Her er dag var det en aktiv  i kommunepolitikken som fortalte at han hadde vært syk til lokalavisen. At han hadde en diagnose. Jeg kastet meg over artikkelen. Leste hver setning, så etter gjenkjennelse, og fant det. Det var bilder i lys og i mørke. Da jeg ble syk, så var det akkurat det som jeg lette etter. Noen å identifisere meg med, noen som klarer seg. Noen som viste at det går an å leve et fullverdig liv med sykdom. Jeg fant ingen i Stortingssalen. Få rundt meg. Mine tanker ved å være åpen, ved å være en som brøyt stillheten, var nettopp å gi det bildet syke kunne kjenne seg igjen, og bidra til håp om et fullverdig liv.

Men det er flere årsaker  til at åpenhet er viktig, en gjenkjennelse, og livshåp. Da jeg var aktiv i kvinnebevegelsen, så var en av mine favoritthistorier den om da de kvinnelige fyrstikkarbeiderne gikk til streik. Folk som gikk langs Karl Johans gate om ettermiddagen den 30. oktober 1889, stanset forskrekket opp. Mot dem kom gående et innbitt opptog av mer enn 300 kvinner. Over de enkle kjolene bar de strieforklær, trette ansikter vitnet om hardt slit og de nakne føttene var stukket inn i treklogger.  Jentene gikk i taushet. I spissen av toget ble det båret to faner med røde inskripsjoner: «Hjelp de streikende fyrstikkpakkersker» og «Vi forlanger kun et øre mere». Fyrstikkarbeiderskene var blant de første i Norge til å ta streikevåpenet i bruk. Deres beskjedne krav vakte stor sympati landet rundt.  Mer enn 10 000 mennesker gikk i demonstrasjonstog til støtte for deres sak. Det markerte starten på kvinnenes politiske organisering i Norge.

Langsomt og sikkert ble kvinnenes livssituasjon bedret.  Milepæl etter milepæl er satt ned i utviklingen av samfunnet som likestilt. Slik bør kampen også til psykisk syke være. At vi kan sette ned milepæler en etter en. For det er viktige milepæler som må settes ned. En er å få stanset stigmatiseringen. Det er noe rart med det å fortelle at en er sårbar for psykisk sykdom. Noen faller helt ut og får flakkende blikk.  Noen blir vare for å si feil ting. For å såre. Andre trekker deg bort i et hjørne og forteller om sine nærmeste. Varme samtaler mellom fire øyne.

Men det er altså også blikk som ikke møtes.  Det er at folk ikke tar kontakt. At en blir usynliggjort i dagliglivet. De fleste av oss som er syke, har nok blitt snakket om på en diskriminerende måte. Olof Palme sa i talen: Under Yten fordommer: ”Kanskje den som handler ikke mener så mye, men for den som treffes kan det rive opp sår som aldri leges”. Derfor sier så få noe om det. Det er lettere å prøve å være en del av fellesskapet. Hvis en spør meg om hvordan jeg håndterer dette, så tenker jeg at jeg nekter å forholde meg til det. Jeg nekter å skamme meg. Men i fremtiden skal psykisk syke slippe å tenke på dette utenforskap. Men det krever at flere er åpne. Det krever mer kunnskap.

Ikke bare på individnivå , men på systemnivå er åpenhet viktig. Ved å være åpne, kan psykisk syke organisere seg i et fellesskap og vinne frem med politiske saker, og med kunnskap. Og det er mye som må rettes opp i.

1. Gapet mellom tilbud om hjelp, og etterspørsel etter det, må rettes opp.
2. Det er mangler ved personvernet innenfor psykisk helsevern som må rettes opp.
3. Det er mangler ved tiltakskjeden for barn – og unge som må rettes opp.
4. Det er mangler ved å skape en meningsfylt hverdag for psykisk syke.
5. Og vi må få mere kunnskap, mere forskning. Samfunnet vet for lite om årsakene til, og god behandling for psykisk syke.

Jeg kunne sagt mye om hvert enkelt punkt på denne listen. Men nøyer meg her med å si at Oslo Arbeiderparti skal lage ny politikk for psykisk helsevern, og at dette vil være viktige spørsmål som må adresseres.

Med åpenhet kan en få frem det som er fakta.  Mentale utfordringer har blitt Europas største helseutfordring. Hvert år har 38,2 % av EUs befolkning – eller 164.8 millioner mennesker en psykisk lidelse. Bare en tredjedel får hjelpen de har behov for.  Tenk hvilken lidelse som ligger bak disse tallene.  De samfunnsmessige utgiftene er nesten umulig å beregne. Vi har ikke råd til å lukke øynene for omfanget av psykiske lidelser, og kostnaden for enkeltmennesket og samfunnet. 

Jeg vet at dersom vi ikke klarer å bryte stillheten  rundt psykisk sykdom, så vil dette fortsatt være stigmatisering.  Jeg vet at lukkethet fører til dårligere livskvalitet for den enkelte syke, og dårligere mulighet for å få riktig hjelp når en trenger det.  Et moderne fordomsfritt demokrati må kunne, og gjøre bedre. Og skal vi sammen få til det, må åpenhet være regelen. Ikke unntaket. Slik blir vi en politisk kraft. 

Karin Yrvin