Tvang på lukket akuttpost

Larsen forteller om en opplevelse med tvang hun har hatt på en lukket akuttpost.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg har lest om de som er for mer bruk av tvang innenfor psykiatri, og jeg har lest om de som er for mindre bruk av tvang i psykiatrien. Det finnes gode argumenter for begge deler.
Da jeg var i begynnelsen av 20 årene var jeg innlagt ett helt år på en åpen post på et psykiatrisk sykehus. Jeg fikk etter hvert mange diagnoser og medisiner. Dette har jeg fortalt
om tidligere i en annen erfaring jeg har delt. Vel, i løpet av det året var jeg delvis frivillig, delvis på tvang og med noen korte opphold nå og da på lukket akuttpost. Jeg erfarte å bli
fotfulgt, ha fastvakt, ha hyppig tilsyn, og utenom dette var jeg bare der uten noe større bryderi for noen. Men en erfaring sitter enda.

I mine journaler er det beskrevet en god del av hva mine første 15 år i livet inneholdt. Fysisk, psykisk og seksuelt misbruk over stort sett alle de 15 årene. Det er beskrevet ett vanskelig forhold til
voksne da jeg var barn. Det er beskrevet vanskelig forhold til menn. Med andre ord, de som skulle behandle meg og hjelpe meg til å bli bedre visste en god del om meg. Jeg syns det var
så greit, for da slapp jeg si så mye om det, for det var jeg ikke helt klar for selv om jeg relativt ofte våknet av mareritt. Skremmende og lammende mareritt som så alt for ofte forstyrret
nattesøvnen. Jeg våknet så alt for ofte redd og kaldsvett opp, og fikk ikke sove igjen. Ofte måtte jeg tvinge øynene oppe i frykt for å sovne. Så sliten var jeg, så redd var jeg. Drømmene
var så virkelige.

Ett kort opphold
På lukket akuttpost. Jeg husker ikke nå helt hvorfor jeg var der akkurat den gangen. Jeg var der flere ganger og det var ikke alltid så alvorlige situasjoner som førte til disse oppholdene.
Mangel på personale der jeg egentlig var kunne være nok. Men akkurat dette oppholdet husker jeg hadde en årsak, men ikke hva årsaken var. Jeg fikk utdelt det første rommet du
kommer til når du kommer inn i korridoren hvor pasientrommene ligger. Senga sto på høyre side i rommet når du sto i døråpningen. Vinduet var rett frem. Resten av rommet husker jeg
fint lite av. Senga sto helt feil plassert for meg som var helt avhengig av å se døra når jeg skulle ligge og sove. På den tiden var det mye som skulle være i orden for at jeg skulle få sove
2-3 timer. Mer enn det pleide jeg ikke å sove. Og de få timene sov jeg på sovemedisiner. Hva skjedde egentlig? Hva gikk jeg glipp av?

Det var en episode jeg gikk glipp av. Tror jeg. Jeg hadde en vanskelig tung periode, noe som nok var årsaken til oppholdet på lukket post. Jeg pleide å være ganske så stum i de verste
periodene. Jeg prøvde å være usynlig, glemt, borte. Jeg husker jeg sto på rommet, litt innenfor døra. En mann kom inn. En mannlig ansatt. Han var en av de veldig få menn jeg
klarte å forholde meg til, så lenge jeg visste hvor jeg hadde dem. Overraskelser var ikke noe jeg taklet på den tiden. Jeg husker ikke hvorfor han tok på armen min, eller om det var en
årsak til det i det hele tatt. Men jeg husker veldig godt følelsen da han tok på armen min. Kroppen min skalv ubehagelig inni meg, magen knyttet seg. Jeg fikk en trang til å dytte han
vekk, så det prøvde jeg. Han var mye større enn meg og jeg var sliten og følte meg svak og overrumplet, så det ble ikke det store dyttet. Plutselig var det en mann der til. Jeg hørte
stemmer langt borte be meg om å roe meg ned. Jeg hørte stemmene, men klarte ikke fange opp flere ord. Magen var vond, kroppen urolig, hjerteslagene var som harde trommeslag i
kroppen. De overdøvde stemmene. Jeg antok at det var disse to mannlige ansatte som prøvde å fortelle meg noe. Jeg kjente en hånd på armen min. Hva var det de ville? Panikken
bredte seg som ett mørkt teppe. De måtte bort, bort fra meg og min kropp. Hvorfor tok de på meg. Jeg hørte stemmen min lavt be dem om å slippe. Hørte de meg ikke? De slapp i alle
fall ikke. Jeg hørte stemmen min be dem slippe igjen, høyere. Det virket som en evighet der vi sto. Men det var sikkert ikke det. Jeg ropte at de måtte slippe. «det går fint om dere
slipper». Jeg kjente alt raste innvendig, kaoset i hodet var så overdøvende. Kvalmen snek seg på. De måtte bort. Nå. Jeg prøvde å slite armene mine til meg, prøvde å dytte de bort. Det
kom en dame, hun liker jeg ikke. Jeg føler at jeg kommer til å dø. Det er så vondt, hjertet hamrer så høyt. Jeg er sikker på at de kan høre det. Hvorfor slipper de ikke?

Plutselig ligger jeg der. I en fremmed seng, på ett fremmed rom. Jeg har ikke vært i dette rommet før. Jeg vil ut av senga, men jeg sitter fast. Panikken sprer seg og jeg føler en desperat følelse om
at jeg må komme meg bort. Hvor er døra? Jeg så den ikke, så den måtte være bak hodet mitt. Ved siden av senga sitter en av de mannlige ansatte og ser på meg. Hva gjør han det for,
Hvorfor slipper han meg ikke løs? Jeg prøver å slite meg løs, kjenner at det som holder hender og føtter fast gnager seg på huden mens jeg prøver. Jeg bryr meg ikke, jeg må løs. En
stemme ber meg roe meg, ber meg ikke være så sint, spør meg hvorfor jeg er så sint.. Sint? SINT? Hvordan kunne han tro det. Jeg nektet å se på han. Jeg kjenner tårene presse seg ut.
Hvorfor skjedde dette? Hvorfor måtte de ta på meg? Kunne de ikke bare sluppet meg? Jeg ble liggende der i over 2 timer.

Den dag i dag
Er det enda uforståelig hvorfor de la meg i belter. Sint var jeg ikke. De burde visst bedre. De burde visst at med min bakgrunn er det lett å få panikk om noen tar på meg uten at jeg er
forberedt. Selv ikke en lege kunne gjøre det. Jeg måtte vite om det, jeg måtte ha forklaring på hvorfor. Hadde de bare hørt på meg hadde alt gått helt fint.
Heldigvis er jeg eldre nå. Jeg har levd litt mer. Jeg takler overraskelser greit. Jeg tåler å bli tatt på, selv om jeg ikke vet det på forhånd. Jeg kan få en ubehagelig følelse om jeg ikke kjenner
vedkommende, men det går greit. Jeg vet at alt ikke er så farlig lengre. Jeg har erfart at det finnes mennesker med gode hensikter også. Det hadde jeg ikke så mange erfaringer med på
den tiden. De burde visst det.

Lene Larsen (pseudonym) er en 34 år gammel sykepleier og mamma til 3 barn. Hun er veldig opptatt av medisinens virkning på kroppen og at man skal møte alle personer man treffer på med like stor respekt og uten fordommer uansett bakgrunn. Tidligere livserfaringer gjorde at hun fikk en psykisk knekk. Ble behandlet for diagnoser hun ikke hadde. Brukte noen år på å finne seg selv igjen. Lene er opptatt av at man skal tørre å spørre om man er i tvil om noe.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

Fra Twitter