Psykoterapi ved psykoseerfaringer

Etter to tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering i forbindelse med psykose, opplevde jeg å sitte fast i skam, inntil jeg fikk kontakt med en privatpraktiserende psykolog. Der gikk jeg i terapi en gang i uka over en periode på nesten to år, og uten den terapien vet jeg ikke hvordan det ville gått.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Psykoterapi i forbindelse med psykoseerfaringer
Etter to tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering i forbindelse med psykose, opplevde jeg å sitte fast i skam, inntil jeg fikk kontakt med en privatpraktiserende psykolog. Der gikk jeg i terapi en gang i uka over en periode på nesten to år, og uten den terapien vet jeg ikke hvordan det ville gått.

Opplevelser fra barndommen
Mine biologiske foreldre var begge av ulike årsaker ute av stand til å ta vare på meg. Jeg kom tidlig i et godt fosterhjem, og hadde en del kontakt med mor og mine besteforeldre på morssiden. Min far ble nektet kontakt med meg med unntak at jeg fikk møte han en gang i ungdomstida samt at jeg hadde kontakt med han i en periode etter at jeg ble voksen. I fosterhjemmet bodde jeg i 8 år, og flyttet da sammen med min mor og en eldre søster. Jeg mistet den tryggheten jeg hadde i fosterhjemmet. Jeg tror selv jeg altfor tidlig «forsto» hvorfor det ble som det ble. Det ble noen vanskelige år med til dels høyt konfliktnivå før jeg i en alder av 16 år flyttet på hybel.

Hos psykologen snakket jeg om mine opplevelser etter hvert som jeg ble klar for det. F eks viste det seg at det var viktig for meg å snakke meg igjennom traumatiske hendelser fra min barndom. Det var også viktig å snakke om tvangsopplevelsene og de ”rare” tankene jeg hadde når jeg var i psykose. Jeg fikk gjennom terapien også «plassert skyld». Det var ikke enkelt å ta opp hendelser fra barndommen uten samtidig å kjenne på om det var å utlevere de dette angikk. Den dag i dag er det hendelser fra barndommen, som har med tabubelagte områder å gjøre, som det er vanskelig å snakke om, men jeg greide å ta opp noen av de hendelsene i terapirommet. Det gjorde sitt til at jeg lettere kunne tillate meg å ta avstand og ”plassere skyld”. Noe av det tok jeg etter hvert også opp med min mor, som var den som i størst grad hadde krenket meg.

Responsen jeg fikk fra psykologen, og måten responsen ble gitt på, var av stor betydning for meg i min videre bedringsprosess. Jeg ble oppmuntret til å fortsette å skrive, og for meg er skriving fortsatt en god måte å lete etter ord som er dekkende for det jeg føler. Skriving og terapi i ulike former har vært viktig for meg for at jeg skulle greie å sette ord på mine følelser og erfaringer, og å gi slipp på det som har vært vanskelig. Gjennom skrivingen kan jeg ta kontroll over eget tankekaos.

Traumer
I terapirommet fikk jeg bekreftelser på at mine tanker om opplevelser fra barndommen var en naturlig reaksjon. Jeg fikk bekreftelse på at det var opplevelser som kunne være traumatiserende, og det var naturlig at jeg hadde båret på skam knyttet til hendelser fra barndommen. I perioder hadde det vært til dels kaotiske forhold der de som var voksne ikke hadde greid å se annet enn sine egne behov. Fortsatt er det svært mye jeg ikke husker fra min barndom, og siden traumets natur er å glemme, er det også helt naturlig. Mine virkelig gode minner er ikke mange, og i altfor stor grad er det vonde minnene jeg husker best. Selv vet jeg at jeg også hadde mange gode opplevelser i barndommen, men det virker som de vonde opplevelsene overskygget de gode. Jeg har forstått de senere år at jeg har relasjonstraumer. Det er noe som gjør at jeg fortsatt kan reagere uhensiktsmessig i gitte situasjoner, men nå forstår jeg mer hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. At de som er voksne ikke greier å ta hensyn til barns behov framfor sine egne er nok mer vanlig enn vi liker å tro. Fra den første psykoseopplevelsen jeg hadde kom det opp hendelser som hadde med barndommen min å gjøre, og spørsmålet er hvorfor ikke det ble grepet med undring når jeg var innlagt. Jeg var heldig som kom til en psykolog som kunne undre seg sammen med meg. Det var åpent i forhold hva jeg hadde behov for å ta opp, og timene startet gjerne med hva jeg hadde tenkt siden sist. Det var krevende å gå i terapi, men psykologen stilte viktige oppfølgingsspørsmål og ga gode tilbakemeldinger underveis. Hun tok meg på alvor. Jeg har, som egenterapi, skrevet om turbulente opplevelser, noe jeg også hadde gjort i forbindelse med psykose- og tvangsopplevelsene, og jeg leste høyt for psykologen om det jeg hadde skrevet.

Bedringsprosesser
Erfaringer en del år senere i min bedringsprosess har f eks vært at skriving, selvorganisert selvhjelp, psykoterapi igjen hos en annen privatpraktiserende psykolog, samt kunst- og uttrykksterapi har hjulpet meg videre. For min del tror jeg at det først og fremst er mange ulike tilnærminger til traumer som har ført meg hit jeg er i dag, og et viktig steg på veien var psykoterapien på 90-tallet.
Sammenhenger De som tror at terapi ikke hjelper for mennesker med psykoseproblematikk, og som tror at tvang og tvangsmedisinering som er løsningen, håper jeg vil sette seg inn i forskning som viser at det ofte er sammenheng mellom traumer og ulike psykiske helseproblemer, inkludert psykoseproblematikk. Boka ”Hvordan krenkede barn blir syke voksne” av Anna Luise Kirkengen bekrefter nettopp det at barndomsforgiftning etterlater dype spor, og den bygger på et doktorgradsarbeid fra 1998. Relasjoner er viktig i alle sammenhenger, og antagelig er det spesielt viktig for mennesker med psykiske helseproblemer. Det er ofte relasjonstraumer som ligger til grunn for rus- og/eller psykisk helseproblematikk. I boka ”Den nye tilbakereisen” skriver Eva Dalsgaard Axelsen at traumebegrepet etter hvert også brukes når det gjelder mennesker som har vært utsatt for skadelige hendelser ut i fra langvarig stress og påkjenninger. Relasjonstraumer handler om traumer som skjer i relasjoner preget av ulik makt. Hun mener det er nødvendig å ha med et familie- og relasjonsperspektiv i terapi, og at det kan være nødvendig at historien til slutt sees i et flergenerasjonsperspektiv. Fra boka ”Forstå dine sår i sjelen” av Franz Ruppert ”Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.”

Ellen Johansen (pseudonym) er en kvinne i 50-årene som som anbefaler ansatte i akuttpsykiatrien og øvrige ansatte i spesialisthelsetjenesten og psykisk helsearbeid i kommunene å bli mer undrende til psykoseinnhold og eventuelle sammenhenger med tidligere traumer. Kan hende er det nettopp i den akutte fasen noen av sammenhengene med traumer kan avdekkes. Det som tilsynelatende kan virke som uhensiktsmessige reaksjoner, kan være en åpning inn til rom i sjelen, som har blitt stengt fordi traumets natur er å glemme.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

Fra Twitter