Er det på tide å spørre seg kva slags verdi - og kunnskapssyn utviklinga av dei psykisk helsetenestene  bygger på? Det spørsmålet stiller seniorrådgiver Eva Svendsen i denne kronikken.

Politikarane Erna Solberg ( H), Siv Jensen(FRP) og Tore Hagebakken(AP)  møttest til diskusjon på konferansen Psykisk Helse 2011 i Trondheim  etter å ha presentert partia sin politikk i høve det psykiske helsefeltet.

Alle er samde i at vi har satsa stort dei siste åra på å betre dei psykiske helsetenestene og at Opptrappingsplanen var eit enormt løft som alle partia på Stortinget stod bak. Dette er i seg sjølv unikt og viser felles vilje til å styrke denne delen av helse Norge. Utgiftene til psykisk helse har auka med 9 milliarder slik at det no brukast ca. 70 milliarder til tiltak og tenester  som er knytta til psykiske helseproblem.  Likevel ser det ut til at dei psykiske problema og lidingane i folket auker. Kva er det vi ikkje har forstått sidan denne enorme auken i utgifter ikkje resulterer i tilsvarande reduksjon i behov? Er det tilbodet som auker etterspurnaden eller kan det vere noko med at innsatsen ikkje har vore retta mot det som eigentleg er problema?

Mykje  på struktur – lite på innhald

Tore Hagebakken peikte på at foretaksmodellen   var ein  viktig del av reformen som har sikra tilbod om psykiatriske tenester til  fleire gjennom etablering av nye distriktspsykiatriske sentra (DPS). Med denne modellen vart den  markedsøkonomisk tankegangen lagt til grunn for å måle effektivitet, nytt språk og nye verdier kom inn. Med erfaring som tilsett ved ein DPS både før og etter reformen, kan eg underskrive på at ressursane vart auka enormt. Ikkje minst når det gjaldt styrking av organisatorisk og administrative ledd.  Frå å ha to leiarar over meg som terapeut, fekk eg no mange fleire ledd over meg som skulle administrere tenestene eg var med på å utøve. Vi snakka om produksjon og  produkter. For pasienten, vart vegen til dei som legg planar og setter rammene uendeleg mykje lengre samstundes om brukarane i større grad får vere representerte i beslutningsprosessane.

I kommunene har det blitt iverksatt mange ulike tiltak som utbygging av psykisk helsetilbod ved tilsetting av psykiatriske sjukepleiarar, brukerstyrte sentra, dagtilbod, ACT team, butilbod og sysselsettingopplegg.  Dessverre ser det ut til at mange kommuner ikkje lenger prioriterer å oppretthalde alle dei gode tiltaka som vart igangsatt med øremerka midlar. Siv Jensen hadde eit klart svar på denne utfordringa, nemleg å få ein ny opptrappingsplan med øremerka midler. Når det gjeld organiseringa av tenestene i kommunene, er desse svært forskjellig frå kommune til kommune. I mange kommuner , spesielt bykommuner, gir  brukarane uttrykk for at det er vanskeleg å finne fram til dei gode, relevante tilboda.

Erna Solberg  var tydeleg på at no er tida inne for å satse på betre kvalitet i tenestene. Det vart  peika på behovet for å få til likast mogleg behandling av like lidingar. Då er bruken av diagnoser, retningsliner for behandling av ulike diagnoser, manualbaserte behandlingsopplegg og medikamentell behandling nærliggande. Mydigheitene får målt effektivitet ved hjelp av diagnostisering og manualbaserte program, men er det slik brukarane ynskjer å bli møtt?

 Dei  tiltaka eller behandlingsopplegga som baserer seg på  manualer og  fastlagte program er enklare å forske på. De kan gi gode forskingsresultat og dermed bli tilrådd som beste måten å legge opp tenestene på. I staden for å  møte pasienten eller brukaren som det unike individet det er, med unike behov og ulike vegar til betring, kan denne type praksis virke framandgjerande både for tenestemottakar og tenestytar. Det har difor stor innverknad på tenestene kva slags kvalitetsindikatorar vi legge til grunn i evalueringa av  tilboda brukarane får.  

Kunnskapssyn avgjerande for kva slags tenester vi får?

Er det på tide å spørre seg kva slags verdi - og kunnskapssyn utviklinga av dei psykisk helsetenestene  bygger på? Denne debatten har vore fråverande i Opptrappingsplanen.  Siv Jensen starta sitt foredrag med å ville utfordre den diagnostiske kulturen. Kva meiner vi med dette uttrykket ? Og korleis forstår vi fenomena: psykisk helse, psykiske problem og psykiske lidingar. Vi snakker om psykisk helse som om det er eit klart definert begrep som får sitt innhald gjennom motsatsen psykisk uhelse og bruker det som om alle er samde om innhaldet.  Våre helsetenester er byggt opp innan eit medisinsk paradigme der psykiske lidingar og psykiske problem utgjer eigen medisinsk spesialitet: psykiatri. Kva hadde skjedd med vår tilnærming til dei menneskelege utfordringane vi står overfor  innan psykisk helse, dersom vi  organiserer og forstår  psykiske lidingar innanfor ei utvida forståingsramme?

Den dominerande paradigmet innan norsk helsevesen er framleis biologisk/medisinsk. Det er denne forståelsesramma som i stor grad er avgjerande for kva slags behandling og prioriteringar som vert gjort innan psykisk helsefeltet i dag. Behandling av symptomer er ein konsekvens av dette der ein i mindre grad har fokuset på årsakstilhøva. Ein samanliknar psykiske lidingar med somatiske plager: fyrst få beskrive symptoma, deretter sette i gang medisinsk behandling. Men vestlig medisin har ikkje klart å isolere biologiske årsaker til dagens psykiske lidingar. Ein kan ikkje beskrive dei fysiske mekanismene som ligg bak til dømes schizofreni på same måten som tuberkolose, Downs syndrom eller diabetes. Nyare forsking viser imidlertid at det vi opplever av vonde sinnstilstander, tankar og erfaringar kan registrerast i hjerna og sette spor på cellenivå. Dette betyr likevel ikkje at behandlinga bør rettast der reaksjonane uttrykkast for eksempel å møte ein depressiv reaksjon med medisin for å auke serotoninopptaket. Kanskje er det snakk om ein sorgreaksjon og at ein treng nokon å snakke med?

For kva gjer det med eit menneske å måtte vere brukar av medisiner med til dels store biverknader over lang tid? Og i tillegg bli behandla som om heile deg er sjuk utan blikk for dei ressursane som bur i deg? Korleis er det å vere fattig i Norge og kjenne at einsemda tek kvelartak på deg fordi du har falt ut av arbeidslivet.  Nokre seier at det var godt å få ei diagnose fordi dei då opplevte endeleg å bli møtt og gitt eit tilbod. Dei fleste opplev det stigmatiserande og at det svekker kjensla av sjølv å ha ansvaret for eiga helse.

 Kva hadde skjedd i vår tilnærming til psykiske lidingar dersom desse lidingane vart sett på som naturlege reaksjonar på unaturlege situasjonar, blei sett på som ekstreme stressreaksjonar på uuthaldelege livsopplevingar?

• Hadde bruken av reseptblokka kome lenger ute i tiltaksrekka, og først bli tatt fram når brukaren og hjelparen vart samde om at dette var nødvendig i tillegg til andre tilbod? Og hadde pasienten fått grundig informasjon om ulike behandlingstilbod og ulempene med å bruke medisinen på kort og på lang sikt før valget vart gjort?
• Hadde mange pasientar fått frivillig plass på DPS utan å måtte samtykke i medisinering for å kome inn?
• Hadde det vore meir forsking på og større bredde i behandlingtilnærmingane og hadde det vore eit rikt tilbod på rehabiliteringssentra som Soteria House, Spa-, kostholds og retreatsentra i staden for ensidig satsing på sjukehus og kommunale dagsentra og lilnande ?
• Hadde brukarane i større grad hatt ein naturleg plass i si eiga behandling og utvikling av tilboda innen helsetenestene?
• Ville bruken av diagnoser vore sekundær i planlegginga av behandlings og rehabiliteringsopplegg?
• Hadde legemiddelindustrien vore opptatt av å forske på korleis det er å slutte med medisin.
• Hadde vi gitt brukarane og  andre faggrupper enn psykiatere og psykologer definisjonsmakt?

 Eg trur vi treng ein grundig gjennomgang av vår måte å forholde oss til psykisk helse på. Gjer vi ikkje det, vil tenestene bli for dårlege og utgiftene fortsette å auke . Også framtidig satsing på forebyggande tiltak krev at vi tenker nytt! Det er mange som veit best i dette feltet. Men det er brukarane som kan gi oss dei beste  svara  på kva som er god hjelp.

Seniorrådgiver Eva Svendsen