår sivilisasjons levesett og kapitalismen. Ingunn holder foredrag, sitter i komiteer og utvalg og gir de mest gripende og reflekterte intervjuer. Jeg skriver rapporter. Folk stopper opp og lytter til oss. Vi er ikke farlige. Folk skjønner etter hvert at vi ikke er øksemordere selv om vi har hatt en psykisk reaksjon. Naboens unger løper ut og inn av huset mitt. De er ikke redde. De vet at jeg er snill, men at jeg må på sykehus noen ganger. Alle kan få en psykisk reaksjon. Det kan skje med sjefen, det kan skje med statsministeren, det kan skje med psykiateren også. Hvis det skjer hadde det vært greit å kunne stole på at man får riktig behandling. I dag kan man ikke stole på det. Psykiatriens grunnleggende holdning er at det er pasientens egen skyld at han eller hun ble syk. De kaller det en biologisk ”sårbarhet”. Behandlingen er faglig og juridisk organisert med utgangspunkt i at det er pasienten som er gal og det blir tatt liten eller ingen hensyn til belastninger og urett som pasienten kan ha blitt utsatt for forut for den psykiske reaksjonen. Et typisk eksempel på det er jenta som prøvde å flytte fra en voldelig samboer. Hun holdt seg oppe, holdt seg i gang og holdt ut helt til hun fikk lagt inn bud på leilighet. Da smalt det. Behandlingen på akutt var piller og isolasjon. Hun fikk ikke fulgt opp budet sitt og leiligheten glapp. Når hun var blitt ”frisk” nok, ble hun sendt hjem til samboeren igjen. Jeg mener at dersom psykiatrien ikke begynner å fokusere på årsak og sammenheng vil den bare fortsette å produsere svingdørspasienter.

 

Semmelweiss

Den som neglisjerer historien er dømt til å gjenta den. I 1968 skrev Jens Bjørneboe et fantastisk skuespill om fødselslegen  Semmelweiss som oppdaget sammenhengen mellom urenslighet og barselfeber. Doktorene på sykehuset hans hadde den rutinen at de dissekerte lik fra morgenen av og gikk så direkte over til barselavdelingen for å undersøke mødrene og de nyfødte barna deres. Akademikere vasket seg ikke på hendene på den tiden og kvinnene og barna døde i hopetall. Etter at doktor Semmelweiss hadde oppdaget sammenhengen, måtte han kjempe i 10 år før autoritetene innså at han hadde rett. I mellomtiden døde friske kvinner i barselseng over hele Europa. Det ble ingen endring av rutinene før autoritetenes døtre døde de også. Sånn er det kanskje i psykiatrien også? Ingunn, Inger Emilie og jeg har varslet og protestert i en årrekke. Oppgaven kan synes håpløs. Vi utfordrer ikke bare et enkelt sykehus, et enkelt system, men en hel verdensomfattende industri og en mektig og autoritær faggruppe. Gamle etablerte holdninger, tro og etikk. Det er Davids kamp mot Goliat. Det er Gullivers kamp mot lilleputtene. Det å ha en Bipolar tanke-teknikk vil ofte innebære at man har en enorm selvtillit og kanskje en egen evne til å se sammenhenger og årsaker ingen andre før har sett. Dersom Ingunn, Inger Emilie og jeg hadde levd i antikken, hadde vi sikkert vært orakler og prestinner. Vi ville trolig blitt betraktet som spesielle og begavede og folk hadde anstrengt seg for å tolke ”åpenbaringene” våre. Hvorfor er ingen interessert i det i dag? Hvilke maktfaktorer og hersketeknikker er tatt i bruk for å kneble sånne som oss? Hva er hensikten med det? Hva hadde skjedd dersom like mange pasienter hadde dødd av blindtarm operasjoner som det er dødsfall i psykiatrien, hadde noen reagert da? Jeg tror at den handlingslammelsen vi er vitne til i psykiatrien skyldes kunnskapsmangel. Mye av tvangen blir utført fordi det ikke er mulig for behandler å se årsak og sammenheng. Da er det jo veldig rart at de samme behandlerne ikke bryr seg om å lytte til pasientene sine heller. Jeg synes også at det er veldig rart at det ikke eksisterer et tettere samarbeid mellom psykiater og psykolog.

 

Demokratiets tyranni

Med min logiske og analytiske bakgrunn som realist og ingeniør er det et stort tankekors at da en av matematikk vitenskapens aller største helter gjorde sin banebrytende oppdagelse, mens han lå i badekaret, kunne han straks løpe naken ut i gatene og rope og skrike uten at noen sperret han inne av den grunn. En ”fin frue” fra Asker som tok sin blomstrede kjole og joggesko på 2000 år senere ble sperret inne samme kveld da hun hadde løpt rundt i nabolaget og sagt at de måtte komme oftere sammen til hyggelig sosialt samvær. Jeg mener at handlingen hennes avslører behovet hun hadde for å bli sett og ivaretatt. Hun var verken gal eller syk selv om hun fikk en psykisk reaksjon i form av en mani. Jeg vet nå at hun var fortvilet, ensom og utstøtt og lengtet etter noen å snakke med. Hun lengtet etter noen som kunne holde rundt henne og stryke henne over håret, dele en kopp te og snakke fortrolig med henne på hennes egen frekvens. Hun lengtet etter anerkjennelse og aksept. Det var det ingen som gav henne, for i hennes miljø gjaldt det å holde på fasaden, være stolt, arrogant og ha spisse albuer. Det gjaldt å klamre seg fast til en karusell som snurret fortere og fortere rundt med retning mot fortapelsen, mens stadig flere ramler av. De som fortsatt klarer å klamre seg fast til karusellen har intet overskudd til å hjelpe dem som holder på å miste taket. Jeg hadde vært sosialt isolert i lengre tid gjennom to nesten sammenhengende barselpermisjoner og nå ville ikke arbeidsgiveren ha meg lenger. Behandlingstilbudet jeg fikk da det gikk over styr var to måneder med enda mer isolasjon og medisinering under tvang. Burde ikke helsesøster på barselstasjonen fått en tilbakemelding mon tro?

 

I Antikken hadde folk flest trolig et balansert forhold til opprømte filosofer og vitenskapsmenn. Når det kom et geni løpende, tok de situasjonen på strak arm og lot han slippe jubelen løs selv om han var helt naken. Til slutt må noen ha geleidet han hjem igjen slik at han fikk skrevet sine formler ned for ettertiden. I vår sivilisasjon har Staten tatt over ansvaret for individet. ”Fornuftige” borgerne krever å bli beskyttet mot ubehaglige opplevelser: ” Sperr dem inne. Sørg for at de tar medisinene sine,” er fellesskapets krav.” Staten har tatt på seg det ansvaret. Staten, ved politikerne, sørger for å sperre Ingunn, Inger Emilie og meg inne når vi er varslere og sannsigersker. Politikerne vedtar lover og regler som setter menneskerettighetene våre til side når vi har reaksjoner og atferd som ikke er allment akseptert eller som truer den politiske linjen som allerede er valgt i vår definisjon av demokrati. En gang jeg var litt manisk løp jeg rundt og sa at vi måtte stoppe all flytrafikken. Jeg mente å gi uttrykk for at flytrafikk er ressurs sløsing og miljøforurensende. Det ble oppfattet som en tvangstanke.

 

Psykosens språk

Da jeg var Maria Magdalena gikk mesteparten av psykosen ut på å kle meg opp som gudinne. Jeg vandret fra butikk til butikk i Oslo og kjøpte klær og skiftet underveis. Da jeg var fornøyd med kostymet hadde jeg på meg en sort silkekjole med sølv tilbehør og et halssmykke jeg mente hadde magiske krefter. Brisingamen. Det gav perfekt mening for meg akkurat da og jeg brukte opp alle pengene jeg hadde tilgjengelig på kontoen for å få til effekten ”Nattens Dronning.” Jeg føk av sted for å ta et oppgjør med virkeligheten og jeg husker det meste av handlingene jeg foretok meg i psykosen. Jeg var i stand til å kjøre bil og ta meg fram dit jeg ville, men jeg var ikke styrt av rasjonell tankegang og jeg hadde mistet evnen til å oppfatte skyld og skam som jo er tillærte verdier. Å være så psykotisk som jeg var da er en farlig tilstand. Ikke bare for meg, men for dem jeg måtte møte på min vei og eventuelt rive med meg. Psykoser kan smitte og den som er involvert og i tillegg har samvittighet kan miste grepet om virkeligheten de også.

 

Siden jeg tar med meg personligheten min inn i psykosen og forsterker den mange ganger, er jeg aldri en fysisk trussel selv om fornuften min kopler seg ut. Fordi mitt  grunnleggende verdisyn er tuftet på tillit, empati og kjærlighet kan jeg aldri komme til å skade noen, men jeg kan godt finne på å velsigne noen og hvem vet når det kan klikke for den andre da. Det burde ikke vært slik at psykiatriske pasienter er strafferettslig utilregnelige; det er jo i sitt eget mentale potensiale pasienten surrer rundt når de blir psykotiske. Det er slett ikke mange av oss som er potensielle drapsmenn, og de få som har den legningen burde sone sin straff som alle andre forbrytere i isteden for å stigmatisere en hel gruppe.

 

Biologien og følelsene er individuelle  samtidig som de er fleksible og variable og svært mottakelig for utvikling og læring. Menneskene er fulle av overdrivelser og fortrenging også innenfor spekteret av normal variasjon. En psykiatrisk diagnose er en subjektiv vurdering satt av en behandler ved for mye eller for lite av en evne eller følelse: For lite empati kan medføre fare for vold. For mye empati er fare for angstnevroser. For mye evne til konsentrasjon kan bikke over i Autisme. For lite evne til konsentrasjon ADHD. Grensen for sykdom har hittil vært satt av mennesker som ikke vet nok om sjelens egen helbredende evne og som ikke har ressurser, innsikt og vilje til å forske på det heller. Jeg ønsker å utfordre å flytte på de grensene. Når jeg er manisk har jeg flyttet på mine egne personlige og tillærte grenser. I manien kan jeg foreta et «ekspriment» med min egen og mine pårørendes psyke. Jeg innrømmer at dette kan oppfattes som «farlig» og at jeg trenger de gode og engasjerte hjelperne for å komme helskinnet gjennom en mani, men for meg er det altså ikke medisiner som er det mest hensiktsmessige hjelpemiddelet. Fordi jeg har så mye egne ressurser og har så lett for å knytte relasjoner til andre mennesker er det langt mer effektivt med en samtalepartner.

 

Målet mitt er å ikke bli manisk mer i det hele tatt, men å mestre den kule flytfasen som befinner seg i risikosonen tett oppunder det punktet da det hele fort kan bikke over. Målet mitt er å «finne feilene» i min kompliserte psyke og å formidle dette videre til andre som kanskje sliter med det samme. Målet mitt er å gjøre ledere og politikere oppmerksom på de «feilene» jeg finner slik at de kan rette dem opp igjen.

 

Kjærlighet

En rød tråd i mitt sykdomsbilde har hele tiden vært kjærligheten. Forelskelse, kjærlighet og hat er vel kanskje noen av de mest irrasjonelle og ukontrollerbare følelsene vi har. Det er de følelsene som er vanskeligst å mestre og kanskje er det de følelsene som er den største årsaken til psykiske reaksjoner også? En av mine tidligste mestringsstrategier var å forelske meg i Jens Stoltenberg. Jeg leste alle artikler jeg kunne komme over om Jens og klippet ut et bilde av ham som jeg hadde i lommeboken. Å være avstandforelsket i en uoppnåelig person, tenkte jeg, ville hjelpe meg til å lære å mestre de kompliserte følelsene. Strategien har hatt sin effekt og jeg tror nok at jeg til en viss grad har oppnådd en slags mestring, men Jens har fått en god del bisarre brev, postkort og tekster av meg opp igjennom årene og han svarer ikke så jeg vet ikke helt hva han tenker om den saken. De første brevene jeg skrev til Jens var alltid anonyme, men på et gitt tidspunkt begynte jeg å skrive under med mitt fulle navn og adresse. Jeg tror at kvaliteten på det jeg skriver til Jens endret seg til det bedre fra akkurat denne dagen. Jeg skriver fortsatt brev til Jens, men nå forsøker jeg å tenke på at han ikke er et sex objekt, men tross alt landets statsminister.

 

Bipolaritet og seksualitet er et betent område. Uten kontroll på følelsene, har man ikke all verdens kontroll på lystene heller. Det er et kjent trekk at manisk depressive kan ha en nokså ukritisk seksuell adferd. Det visst jeg, men istede for å ha sex med Gud og hver mann bestemte jeg meg for å leve i sølibat og bare fokusere på mine følelser for Jens. Stategien virket og etter tre år i sølibat hadde jeg fått driftene under kontroll.

 

Hele Magdalena psykosen min var et helbredelses ekspriment. Den var inspirert og ble nok utløst av «DaVinci koden» av Dan Brown som jeg nettopp hadde lest. Boka gir en god beskrivelse av den åndelige tvekampen mellom rett og gal beslutning og det bikker da også over for en av hovedpersonene i boka da han står ovenfor et større etisk og religiøst dilemma. Da jeg hadde kledd meg opp til gudinne og fått rast fra meg i Oslo, satte jeg meg i bilen og kjørte til en venninne i Bærum. Hun var ikke hjemme og jeg hadde ingen andre jeg synes jeg kunne søke tilflukt hos. Da kledde jeg meg ned til Kristin Lavransdatter, parkerte bilen og la ut på pilgrimsvandring i retning Blakstad. Jeg hadde lært så mye om psykiatri at jeg visste det var hjelp å finne der. Jeg hadde oppnådd så mye innsikt og mestring at jeg klarte å ”leke psykosen fullt ut”, men jeg forsto på en måte at jeg måtte ha hjelp for å komme meg helt ned igjen. Pappa plukket meg opp langs veien og kjørte meg ut til Blakstad. Jeg hadde med meg en flott stor og spiss skreddersaks i sekken min, for det mente jeg at en husfrue måtte ha. Saksa var symbolet på min status mente jeg og planen var at den skulle henge og dingle i beltet mitt. Den ble tolket som et farlig redskap eller kanskje til og med et potensielt våpen.

 

Legene på Akuttavdelingen på Blakstad har ingen ambisjoner om å veilede meg gjennom en mani eller psykose. Ved et annet tilfelle var jeg opptatt av at jeg skulle sende et brev til Bill Gates. I stede for å  f.eks følge meg til biblioteket for å låne en norsk engelsk ordbok og trekke en aktiv handling inn i terapien, velger behandlere alltid å tolke mine behov som tegn på galskap. Når jeg ikke får veiledning vil jo manien ha lettere for å ta den «syke» veien. På egenhånd laget jeg et håndtrykket postkort og skrev pent på engelsk til Bill Gates at han måtte hjelpe meg å ta vare på regnskogen. Jeg fikk tak i frimerker og sendte postkortet. Det var kanskje ikke helt «friskt», men det var neimen ikke så forferdelig «sykt» heller. I journalen min står episoden oppført som et bevis på at jeg ikke er helt tilregnelig.

 

På egenhånd har jeg forsøkt å bearbeide Magdalena psykosen i etterkant. Jeg har lest mye, pratet, filosofert og reflektert. For meg ble Maria Magdalena arketypen på den misforståtte og utstøtte kvinnen og det bikket helt over for meg da jeg oppfattet at hun var elsket og at den jeg hittil hadde trodd kanskje var historieforfalskning.  I «DaVinci koden» fikk Maria Magdalena plutselig rollemodellen ektefelle, mor og svigerdatter og denne posisjonen ga gjenklang i en sårbarhet i mitt liv og i min relasjon til kjærligheten. I etterkant av denne psykosen fikk jeg et enormt behov for å finne ut av min egen kjønnsidentitet. Opplevelser og erfaringer er individuelle og svært personlige, men det er typisk for min helbredelsesprosess at ingen av mine behandlere grep tak i uttrykket eller arketypen jeg lette etter i den kvinnelige rollemodellen Maria Magdalena og «Nattens dronning». Det er ingen andre enn meg selv som har forsøkt å analysere min adferd i psykosen, eller som har forsøkt å trekke handlingen inn i en helbredelsesprosess. Jeg tror at grunnen til dette er at behandlere mangler kunnskap og at det derfor må bli meg, som pasient, som åpner for denne dialogen. Det har jeg enda ikke gjort i noen særlig grad ovenfor min psykiater, jeg bruker heller støttekontakten min. Henne treffer jeg regelmessig fire timer hver eneste uke og hun er mobil. Da jeg begynte å snakke om Maria Magdalena tok støttekontakten min meg med på biblioteket og tipset meg om forskjellig annen litteratur hun mente jeg kunne lese om kvinnekultur og arketyper. Da vi kom til Kabbala og Tarot kort skjønte vi helt av oss selv at det var feil tidspunkt i prosessen å kaste seg over dette materialet, men dersom jeg blir depressiv som følge av medisinering, kan jeg bruke triggere som dette for å arbeide meg bevisst oppover på stemningsskalaen igjen. Poenget blir da å klare å stoppe i tide. Virkemiddelet når jeg er for høyt oppe er et varmt bad og en kopp kakao for å stagge meg litt.

 

En behandlingsteori i psykosebehandling er å legge et lokk på opplevelsene fra psykosen. Psykosefasen er et delikat området og lokket kan nok til en viss grad være hensiktsmessig da skammen ofte flommer på i etterkant av en psykose, men før eller siden må jo stoffet bearbeides ellers vil sjelen bare fungere som en trykkoker og pasienten vil før eller senere få en ny utblåsning. Dette har jeg måttet finne ut av selv.

 

På Akuttavdelingen på sykehuset er behandlingsoppleget konsentrert om å «avblåse» psykosen med medisiner. Jeg tror at manien og psykosen kunne bearbeides litt i akkurat denne fasen. Det er selvfølgelig viktig med nok søvn, men ofte så kommer de psykiske reaksjonene i morgentimene ved en brå oppvåkning. Noen ganger kan jeg rusle ut og ta en prat med nattvaktene, mens andre ganger blir nattvaktene helt hysterisk redd for at pasientene skal våkne for tidlig. Det brukes mye energi på å få meg til å ta sterke sovemedisiner slik at jeg ikke skal våkne og forstyrre nattevaktene som er betalt for å holde seg våkne allikevel. Å være psykotisk er som å være i en drømmeliknende tilstand. Den rasjonelle tanken har koplet seg ut og «den syke» er våken og aktiv og kan involvere andre i handlingene sine. Jeg oppfatter psykosen som et helbredelsesforsøk. Psykosen overstyrer flauhet og bluferdighet og pasienten reagerer som i drømme. Jeg tror at psykosen er et eget kraftig språk fra underbevisstheten. Et ur-språk og et arvelig talent som kan fortelle oss noe om hjernens funksjon og årsakssammenhenger vi ikke lenger er bevisste på i vårt moderne samfunn. Hvis jeg i dag får heftige drømmer og fantasier om Jens, kan jeg bare plukke fram et foto av hans fortryllende kone. Moralen min forteller meg jo at jeg ikke skal ha heftige følelser for en mann som allerede er opptatt. Er det ikke et paradoks da at medisinene jeg må ta også virker ødeleggende på moralen?

 

Hvem definerer virkeligheten

Hvem definerer den virkeligheten jeg ønsket å ta et oppgjør med i psykosen? I et demokrati er det flertallet som definerer virkeligheten. Men er vi helt sikker på at det blir riktig? Da jeg var ”Nattens Dronning” ønsket jeg ikke å skade noen, men jeg hadde tydeligvis et behov for å ta et oppgjør med mine egne tillærte verdier og tabuer som var havnet i konflikt med et biologisk eller genetisk programmert behov. Psykosen handlet om en tvekamp med meg selv og jeg brukte temaene i boka jeg nettopp hadde lest som en slags handlingsplan. Hvis min psykose var et uttrykk for en personlig problemstilling jeg hadde behov for å bearbeide før jeg kunne komme meg videre i mitt liv, hvem har fullmakt og kompetanse til å korrigere meg da? Er ikke dette et for stort etisk ansvar å legge på en enkelt behandler og er ikke  behandlingsteorien for primitiv og uetisk? Går det an å tenke seg at handlingen i min psykose kan lede til en positiv forandring ikke bare i mine individuelle sjels evner, men at jeg gjennom å informere og bearbeide opplysningene i psykose eksperimentet også kan forandre på de samfunnsmessige forutsetningene og rammebetingelsene som utløser mine psykiske reaksjoner?

 

I Norge er vi opptatt av likestilling. Det har etterhvert blitt en selvfølge for oss at menn og kvinner skal ha like rettigheter, men med like rettigheter følger også like plikter. Da jeg ble syk levde jeg i et perfekt likestilt forhold. Jeg hadde like mye forsørgerplikt som min mann og tok like stort ansvar. Det ble feil. Arbeidslivet er bygget opp og tilrettelagt på menns premisser. Jeg hadde ingen problemer med å bli akseptert og henge med  i et mannsdominert miljø så lenge jeg var barnløs og singel. Når jeg i dag ser tilbake skulle jeg ønske at jeg ikke hadde hatt så høye ambisjoner. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha gitt litt mer blaffen. Dersom jeg hadde vært sykepleier hadde jeg hatt bedre rammebetingelser som småbarnsmor siden sykepleiernes sterke fagforening har forhandlet fram rettigheter til permisjons ordninger i et fagmiljø som er helt avhengig av kvinnelig arbeidskraft. Ingeniørbransjen har ikke det. Der konkurrerer småbarnsmødrene med mennene og menn har ikke det samme biologiske behovet for å jobbe redusert mens barna er små. Tvert imot. Ari Behn sa det så fint da han hadde vært med på den første fødselen; Han sa at han følte for å dra ut i skogen og fange en bjørn med bare nevene. Det er biologisk riktig at menn skal føle det. I steinalderen måtte en nybakt far skaffe mat til hele familien alene i en periode. Jeg tror alle barselkvinner kan skrive under på at de ikke er innstilt på bjørnejakt kort tid etter en fødsel. De er biologisk innstilt på å utslette seg selv for å tilfredstille barnets behov. I stede for å finne praktiske løsninger på dette skam- og tabubelagte problemet, velger politikerne å gjøre dilemmaet enda større for kvinnene ved å presse dem til å kreve samme jobb som menn og like mye jobb som menn i en periode da vi egentlig innerst inne vet at kvinnene er mer sårbare. Jeg gjorde en stor tabbe den gangen jeg jobbet som ingeniør i det private næringsliv, ved at jeg valgte å ikke være fagorganisert. Dersom jeg hadde vært organisert i ingeniørenes fagforening den gangen, ville foreningens advokater dundret inn og ryddet opp i konflikten jeg havnet i med arbeidsgiver i oppsigelsestiden min, jeg ville fått medhold etter loven og jeg hadde etter all sannsynlighet unngått min første psykose og min årelange erfaring med psykiatrien.

 

Alle kan få en psykisk reaksjon

For en stund siden ble Statens øverste leder selv rammet av en psykisk reaksjon. Han ble ikke sperret inne. Han fikk det tilbudet vi alle skulle hatt. Jeg vet det ikke, men jeg tror nok at han fikk medisiner han også. Etter nøye avveininger. Kona og ungene fikk fri og de dro til seters alle sammen, med legen på lasset. Statsministeren ble bra og kunne fortsette som landets øverste leder.

 

Da jeg ble født i Lykkelandet Norge for 47 år siden fikk jeg en fantastisk vuggegave. Jeg fikk et personnummer som sikret meg medlemskap i Staten. Hvis noen skader meg eller jeg blir utsatt for en ulykke vil dette nummeret sikre meg assistanse fra den Norske Stat, uansett hvor jeg befinner meg i verden og uansett hva jeg måtte ha gjort av forbrytelser. Men hvis jeg får en psykisk reaksjon og blir anbrakt på Akuttavdelingen på Blakstad, da overprøves min vilje og alle mine rettigheter som fritt og selvstendig tenkende menneske så fort ståldøren smeller igjen bak ryggen på meg.

”Behandlingen” jeg fikk etter Magdalena psykosen opplevde jeg som svært krenkende og ødeleggende. Det er en krevende oppgave å forsøke å medisinere bort min overbevisning, vilje og tro for jeg er ekstremt sterk psykisk. Det hadde vært enklere å slå meg i hjel med det samme, men det er jo ikke lov så psykiaterne forsøker så godt de kan å medisinere bort min vilje til å leve. De vet ikke at det er det de gjør, for de tror jo på faget sitt og det innebærer at de er overbevist om at det er jeg som tar feil og snur alt på hodet. Grunnen til at de tror det kan være at de mangler kunnskap om filosofi, religions historie og studier av sjelens utvikling og potensiale. Disse opplysingene har jeg etterhvert skaffet meg selv, men jeg trenger jo behandlere som kjenner meg, respekterer meg og oppriktig ønsker å hjelpe meg gjennom dialogen den ene gangen i året da jeg fortsatt får et manisk tilløp. Jeg er helt sikker på at jeg skal klare å mestre min funksjonshemning etter min egen behandlingsteori, men jeg har liten mulighet til å få legene til å godta min metode.

 

Utdanningen til psykiater tar utgangspunkt i legefaget og tilleggsutdanningen er basert på studier av pasienter som det allerede har gått trill rundt for og som befinner seg på sykehus. Da er det klart at mye av fokus går med på å gjenkjenne ”feil” og fellestrekk for å finne nødvendige bevis på galskap! Hvis pasientene betraktes som riktige derimot, kan diagnosen brukes som utgangspunkt for å finne riktig terapi. Jeg tror at behandlingen ville bli mye mer spennende da og tvangsbruken ville forsvinne av seg selv. For hva skulle man vel ønske å tvinge pasienten til hvis pasienten var å betrakte som riktig og samarbeidet foregikk like mye på pasientens premisser?

 

Når jeg kom susende inn på avdelingen som ”Nattens Dronning” for tre år siden, var jeg overbevist om at jeg var Freuds arvtaker (jeg hadde behov for hjelp og skjerming), men jeg hadde også den innstillingen at det var meg selv som skulle dirigere hjelperne og virkemidlene. Vi fikk en kolossal konflikt. Jeg var pasient så jeg tapte den kampen og ble til slutt tvangsmedisinert.

 

Den dag i dag er jeg overbevist om at jeg egentlig hadde rett: At et alternativt behandlingstilbud til meg den gangen kunne vært en samtale med sykehuspresten for eksempel. Jeg mener han hadde hatt de nødvendige kunnskapene til å holde i gang en samtale med meg som kunne fått meg ned på jorda igjen. Jeg var overbevist om at jeg ville trenge min tankes fulle kraft og et konsentrert fokus for å klare den landingen. Jeg mener fortsatt at jeg vil lykkes med min egen behandlingsteori og grunnen til det er jo at jeg mener jeg har kommet så langt i min egen bedringsprosess at jeg har klart å akseptere at jeg har en ”lidelse” og at jeg tar signalene på alvor og ber om hjelp når det er nødvendig. Den hjelpen jeg er ute etter er en samtalepartner som gjennom dialog appelerer til min rasjonelle hjernehalvdel og får fornuften til å virke igjen. For meg representerer denne behandlingsteorien en virkelighet jeg har jobbet hardt for å orientere meg fram til. Behandlerne mine mener det er en vrangforestilling og at jeg mangler sykdomsinnsikt. Jeg kan ikke begripe at en behandler, som ikke engang har møtt hele min familie, skal være bedre i stand til å analysere meg enn det jeg selv er.

 

Kan man vedta at en tro eller virkelighetssoppfatnig er den eneste riktige? Ja det kan man. Religiøse fanatikere gjør det hele tiden. Faggruppen psykiatere har også gjort det. I deres snevre verden er jeg gal. Jeg mener at det er min velutviklede evne til refleksjon og min omfattende samvittighet som utgjør min sårbarhet for innadvendte psykiske reaksjoner. Jeg mener det er fullkomment logisk å reagere psykisk på overgrep og krenkelser. Når jeg blir manisk er jeg enormt kraftfull og energisk. Jeg tror at folk blir redde for den primitive logikken i de psykiske reaksjonene mine og siden ingen vil ta sin del av ansvaret, blir det til at den «gale» må bære all skyld alene.

 

Forslag til Tiltak

Mitt viktigste tiltak for å redusere bruk av tvang i psykiatrien blir en oppfordring om å omorganisere organisasjonen slik at psykiaterne ikke lenger innehar de dominerende lederfunksjonene. Jeg har riktignok møtt mange pasienter og pårørende som er fornøyd med medikamentell behandling og denne delen av behandlingstilbudet må selvfølgelig fortsatt ha sin avveide plass i et balansert samspill med handlingsorienterte tiltak.

 

Anerkjennelse og aksept er gode verktøy i behandling av psykoser. Da jeg kom susende inn på lukket avdeling og påsto at jeg var en gudinne hadde jeg behov for å snakke med noen og reflektere rundt saken. Det hadde vært en fordel om vedkommende pleier eller behandler som fikk ansvaret for meg da var sånn noenlunde orientert om kvinnelige arketyper i norrøn, gresk og romersk mytologi og hvis målet med samtalen hadde vært å ”holde meg i sjakk og veilede meg på plass igjen” mentalt sett, hadde samtalen sikkert hatt god virkning. Men målet var jo ikke det. Målet var å registrere avvik fra en vedtatt standart for ”normal” atferd. Og siden legene fikk bekreftet at dette avviket virkelig var tilstede så besto behandlingen jeg fikk av passiviserende, depresjonsfremkallende medisiner utført med tvang. Etter denne episoden fikk jeg en tilleggsdiagnose: Schizo affektiv lidelse. Siden jeg er overbevist om at de psykiske lidelsene og reaksjonene bare er et forsterket uttrykk for et stort psykologisk talent, kunne jeg le av det. Min bipolaritet er nok å betrakte som kronisk. Etter at jeg lærte å lese har jeg jo vært kronisk skriftlærd og jeg ser ingen grunn til å slutte med det. Sånn er det med mitt psykiske talent også. Da jeg ”lærte å lese sjelen” åpnet det seg en fjerde dimensjon, en egen evne til å se og tolke den åndelige kapasiteten jeg selv har fått i vuggegave, gjennom arv og påvirket av miljø i oppveksten og i arbeidslivet. For meg har det ingen hensikt å medisinere bort denne dimensjonen. Mitt ønske er å lære den dimensjonen å kjenne og jeg vil mestre den inntil det perfekte. Veldig mange andre bipolare tenkere sier det samme. De elsker talentet sitt og hater omgivelsenes trang til å behandle det bort med passiviserende medisiner gitt under tvang.

 

Jeg tror at et glimrende alternativ til tvang er å unngå tvang. Vi må tørre å se på årsaken til at det utvikler seg en konflikt. Tvangens prinsipp er et ønske om å få en annen til å gjøre noe mot sin vilje. De låste dørene er en praktisk innretning for å forhindre at pasientene stikker av. Men ethvert normalt menneske vil jo prøve å stikke av hvis de blir utsatt for et overgrep? Medisinering er for meg og mange andre et kolossalt overgrep. Så fort jeg får kontakt med min rasjonelle hjernehalvdel igjen vil jeg begynne å protestere på det jeg mener er et overgrep. Jeg vil også for en hver pris motsette meg å havne i den situasjonen som jeg vet vil medføre et overgrep. Tvangsparagrafen sørger for at jeg kan bli ”behandlet” allikevel, uten mulighet til å stikke av. Ellers i samfunnet jobbes det med virkemidler som motivasjon, overtalelseskunst, informasjon, markedsføring og reklame for å overbevise. De alternative virkemidlene tar tid, de er mer komplisert å sette seg inn i og de koster mer penger.

 

Med et sterkere fokus på sjelens naturlige evne og forutsetning til helbredelse gjennom årsaksanalyse, terapi, læring og mestring vil pasienten føle at han og hun blir sett og ivaretatt. Verktøy kan være samtale gjennom dialog, tilnærming ved hjelp av musikk eller annen aktivitet, gruppeøvelser og kurs/informasjon.

 

Personalet må få opplæring og informasjon om psykoser og behandling av psykoser. Ved akuttavdelingene og legevakta (felles akutt mottak) kan det f.eks oppmuntres og legges til rette for kurs og etterutdanning i form av permisjon med lønn og høyere lønn etter gjennomført utdanning. Seprep tilbyr en videreutdanning i psykoseforståelse som bør være en etterspurt faglig kompetanse blant personalet på de aktuelle avdelingene.

 

Jeg ønsker flere arenaer for aktiv og reell brukermedvirkning, men for å få brukerne til å påta seg verv og oppgaver, må de først på ”avrusing”. Psykiatrimidlene i opptrappingsplanen må brukes aktivt på virkemidler som bidrar til nedtrapping av medisiner og til aktivisering av pasienter med såkalte kroniske ”lidelser”.

 

Dersom det brukes mer midler til å bygge ut sykehus og sengeposter vil vi etter min mening kunne oppnå en forverring ved at stadig flere blir ”fanget” av psykiatriens feilbehandling. Jeg tror at scizofren og bipolar tanketeknikk er selve grunnlaget for hvordan alle mennesker tenker; Bare legene graver dypt nok vil de finne dominerende schozofrene eller bipolare tanketeknikker i ethvert tenkende menneske. Så lenge de rådende vrangforestillingene om psykisk «sykdom» vedvarer ser jeg ingen mulighet for utvikling og framskritt i psykiatrien.

 

På hver eneste lukkede avdeling bør det være en mulighet for fysisk aktivitet og avreagering; som f. eks en tredemølle eller et egnet rom med puter eller en sekk til å slå på. Dette for å kunne ta ut aggresjon og frustrasjon uten at det går ut over personalet. Dette rommet kunne også hatt en hyggelig sittegruppe, med blomster og mulighet for å kunne spille musikk. Det er fint for pasientene å ha anledning til å trekke seg litt unna personalet av og til og samtidig være sosiale og føle et felleskap med hverandre.

 

Det er rart å tenke på at noen av mine aller beste hjelpere har vært å finne blant medpasientene. Det var de som hadde erfaring fra før som kom til meg og trøstet og informerte. Det var de som hadde erfaring fra før som våget å prøve å finne en vei ut av psykosen sammen med meg. Etter hvert som jeg også har fått erfaring, har jeg også kunnet hjelpe og trøste noen tror jeg. Akuttavdelingene hadde vært en flott arena for å opprette en stilling til en Medarbeider med Brukererfaring. Andre ganger har vi pasienter lekt og skrålet for mye og vært utflytende. Da har pleierne kommet og roet oss ned, vennlig, men proffesjonelt. Det har virket hver gang. Det er en god grunn til at vi trenger å være innlagt i en periode. Ikke sjelden blir noen så psykotiske at behandlere frykter for varige hjerneskader. Jeg mener at det er først i slike situasjoner at økt medisinering skal vurderes som tiltak. Det er det kritiske tidspunktet for denne vurderingen, denne beslutningen og dette ansvaret som skal gjøre faget til et av de aller mest anerkjente og respekterte. Jeg ser ingen grunn til at ikke psykiatriske pasienter skulle ha retten til den samme etiske standarden som finnes i somatisk behandling.

 

Et stadig tilbakevendende ønske fra brukerne er et lavterskeltilbud på kommunalt nivå som kan sikre omsorg og ivaretakelse i et par netters tid mens ”stormen ris av”. Dette ønsket er et ganske illustrerende uttrykk for en misstillit til det behandlingssystemet og de behandlingsteoriene som allerede er etabler og i full drift ved sykehuset. Hvorfor har ikke Blakstad sykehuset et lavterskeltilbud? Kunne Sikta og Dr. Høsts vei fungere som lavterskeltilbud?

 

Medisinutdelingen bør ikke ha så stort fokus. Personlig tror jeg at personalet like godt kunne ha tatt den samme runden morgen og kveld med et brett med bamsemums. Både den reelle og den innbilte effekten av bamsemums og den tydelige og gjentagende rutinen og omsorgen som ligger i utdelingen tror jeg kunne hatt en god helbredende effekt. Målet med behandligen kunne være å få pasienten medisinfri og allikevel i stand til å mestre psykiske påkjenninger.

 

Berøring kan fungere som et alternativ til tvang. Da ungene mine var i trassalderen hendte det at de slo seg vrange og nektet å kle på seg da vi skulle stresse av sted til barnehagen. Da benyttet jeg kontrollert fysisk tvang som metode. Jeg satte meg på det nederste trappetrinnet og hold ungen i en skrustikke tett inntil meg på fanget mitt. Sånn fikk han kjenne på kroppen at mamma var sterkest og at mamma bestemte. Etter en liten stund slapp jeg den sprellende ungen ned på gulvet igjen sånn at han fikk kjenne på friheten og bli trygg på at han ville bli sluppet fri. Dette gjentok jeg helt til ungen gav seg. Jeg mener og huske at jeg gjorde det et par tre ganger og så var det greit. Når en person havner i sjokk skal man gå bort og klapse til han eller henne i ansiktet. I psykiatrien har jeg aldri sett det.

 

Fotballbanen på området bør få et høyt netting gjerde som har dør som kan lukkes. Pasienter man er redd for skal stikke av, kan tas med ut i denne ”luftegården” og få løpe litt rundt der mens noen passer på døra. Det kunne også vært arrangert fotballkamper mellom pasienter og pleiere.

 

Normal aktivitet må vektlegges mer. Ansett flere ergoterapeuter, de er fantastiske hjelpere. Støttekontakten min er tilfeldigvis ergoterapeut. Hun er min aller beste hjelper og venn. Hun treffer meg kontinuerlig hver eneste uke. Hun tar ansvar. Hun er kreativ og oppfinnsom på ting vi kan gjøre sammen. Hun setter meg i sving på mine egne premisser og fyller på med oppgaver som ligger på mitt eget individuelle mestring nivå. Jeg kan snakke med henne på en egen mental frekvens som ikke så mange i mitt tidligere miljø samtaler på. Da jeg var innlagt på Akuttavdelingen den første gangen for 12 år siden, var ergoterapeuten et lyspunkt. Jeg var rastløs og energisk og lengtet etter noe å henge fingrene i. Det lå mye god terapi og avreagering i ett strikketøy, silkemaleri og trolldeig figurer. Typisk for kvinner tror jeg; å ønske seg et håndarbeid. For å ivareta kjønnsforskjellene så vil jeg foreslå en avisgruppe/diskusjonsgruppe bare for menn. Eller sjakk.

 

Et godt alternativ til tvang er å forsøke å avlede. Server mat. Foreslå en svømmetur i bassenget. En tur til trimrommet eller på fotballbanen. En tur til biblioteket eller Villa Utsikten og Pink kafé. Det er forresten flott med en privatdrevet og populær kafé på området. Jeg har lagt merke til at naboer ofte legger spaserturen sin dit. Det er bra for oss pasienter å ha muligheten til å kunne omgås de normale friske kundene på en liten kafé inne på området. Det er en god behandlingsmetode å leke at en er frisk og bryne seg på de arenaene de såkalt friske ferdes på. På kafé Pink er det mulig å avlegge et besøk ”utkledd som frisk” og spille et lite skuespill med seg selv som går ut på å ikke bli avslørt. På kafé Pink kan pasienter trene seg på normal sosial atferd på en arena med normale sosiale statister og det beste er at pasienten kan trekke seg tilbake og søke asyl igjen når han måtte ønske det. (Underveis i rapportskrivingen har begge de to kafeene på Blakstad blitt lagt ned.)

 

Opprett egne rutiner eller en egen avdeling for førstegangspasientene. Legg vekt på informasjon og samarbeid med pårørende. Ikke nødvendigvis informer de pårørende om alt pasienten foretar seg. Taushetsplikten er til for å beskytte pasienten, ikke de ansatte. Mange pasienter føler seg sveket av familien etter en tvangsinnleggelse. Det kan ta mange år å løse opp i dette.

 

Sørg for praktiske tiltak som ivaretar familien og eventuelle barn. Som småbarnsmor i akutt psykisk krise brukte jeg mye energi på å bekymre meg for barna. Denne energien burde jeg ha brukt på å helbrede meg selv. Min innleggelse på tvangsparagraf burde automatisk ha utløst et vedtak om husmorvikar eller hjemmehjelp for å erstatte min rolle som mamma. Helsesøster på barselstasjonen og skolehelsetjenesten burde blitt involvert av hensyn til barna.

 

Vi må få en debatt om taushetsplikt. Jeg mener at det ikke skal være brudd på taushetsplikten at sykehuset informerer om at de har pasienten innlagt hos seg. De pårørende blir svært urolige når pasienten bare ”forsvinner”. Psykiatriske pasienter må få beskjed om at dette er regelen, nedfelt i helsevernloven om nødvendig og at all videre informasjon stopper her. De pårørende er pasientens viktigste ressurs, men i et komplekst sykdomsbilde kan de pårørende også i perioder være en stressfaktor. Det er til pasientens beste at relasjonen med de pårørende blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Pasienten er ikke alltid kompetent til å vurdere dette selv. Hvis pasienten er psykotisk kan det skade relasjonen med besøk akkurat i den fasen, andre pasienter kan bli helt krakilske fordi de ikke får ha kontakt med familien sin. Sykehuset skal ikke opplyse om diagnose og behandlingstiltak uten pasientens samtykke og behandler må ta stilling til når og hvordan det er forsvarlig å involvere de pårørende.

 

Min innleggelse på tvangsparagraf burde også ha utløst en plikt fra det offentliges side til å registrere og følge opp mine eventuelle juridiske rettigheter. Ved Høgskolen i Oslo planlegges det en utdanningsmodul for ”Uavhengig likemannsombud i psykisk helsearbeid” med tanke på å ivareta et hittil forsømt område. Da jeg fikk en akutt psykisk reaksjon for 12 år siden, ble jeg ikke bare isolert fra stressfaktorer, men jeg var også fysisk forhindret fra å forfølge mine rettigheter i forhold til en usaklig oppsigelse. Da jeg mange år senere hadde krefter nok til å ta opp igjen saken, var den foreldet.

 

Innleggelse på tvangsparagraf utløser informasjonsplikt om retten til individuell plan. Jeg synes det er riktig at sosionomene, etter avtale med behandler, får ansvar for å informere og eventuelt starte opp en IP. Det må vektlegges at IP er pasientens plan. Behandler skal bare godkjenne tidspunktet for når det er forsvarlig å sette i gang med dette arbeidet. De forskjellige faggruppene på akutt avdelingene og pasientene må få opplæring i og hensikten med bruken av IP.

 

Alle pasienter må få individuell behandling. I skolen er det en selvfølge at læreren skal tilrettelegge undervisningen etter den enkelte elevs nivå. I psykiatrien må terapien og medisineringen tilpasses den enkelte pasient og den aktuelle fase hver pasient befinner seg i. Jeg er også opptatt av at det ikke gis medisiner unødig. I mitt tilfelle og på nåværende tidspunkt, mener jeg at forebygging med vedlikeholdsmedisinering ikke er et faglig forsvarlig tilbud fordi jeg er så innstilt på å oppnå mestring. Jeg bruker alle mine krefter og vilje på å trigge frem risiko fasene allikevel. Følelsene mine er jeg interessert i å ha kontakt med og jeg synes det er uetisk å forsøke å medisinere bort samvittigheten min, verdigheten og min tillærte dannelse. Disse vil jeg ta et oppgjør med selv og jeg vil gjøre det med mine tankers fulle kraft. Forebyggende medikamentell behandling har den effekten at den flater ut stemningsregisteret og legger lokk på følelsene. I mitt tilfelle fungerer forebyggende behandling som et trykk-koker og jeg vil få et utslag i form av en mani eller et tilløp en gang iblant. Når jeg reduserer medisinene, trigger jeg fram et tilløp og kan øve meg på mestring. Dersom jeg ikke har oppnådd full mestring må jeg oppsøke sykehuset når ”kula kommer.” På sykehuset får jeg tilbud om mer medisiner, mens min bestilling er en forsvarlig arena for mestring med mulighet for skjerming og gode terapeutiske virkemidler. Hvis jeg ikke vil ta medisinene frivillig vil jeg bli overført på tvangsparagraf og medisinert mot min vilje selv om effekten da er at jeg blir satt flere år tilbake i utviklingsprosessen. Medisinene jeg tar er ikke registrert som vanedannende, men hvis jeg slutter å ta dem vil jeg ha behov for hjelp til mestring i spesielt utsatte perioder og i den bestemte risiko fasen som seponering jo er. ”Frivillig” medisinering er et psykisk overgrep jeg utfører på meg selv. Hver eneste morgen og hver eneste kveld.

 

En innleggelse på tvangsparagraf burde utløse rett til en egen rehabiliterings terapi og et oppfølgingsopplegg spesielt utformet med fokus på at det har vært nødvendig å bruke tvang.

 

I de siste årene har sykepleiere overtatt stadig flere av de stillingene som ergoterapeutene hadde i psykiatrien tidligere. Sykepleierne er svært autoritets tro og lojale og arbeidsoppgavene deres har ofte et stort fokus på å gi medikamenter. Jeg har ofte opplevd at sykepleiere er litt passive i den øvrige behandlingsterapien. Der hvor ergoterapeuten tidligere var på aktiv utkikk etter virkemidler som kunne hjelpe pasienten å friskene til, sitter sykepleieren ofte litt tafatt ute i miljøet etter at hun har delt ut pillene. Det er som regel ikke noe galt i å ha sykepleiere ansatt, men det blir forferdelig galt å si opp alle ergoterapeutene. Det burde vært et krav til en viss andel av ergoterapeuter blandt personalet.

 

Sykehusene må lage strategier og definisjoner på brukermedvirkning i samarbeid med brukerorganisasjonene.

 

Vi må få en offentlig etisk debatt og gransking av den eksisterende behandlingsteori som er dominert av kjemisk manipulering av pasientens hjerne.

Prosessorientert rapportskriving

Den første utgaven av rapporten min ble lagt ut på sykehusets intranett og etter en samling i BAT prosjektet i Sandefjord i mai 2007 har den også vært tilgjengelig i prosjektets e-rom på intranettet til Sintef. Rapporten kan også lastes ned fra min egen hjemmeside som handler om pasienthistorien. Denne hjemmesiden finner du på www.psykehuset.no og jeg har utformet siden som formidler og brukerlærer fra Blakstad.

 

Vi to brukerrepresentantene i BAT-prosjektet på Blakstad har lenge lurt på hvordan vi skulle arbeide videre for å få andre brukeres meninger og refleksjoner frem. Jeg har valgt å jobbe med tekster, undervisning, foredrag og prosessorientert skriving.  Foreløpig har jeg lagt mest vekt på rapport skrivingen. Som Brukerlærer og foredragsholder er jeg ikke etterspurt nok enda til at det kan gi en hyggelig liten bi-inntekt, men jeg har tenkt at rapporten min kanskje kan gjøre samme nytten. Jeg har valgt å skrive min egen rapport fordi jeg mener det er viktig at mine opplevelser som pasient i psykiatrien kommer til uttrykk på en troverdig og seriøs måte.

 

Samfunnsvarslere

I de siste åra har det vist seg at stadig flere av oss blir overømfintlige mot f. eks strøm, mobilbruk, enkelte matsorter eller pollen. Jeg betrakter disse menneskene som varslere. Overømfintligheten deres forteller oss kanskje at vi skal være varsomme i forhold til utvikling av trådløse nettverk og genmanipulert mat? Da mener jeg at det må forskes mer på dette.  Kanskje disse varslerne gir oss et signal om at vi alle står i fare for å utvikle de samme allergiske reaksjonene før eller senere? Men en ganske vanlig oppfatning av disse varslerne er at de er pingler som må offres på «utviklingens» alter.

 

Slik er det med psykiske reaksjoner også. I stede for å forsøke å finne årsaken til problemene, blir ressursene satt inn på å isolere og nøytralisere pasientene ved at det finstemte følelsesregisteret deres blir ødelagt med medikamenter. Veldig ofte må behandlerne benytte tvang for å oppnå det resultatet de ønsker og selv definerer. Jeg mener at tvangsbruk som metode ikke baserer seg på vitenskap, men at det vitner om uforstand, intoleranse og forakt for menneskeverdet. Som pedagog er jeg overbevist om at psyken har en enorm fleksibilitet og evne til utvikling, helbredelse og endring. Det overrasker meg at pedagogisk tilnærming og kognitiv terapi hittil ikke har blitt benyttet i større grad som behandling i akutt psykiatrien. Imidlertid gleder det meg nå å observere at flere av sykehusene har satset på undervisning som metode i BAT-prosjektet. Akuttavdelingene ved Blakstad sykehus holder på å gjennomføre et opplæringsprogram for de ansatte. For meg som responderer så godt på kognitiv metode og samtaleterapi er dette gode nyheter.

 

Hovedårsaken til at Blakstad sykehus topper tvangsstatistikkene i Norge kan være at det ikke har vært satset nok på systematisk forskning og utvikling av kognitiv terapi. Som en oppfølger til prosjektet tror jeg det blir viktig at undervisning og etterutdanning blir et satsningsområde ved sykehuset og at dette er en strategi som selvfølgelig også må forankres i ledelsen.

 

Konklusjon

Jeg mener at psykiske lidelser ikke må betraktes som en kronisk sykdom, men som en funksjonshemning. Jeg tror at en psykose er en siste desperat forsvarmekanisme mot for store psykiske belastninger. Gjennom psykosens «språk» påkaller pasienten hjelp og oppmerksomhet fra sine omgivelser. Jeg tror at det er de som har det største uutviklede genetiske potensialet som er mest utsatt for å få psykotiske reaksjoner.

 

For meg virker det som om Akuttavdelingene ved sykehuset er selve drivhjulet i det psykiatriske behandlingstilbudet. Spørsmålet mitt er om Akuttavdelingene produserer flere nye kronikere eller om de kan bidra til at folk blir funksjonsdyktige igjen. Jeg ønsker at opphold og behandling på Akuttavdelingene skal være definert samtidig som pasientene må få individuell behandling, jeg mener at pasientene skal sendes  videre fra akutt og ut i behandlingssystemene så fort pasienten er stabil. Jeg ønsker et større fokus på effektiv og hensiktsmessig pasientflyt. Det må bli et større fokus på forebygging i psykiatrien.

 

Jeg mener at psykiske lidelser ikke er en sykdom, men et forsterket uttrykk for to grunnleggende tanketeknikker alle mennesker er utstyrt med. Jeg tror at psykiske lidelser er skapt av et behandlingssystem i form av feilbehandling på bakgrunn av feil behandlingsteori og sykdomsforståelse. Jeg mener at schizofren og bipolar tanketeknikk må betraktes som et talent eller et altfor stort og underutviklet potensiale som på grunn av mangel på mestring er kommet ut av kontroll. Jeg ønsker en etisk gransking av psykiatrien slik den fungerer i dag.

 

Dersom Akuttavdelingenes hovedfunksjon kun skal være å stabilisere pasientene, må behandlingsansvaret automatisk følge med pasienten når han eller hun raskt blir flyttet til andre steder i den totale psykiatriske behandlingskjeden så fort pasienten er erklært stabil nok. Psykiatrisk behandling må sees på i en helhetlig sammenheng og det er pasienten og pasientens Individuelle plan og ansvarsgruppe som må være den røde tråden i det totale behandlingstilbudet. Pasientens erfaring og brukermedvirkning må betraktes som likeverdig med behandlers. Med en effektiv Akutt terapi og god pasientflyt, ser jeg at rehabiliteringspoliklinikken får en helt sentral og viktig posisjon og jeg forutsetter et tett samarbeid med NAV og kommunehelsetjenesten i egenskap av psykososialt team eller fastlegene.

 

Jeg mener at dagens behandlingsterapi, basert på ensidig medikamentell behandling, er uetisk og gir feil resultater. Medisinenes virkning er at de fremskynder aldringsprosessen og dermed demper og passiviserer pasientene. Manier og psykoser unngås, men pasientens livskvalitet og livsvilje ødelegges gjennom kjemisk manipulering av pasientens tanketeknikker. Med Akuttavdelingene som drivhjul kan dagens behandlingsteori føre til at all behandling i psykiatrien dreier seg om å få satt en diagnose og så bygge opp et makthierarki som sikrer at pasientene til enhver tid har det serumsinnholdet i blodverdiene sine som behandler bestemmer. Jeg mener at en psykisk diagnose ikke skal betraktes som kronisk og at vi må få et mye større fokus på supplerende behandling i form av målrettet pasientopplæring- og etablering av nye arenaer for mestring. Jeg mener at inkludering av psykiatriske pasienter i arbeidslivet er et politisk ansvar.

 

Med raskere utskrivelse blir ansvaret for medisinering delegert videre til pasienten selv i samarbeid med psykososialt team eller fastlegene slik at pasienten kan bo hjemme mens behandlingen pågår. All behandlingen må ha mål og mening. Ansvarsgruppe og individuell plan sikrer tverrfagligheten i samarbeidet rundt pasientens rehabilitering. Det overordnede målet med en individuell plan må være at pasienten selv skal ta ansvaret for den og på den måten selv overta som drivhjulet i sin egen bedringsprosess. En IP skal ikke være en plan for å kontrollere at pasienten tar medisinen sin. Den skal være pasientens plan. Målet med pasientens bedringsprosess må ikke nødvendigvis være at pasienten skal være i stand til å jobbe i en størst mulig stillingsbrøk i et fast ansettelsesforhold, men at pasienten selv skal ha en opplevelse av best mulig livskvalitet, sysselsetting og mestring i forhold til sin egen funksjonshemning. Her ligger det en ny utfordring i at pasienter med en bipolar diagnose ofte opplever manien som positiv. Jeg tar altså ikke avstand fra tvang i enhver sammenheng. Noen ganger er tvang helt nødvendig, men jeg ønsker ikke at tvangen skal være drivstoffet i en behandlingsteori som jeg mener er gal. Det er pasienten selv som skal være drivkraften i egen bedringsprosess.

 

Psykiatrien har i dag ikke noen særlig tradisjon for å involvere brukerrepresentantene. Det å skape virksomme arenaer for reell brukermedvirkning ser jeg på som den største utfordringen psykiatrien står overfor. For å oppnå reell påvirkning på virksomme arenaer er det en forutsetning at brukerne blir involvert og lyttet til. Brukerne må ikke være så sløvet av passivisernde medisiner at de ikke orker å stille opp på møtene, men de kan heller ikke delta dersom de er på et nivå i sykdomsfasen hvor de er helt ukritisk og mangler innsikt og impulskontroll.

 

Grandiositet og storhetstanker er et klassisk symptom ved Bipolar lidelse. Et symptom som legene ofte noterer seg som bevis på at pasienten er utilregnelig. I hypoman fase er jeg ekstra kreativ og inspirert, men at siden mitt eventuelle geni består i å ha en oversikt og innsikt ingen andre forstår så er det lett for meg å bli misforstått. I et makthierarki som psykiatrien er, kan behandler erklære at jeg mangler sykdomsinnsikt når han ikke forstår meg og så  forsøker han å medisinere bort mine eventuelle geniale tanker i stede for å hjelpe meg til å få et bedre grep om dem. Jeg mener at psykiatrien må gi rom for å ta vare på de tankene og ideene jeg produserer i psykotisk tilstand, for så å bearbeide dem terapeutisk når jeg har blitt litt mer forankret i virkeligheten igjen. Jeg tror at dersom disse stadig tilbakevendende tankene og ideene blir veiledet og videreutviklet, vil manien og psykosen etterhvert slippe taket. Hvis jeg har rett i at den gjeldende behandlingsteori er gal,  så er det dessverre kanskje slik at det er de  aller mest begavede som havner i de største konfliktene og som vil oppleve mest tvang.

 

I Norge tror vi på likestilling mellom kjønnene. Troen på likestilling er like forankret i folket som om det skulle være en religion. Det grunnleggende prinsipp i alt likestillingsarbeid er at menn og kvinner skal ha like plikter og rettigheter. Det er et mål for likestilling å oppnå 50/50 kjønnsfordeling i alle yrker. Min personlige historie «beviser» at likestilling etter likhetsprinsippet kan føre til store psykiske konflikter. Jeg tror at kvinner er spesielt utsatt i forbindelse med graviditet og fødsel og at kvinner har behov for helt spesielle regler og ordninger i barsel perioden for å unngå psykiske belastninger i en livsfase hvor hun er biologisk mer sårbar. Hvis vi ser på likestilling i et historisk perspektiv så eksisterer det ingen tradisjon for likhets tankegangen, kjønnene har hittil alltid blitt betraktet som forskjellige. Jeg tror at en politisk styrt likestilling, med absolutt likhet som ideal, kan være årsak til store skjulte psykiske problemer i befolkningen.

Veien videre

En av grunnene til at denne rapporten har blitt såpass fyldig er fordi jeg har vært innlagt store deler av året. Jeg har valgt å fordype meg i den aktuelle problemstillingen med utgangspunkt i BAT-prosjektet for å sysselsette meg selv. Jeg har måttet skape min egen arbeidsplass og det tror jeg blir løsningen for meg på min vei videre også. Jeg liker å kalle meg «Brukerforsker» med en litt spøkefull tone, men jeg ser at også de vanlige forskningsarenaene er stengt for meg. Ikke nødvendigvis av vrangvilje, men fordi de teoriene jeg «forsker» på er politisk ukorrekte. Jeg tror heller ikke at jeg, med min personlige legning, kan ha en vanlig jobb på det ordinære arbeidsmarkedet. Men jeg har veldig lyst til å dra på oppdagelsesferd i nye miljøer f.eks i utdanningssystemet vårt og forske, gjennom egne opplevelser, på disse systemene sett i sammenheng. Jeg tenker meg at et tett samarbeid med NAV blir aktuelt for meg også i årene som kommer og at jeg kan ha et meningsfullt og fullverdig liv med den formen for sysselsetting jeg selv klarer å finne på. Økonomisk vil jeg kunne klare meg på uføretrygden min og hvis jeg får oppdrag som Brukerlærer og foreleser vil jeg kunne tjene inntil 1G ekstra i året. Dersom jeg skulle sprenge grensen for hva jeg har lov til å tjene i året så er det bare positivt; jeg er sikker på at jeg kan få til gode ordninger med NAV. Siden jeg har en uhelbredelig diagnose, kan jeg «fryse» trygdeordningen min dersom jeg vil prøve meg ut i en vanlig stilling. (Erfaringsmessig pleier ikke det å gå så bra, fordi ingen arbeidsgiver er villig til å ta risikoen med å ha en kroniker ansatt hos seg.) Min plan videre framover er å holde meg mentalt aktiv ved å delta på forskjellige utdanninger, kurs og deltakelse i foreningsarbeidet til Mental Helse og å sysselsette meg selv gjennom skriving og forelesninger.

 

BEGREPSAVKLARINGER

 

-Definisjonen på Brukermedvirkning er;

«Brukermedvirkning vil si at de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet.» Som pasient i psykiatrien har jeg ofte ønsket å møte min behandler psykiateren på en likeverdig måte, men dersom jeg er på vei inn i en mani blir dette en svært kompleks problemstilling. På et eller annet tidspunkt i manisk tilstand, mister jeg kontrollen over min egen evne til fornuftig og rasjonell tenking, det er i dette skjæringspunktet at behandler må slå fast at jeg ikke har kompetanse eller sykdoms innsikt og at videre forsøk på brukermedvirkning blir formålsløs. Psykiatri er et svært komplekst og ofte uoversiktlig fagområde, det er et stort ansvar forbundet med å frata en pasient retten til å påvirke sin egen behandling.

 

-Individuell plan:

Pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet en Individuell Plan, dersom de ønsker det. Det er ofte sosionomen ved sykehuset som starter med å lage en IP. Planen er et dokument med adresseliste over viktige nærpersoner, pasientens målsettinger i rehabiliteringsfasen, kriseplan ved eventuelle re-innleggelser og ansvarskart. En IP skal være pasientens plan. Jeg mener at alle pasienter som har vært innlagt på psykiatrisk sykehus bør be om å få en IP.

 

-Sintef:

Sintef er Skandinavias største forskningskonsern. Sintef selger forskningsbasert kunnskap og tilhørende tjenester basert på innsikt i teknologi, naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. Sintef Helse er et av de største helseforskningsmiljøene i Norge.

 

-BAT-prosjektet:

«Brukerorienterte Alternativer til Tvang» er et prosjekt i regi av Sintef som ser på tvangsbruk ved akuttavdelingene på 6 forskjellige sykehus. Jeg har vært med som brukerrepresentant for Mental Helse i prosjektgruppa på Blakstad.

 

-Skjerming:

Når jeg begynner å kjenne igjen faresignalene på at det kan komme en ny mani er jeg veldig var for sanseinntrykk. Overstimulering kan trigge fram nye episoder. Ved å trekke meg litt unna stimuli kan jeg avverge en mani. Jeg vet f. eks at store sammenkomster er en trigger, tv og internett likeså. Hvis jeg kjenner at det «kommer ei kule» er det lurt å si nei takk til selskap og pakke bort pcèn. Hvis det baller seg på kan det hende at jeg trenger en innleggelse på «skjermet avdeling» som er den mest stimuleringsfattige avdelingen på akutt. Et annet alternativ er Subakutt eller Sikta. For meg er det et stort poeng at mine pårørende skal slippe å gå på tå hev når de merker på meg at jeg begynner å bli litt hyper. De pårørende er følelsesmessig involvert i meg og mitt og det er en stor fordel å kunne overlate bekymringene og ansvaret til proffesjonelle fagfolk så fort jeg begynner å kjenne på faresignalene.

 

-Strippe rommet:

På akuttavdelingen kan de sette inn ytterligere skjermingstiltak ved å fjerne alle stimuli. Det gjøres ved at personlige ting blir fjernet fra rommet, slik at det fremstår som helt nakent. For meg er dette bra tiltak, men det er viktig at personalet utfører handlingen med omsorg. Som pasient må jeg forstå at det gjøres til mitt eget beste og som et tiltak for å hjelpe meg, ikke som en straff.

 

-Tvang:

Det er ingen nasjonal standard på hva som er tvang og de forskjellige sykehusene har ulike rutiner for registrering av tvang. For pasientene vil opplevelsen av tvang også være ulik. For meg, som opplever medisinering som et massivt overgrep, vil det å legges i belter ikke oppleves som tvang i samme grad. Belteleggingen kan jeg oppfatte som et verktøy som gir meg anledning til å «rase manien ut» uten å bli dopet ned. Jeg foretrekker denne muligheten til tross for at beltelegging er et visuelt bilde på tvangsbruk og det heter seg at alle andre virkemidler skal være forsøkt først, også medisinering. Når jeg allikevel blir tvangsmedisinert gang på gang, mister jeg placebo effekten ved at jeg ikke lenger har tillit til legen og stritter imot behandlingen med alle mine mentale ressurser. Jeg mener at tvangsmedisinering er svært skadelig og ødeleggende for min helbredelsesprosess.

 

-Hypomani:

I hypoman fase er jeg i risikosonen for at det kan dra seg på og utvikle seg til en mani, men hypoman fase er også den fasen jeg er mest kreativ, energisk og får mest utbytte av min begavelse. Når jeg er i hypoman fase har jeg en forsterket flyt følelse og jeg arbeider lett. Mitt mål er å beherske hypoman fase slik at jeg kan være i den uten å gå videre oppover på stemningsskalaen. Behandlingsapparatet er ikke så begeistret for hypoman fase. Det er i denne fasen behandlere er opplært til å begynne å «tette igjen» for stimuli. Dvs å nekte meg å delta på arenaer som stimulerer og gir mestring. «For å lære meg å surfe må jeg jo ut i bølgene.» pleier jeg å si. Behandlere vil helst at jeg skal sitte i ro.

 

-Mani:

I manisk fase har det gått for langt og fornuften begynner å kople seg ut. I manisk fase trenger jeg behandling i form av skjerming, men siden jeg er så redd for over- medisinering og feilbehandling kan tanken på en innleggelse i manisk fase stresse meg oppover og jeg kan bli enda verre bare av tanken.

 

-Psykose:

I psykotisk tilstand er det krise. Da må jeg ha behandling. Med min sykdomsinnsikt, overbevisning og vilje er søvn, samtale og skjerming en effektiv behandling for meg, mye mer effektivt en piller. Jeg får medisiner til tross for at alle som har tatt seg bryet med å lese i min journal må forstå at medisiner er det som stresser meg mest og som gjør meg mest fortvilet, oppgitt og aggressiv.

Gunn Helen Kristensen er utdannet adjunkt og bygningsingeniør, men jobber nå som erfaringsformidler og medforsker innen psykisk helsefeltet. Hun liker å utfordre den tradisjonelle forståelsen av psykose-lidelser ved å påstå at det er en belastningsskade og ikke en nevrobiologisk sykdom. Hun er også opptatt av morsrollen og barn som pårørende.

Fra Twitter