For som Kafka sa: Virkeligheten er det som virker! Og bare du vet hva som virker for deg! Dette betyr ikke at vi ikke trenger veiledning til å finne riktig hjelp, eller at vi i enkelte situasjoner er nødt til å la et annet menneske vise vei eller ta valg for oss. Likevel er det relevant å spørre om de psykiske helsetjenestene som det offentlige tilbyr, møter folks behov. Tar forskningen på alvor de spørsmål og problemstillinger som brukere av helsetjenestene og deres pårørende, opplever som relevante. Og har vi politikere som tør å utfordre det dominerende kunnskapssynet, spesielt innen psykiatrien?

Det er mange veier til bedring, vekst og utvikling. Ikke to mennesker er like. Det må derfor være tilsvarende flerfoldige tilbud og ulike type hjelpere som kan gi oss råd og veiledning.

Liten status
  Utenfor det offentlige tjenesteapparatet vokser det fram utallige behandlingstilbud og alternative tankemåter om hva som er god og relevant hjelp når vi sliter med psykiske utfordringer. Hva kan det bety?
 En årsak kan være at de tilgjengelige offentlige tjenestene er dominert av tilbud som bygger på medisinske tilnærminger og en naturvitenskapelig forskningstradisjon med strenge metodekrav. Når det gjelder lidelser som har mentale, følelsesmessige, åndelige og psykosomatiske uttrykk, er dette fenomener som vanskelig blir fanget opp gjennom de metodene som er mest akseptert innen dagens helseforskning. Og til tross for at den samfunnsviteskapelige forskningstradisjonen åpner opp for mer relevante metoder, har den liten eller ingen status/legitimitet innenfor feltet. Professor Tor-Johan Ekeland understreker at selv om biomedisinen historisk sett har kommet med viktig kunnskap og imponerende resultater på en del felt, er det dominerende paradigmet sett på som begrensende innenfor flere områder av somatisk medisin. Det skyldes blant annet at det ikke er i stand til å integrere ny kunnskap om hvordan nettopp kulturelle og individuelle erfaringer kan få biologiske uttrykk (Kirkengen og Ulvestad, 2007).

Mer åpen tilnærming
  I dag virker det som om det kun er denne forklaringsmodellen som dominerer og bare en type forsking som er akseptert som seriøs.

Det er derfor betimelig å spørre om vi ikke trenger en mer åpen tilnærming til kunnskapsutviklingen enn det vi har i dag? På den måten kan vi ha en utvidet forståelse av hva psykisk helse er, og samtidig ha et nytt og mer nyansert språk som kan favne det vi faktisk opplever.

Kjenner seg tingliggjort
  Generalisert kunnskap blir ofte brukt på individnivå uten blikk for individuelle særtrekk. Spesialisten er hjelperen og ansvaret for bedringen ligger hos henne. Innenfor et slikt paradigme kan mennesket kjenne seg tingliggjort og bli oppfattet som en statisk størrelse – ikke dynamisk og i evig forandring. Ser vi på mennesket som en maskin som kan repareres, mister vi lett troen på de selvhelbredende kreftene som ligger i oss.  Alternativ tilnærming kan være å tenke at i møtet mellom hjelper og hjelpesøker, oppstår det noe nytt som kan virke positivt på begge.

Personlig berørt
  Er det på tide å bytte ut eksperten?

Innenfor psykisk helsearbeid er det på tide å tenke nytt om det å leve med og å oppleve kroppslige, følelsesmessige og relasjonelle problemer. Eksperten i denne sammenhengen: Fagpersonen eller forskeren, må ha en helt annen rolle: Være den som er spesielt god til å lytte, se og bekrefte, og å skape trygge, respektfulle møteplasser. Hennes oppgave er å ta utgangspunkt i den enkeltes historie, gjøre fortellingen synlig og løfte frem det vedkommende har sett. Kanskje være en fødselshjelper for noe nytt.

Det betyr at vi må prøve å se det en står overfor, fra den andres synsvinkel. Da kan vi risikere å bli personlig berørt. Det kan igjen føre til at vi forandrer oss og at det oppstår en ny sannhet.

Leder i eget liv
  Jeg tror at skal vi få forandringer innenfor psykisk helsefeltet, er det flere faktorer som må være til stede:

1)  Hver enkelt forsker, fagperson og bruker må ta innover seg at vedkommende er leder i eget liv. Hun må være bevisst sitt perspektiv og erfaringene sine. Være åpen for å lytte og la seg berøre av den andres perspektiv. Og være beredt til å utvide eller endre standpunkt.

2)  All brukererfaring er gyldig. Vi trenger ikke å gyldiggjøre den, men vi må synliggjøre og få anerkjennelse for at det representerer et annet perspektiv. Brukerperspektivet i forskning og behandling må alltid være med! Men for å utvikle kunnskap og teorier som skal gjelde flere enn den som erfarer, må brukererfaringene bli bearbeidet gjennom bevisstgjøring og refleksjon. Det er gjennom denne prosessen at det generelle og universelle i et menneskes erfaring kan bli hentet frem. Denne erfaringskunnskapen må få støtte til å utvikles.

3)  Vi trenger alle å bevege oss inn i nye miljøer for å bli inspirert, få nye begreper og åpne øynene for å se ting på nye måter. Skal vi være med på å skape forandring, må vi selv være i forandring.

Mye blir utelatt
  Det er nå tid for paradigmeskifte der kunnskapssynet skal inneholde mange ulike tilnærminger. Vi trenger tilnærminger der mange gyldige perspektiver står side om side slik at vi kan skifte fra et perspektiv til et annet uten å miste det første. Svakheten med kunnskapssynet er at det er kun ett perspektiv som blir gitt makt og som legger premissene for handling. Det bygger ikke på det brukeren selv erfarer og hele mennesket med alle dets livsbetingelser.
 Vi trenger et fagfelt som utvikler seg kontinuerlig i dialog med brukerne og skaper ny bærekraftig kunnskap og relevante tjenester. På den måten kan vi fange den virkeligheten som virker. Nettopp derfor inviterer Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse til paneldebatt der vi spør om forskningen tar hensyn til erfaringene fra brukerne i utviklingen av psykiske helsetjenester. På Litteraturhuset 21. november tar vi opp hvilke kunnskapssyn vi trenger i fremtiden.

Eva Svendsen
 Seniorrådgiver, Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse