Når snakket du sist med noen om meningen med livet?  For mange år siden leste jeg en liten bok av Victor Frankl, jødisk psykiater, fange og tilsynslege i konsentrasjonsleir under krigen. Han var opptatt av hva som gjorde at noen av fangene klarte seg bedre og lengre enn andre under de ekstreme forholdene. Han fant ut at de som hadde en sak de kjempet for, en tro på et evig liv, en elskede de lengtet etter å treffe igjen, en livsoppgave - de hadde større livskraft. Et sitat av Nietche åpner denne boka: “Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan.”

Jeg bestemte meg for å ha mitt eget lille forskningsprosjekt  den våren jeg leste denne boka. Jeg spurte alle jeg kom ved siden av på dagens buss og togreiser, om de visste hvorfor de levde, og om hva som gjorde livet verdt å leve også når det var vanskelig.

En del av de spurte flyttet seg, unnskyldte seg, eller bare gjemte seg i Aftenposten (som den gang var i storformat). Men det ble også utrolig mange spennende og uferdige samtaler. Om hva som er umistelig, hva vi bygger livene våre på, hva som duger når livet slår.

“Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på,”  skriver dansken Piet Hein. Jeg tror han har rett. At det finnes en slags ro, en indre fred eller balanse, som handler om å finne ut hva vi tror på, og øve oss i å være tro mot det, også når det koster. For noen blir dette en mye hardere jobb enn for andre, avhengig av både personlighet og erfaringer. Men vi klarer oss mye bedre når krisen kommer, med en slik eksistensiell beredskap. Det innebærer at vi arbeider med oss selv, gjerne i samtale med et klokt medmenneske, og finner ut hva som gjør livet verdt å leve, også når kaos, mørke, tomhet eller angst truer.

I slike situasjoner blir vårt livssyn eller vår tro aktualisert.  Min erfaring er at svært mange ikke har så mye språk på eller refleksjon rundt dette før de tvinges til det av livet selv. Og at mange mennesker - for eksempel foreldre med barn som er alvorlig kronisk syke - kommer med tilbakemeldinger om at de får god hjelp på det økonomiske, medisinske, juridiske og til dels sosiale området når de får oppføling, men at få tematiserer hva situasjonen gjør med deres tro eller livssyn. Det samme hører jeg fra flere konfidenter som har vært i terapi i forbindelse med kriser eller psykisk sykdom. Det er synd. For i hvert fall når det gjelder religiøs tro (som er det jeg “kan” best), opplever jeg at den både kan være en stor ressurs og en tilsvarende stor byrde når krisen rammer, avhengig av hva slags tro det er, og hvordan det religiøse fellesskapet praktiserer den.

En sunn tro kan gi trygghet og forankring i en vanskelig situasjon.  Den kan opprettholde opplevelsen av menneskeverd selv om man ikke presterer eller konsumerer på høygir. Den kan gi en opplevelse av nærvær og håp i mørket. Den kan gi et evighetsperspektiv som gjør livet her og nå til en del av noe større.

En usunn tro, derimot, kan skape mye skyld- og skamfølelse, ikke minst hvis man rammes av sykdom eller annen lidelse. Er det Guds straff? Hvorfor akkurat meg - har Gud forlatt meg? Den kan øke selvforakten. Eller gi voldsom angst for helvete, eller for å være besatt av onde makter. Eller kanskje et ønske om verdensflukt? Disse positive og negative ytterpunkt finnes både i kristen og annen religiøsitet. Et ikke-religiøst livssyn finnes også i sunne og usunne utgaver, slik jeg har møtt det hos mennesker i krise. Poenget er at uansett hva vi tror eller tenker om livet, døden, oss selv og meningen med det hele eller hva som gjør livet verdt å leve - så skylder vi som hjelpere, når vi er i den posisjonen, å ha et avklart forhold til vårt eget eksistensielle ståsted, og være trygge, tydelige og åpne samtalepartnere for de som søker vår hjelp. Samtalepartnere som også tar opp spørsmålet om hva det gjør med tro og livssyn når livet slår.

VI ER IKKE MODIGE HVIS VI IKKE OGSÅ ER REDDE

En svensk vitsetegning hadde følgende påskrift:  ”Det gjelder å ha mot til å være den man er. Og ikke miste motet fordi man er den man er.” Begge deler kan være ganske krevende. I hvert fall for de av oss som har erfart kombinasjonen god selvinnsikt og dårlig selvfølelse. Livet spør etter mot, på mange slags nivåer.

En august ble jeg lurt med på villmarkskurs.  Det er flere år siden nå, men jeg blir minnet om kurset når jeg møter både feighet og mot, hos meg selv og hos andre. Det vil si ofte. Jeg ble overtalt av en venn til å bli med, fordi de hadde litt få deltakere. Han forsikret meg om at én tur til Galdhøpiggen med appelsin i lomma, og generelt brukbar form, var bra nok villmarkskurs-kompetanse i massevis. Det stemte ikke.

Det var ti lange dager og netter med lite mat,  lite søvn, lite forventningsstyring og ingen klokke. Det var mye gjørme, regn, klatring, kano-bæring, elvepadling, venting, frysing, breklatring. Det var seks menn på gruppen og meg. De hadde tydeligvis båret mange kanoer og frøset mye i sitt liv. Disse dagene så ikke ut til å gå så mye inn på dem. Jeg derimot hadde stadig store eksistensielle kriser. Ved leirbålet om kvelden, når vi skulle snakke om hva dagens utfordringer hadde gjort med oss, var det stort sett jeg som hadde noe å by på.

For meg var disse dagene viktige.  De viste meg nye sider av meg selv. For gutta hadde jeg inntrykk av at det i større grad var en bra test på formen og en fin naturopplevelse. I løpet av de dagene, og mange ganger etterpå, har jeg spurt meg selv og andre: Hva er mot?

Mot er å gjøre noe vi er redde for å gjøre. Vi er ikke modige hvis vi ikke også er redde. For meg krevde de ti dagene på villmarkskurset mye mot. Mot til å tåle å ha det ubehagelig fysisk. Mot til å be om hjelp da jeg ikke klarte å bære sekken min lenger. Mot til å ikke ha kontroll over dagen min (det har jeg selvfølgelig egentlig aldri, men nå skulle jeg ikke en gang prøve å ha det). Mot til å møte meg selv i noen av mine minst vellykkete utgaver.

For noen av de andre krevde det mer mot å skulle snakke om følelsene sine eller si noe om det som faktisk var vanskelig i eget liv. Det satt langt inne.

Med jevne mellomrom, særlig rundt årsskifter,  kåres Årets mann, kvinne, nordmann, spiller, artist og sikkert mange flere. De kåringene jeg liker best, er de som synliggjør hverdagsheltene, mennesker som på ulike måter har møtt store utfordringer og håndtert dem forbilledlig, til inspirasjon og glede for oss andre. Mot kan handle om å ofre noe for andre, være villig til å kjempe for noe man opplever som viktig og rett, våge risikoen for å mislykkes, tørre å dumme seg ut, ha mot til å leve på tvers av det som er trendy, våge å si nei, våge å si ja, ha mot til å være til stede i et liv preget av smerter og begrensninger, tørre å være til stede i møte med døden.

Jeg har møtt mange modige mennesker.  Mennesker som har hatt mot til å konfrontere sin egen angst. Eller sette de første ordene på en mørk og taus fortid. Eller be om tilgivelse for noe galt de har gjort. Eller våge å elske.

Siden det alltid kreves mot når vi gjør noe vi er redde for, vil mot og heltemot få forskjellig uttrykk hos oss. For noen betyr det å ta ordet i en forsamling. Eller si nei til å drikke på fest. For andre kan det bety å ta en lederjobb, gi førstehjelp, bryte ut av et ødeleggende ekteskap – eller nettopp kjempe for sitt ekteskap. For andre igjen handler det om å være tydelige på egne behov, snakke om tro, si nei til å være med på baktaling, snakke ut med sine foreldre eller sine barn, bli med på villmarkskurs, eller leve åpent med psykisk sykdom. Når vi utviser mot, i forhold til egen målestokk, modnes vi som mennesker. Vi blir mindre redde og vi blir tydeligere, både for oss selv og for andre.

Sunniva Gylver, prest