Fokus på overgrep i helsevesenet og muligens feilbehandling løfter frem en relevant problemstilling. Hva kan skje dersom vi ikke klarer å akseptere det som har skjedd?

En kvinne sto i retten  og vitnet i etterkant av et grovt overgrep. Hun var et offer, en uforskyldt skadelidende. Jenta overrasket alle da hun sto frem og sa at hun ikke lot overgrepet forfølge henne. Det var ikke hun som hadde utført handlingen og dermed kunne hun ikke lastes for den heller. Overgriperne eide problemet. Hun hadde bestemt seg for at det som hadde skjedd ikke skulle få ødelegge resten av livet hennes. Punktum. Uttalelsene var såpass oppsiktsvekkende at de resulterte i flere avisoppslag.

En overlege undret seg  nylig over følgende: Vi lever i verdens beste og rikeste land, likevel står offertanken overraskende sterkt. Det å pirke borti folks ansvar for eget liv kan få konsekvenser og trigge følelser av urettferdighet, raseri og frustrasjon. Det er noen andre som har skylden. Livet mitt ble bare slik, er en frase som kan fremstå som om personen ikke lenger har valg, ansvar eller muligheter. Er det virkelig slik? En mann som er varig skadet i en ulykke. Typisk offer. En kvinne som er blitt skilt fra sin utro ektemann. Typisk offer. En sønn der far er fraværende og ikke stiller opp. Typisk offer. En ansatt med uoverkommelige arbeidsoppgaver og krevende kolleger. Typisk offer. Hva kan skje hvis vi forblir i en offerrolle?

Innenfor helsefremmende arbeid  ligger gjerne en strategi i bunnen som kalles for empowerment, altså en egenkraftmobilisering. I prinsippet handler dette om å gå fra maktesløshet til myndiggjøring der du får mulighet til å selv ta ansvar. Du blir din egen drivkraft for det du ønsker å oppnå gjennom å være bevisst på hvilke muligheter du har og hva du vil gjøre med dem.

Sykdom og skader  er utfordrende situasjoner og man er uten tvil skadelidende. Men maktesløsheten kan gjøre oss passive der vi venter på hjelp eller opprettholder fokus på skyld og årsak. Hjelpeløshet gjør svak. Sykdom og skader handler ikke om skyld. Skyld krever en bevisst handling. Kan vi isteden kalle det uflaks i livets urettferdige lotteri? Det som har skjedd har skjedd. Vi kan ikke endre på fortiden uansett hvor urettferdig den måtte være. Dessverre. Det vi kan gjøre noe med er tanker og valg omkring den belastende situasjonen. Den varige skaden. Den kranglete naboen. Den trange økonomien. Den blinde volden. Overgrepet. Sykdommen som rammet deg eller noen i din nærhet.

En av velferdssamfunnets fordeler  er at vi får mye hjelp. Er dette med på å gjøre det enklere å bli værende i en offerrolle? Er en mulig konsekvens at vi fratas erfaring med å lære å ta ansvar? Kan andre tilnærminger være hensiktsmessig både for individ og på overordnet plan?

”Jeg elsker å leve livet! Jeg er glad”  er navnet på en video på som snart er sett av fem millioner mennesker. Mannen i filmen mangler både armer og ben. Når han faller får han derfor verken tatt seg for eller kommet seg opp igjen. Men vent nå litt. Hvis han ligger på magen og bruker pannen og hodet til å skyve fra, så klarer han det likevel. Det å være sterk handler ikke om å aldri falle, men om å se etter lyset i form av muligheter og alltid kjempe for å nå dit.

De fleste av oss har erfaring  med å gjøre en liten ting stor i eget liv. Det betyr også at vi kan gjøre motsatt, nemlig å gjøre en stor eller vanskelig situasjon liten. Vi gjør det hver dag med vår egen kraft og våre egne tanker. Det handler om å gi slipp og ta et bevisst valg. Ved god veiledning og oppfølging vil det valget være mulig for de fleste av oss.

Live Landmark, instruktør i Aktiv Prosess AS og kronikkør