For egentlig tror jeg det finnes flere som trenger hjelp til å bli synlige enn usynlige. Synligheten er så skjevfordelt i vårt samfunn – noen får og tar massivt med oppmerksomhet, med mer eller mindre gode grunner. Andre blir ikke hørt, ikke sett, ikke verdsatt, ikke spurt.

Mennesker med psykiske lidelser og deres pårørende er ofte blant dem som kunne trengt en synlighetskappe. Det betyr ikke at de alle hadde våget å bli synlige og heve stemmen i det offentlige rom, med sine viktige og ofte vanskelige erfaringer. Men noen våger. Og beriker slik andres forståelse av virkeligheten og livet.

Uansett har vi alle behov for å bli sett; av noen. Vi trenger å oppleve at noen ser utfordringene vi står overfor, ressursene vi har, kampene vi kjemper. Jeg opplever at det er en av de store gavene og utfordringene som prest – å se mennesker.

Når vi ser godt etter, kan vi oppdage skatter der vi ikke visste at de fantes. Vi kan se noe nytt, lære nye ting om livet, om andre mennesker og om oss selv. Det handler om å møte mennesker og liv med respekt; re-spectare = se om igjen, se på nytt, se med tid og mot til å se, se forbi egne fordommer, stereotypier og forventninger.  Men det utfordrer også. For hva gjør vi med det vi ser? Hvor langt og hvor mye kan vi følge et annet menneske?

Som prest har jeg vært og er så heldig å få følge en del mennesker i krevende og viktige faser av deres liv. Det utfordrer, beriker, gjør vondt, gjør godt. Jeg klarer ikke sette ord på den respekten jeg føler for mange av disse usynlige hverdagsheltene, som i perioder opplever at de kjemper sitt livs kamp hver dag; hvert øyeblikk. Som opplever at det tyngste ikke nødvendigvis kommer fra egen kropp eller sjel, men fra mangelen på anerkjennelse og omsorg fra andre.

Alle mennesker trenger medmennesker. Alle trenger pårørende. Mange trenger også profesjonelle hjelpere i noen faser av livet. De fleste av oss er både mottakere og givere av støtte, hjelp, omsorg, læring, enten samtidig, eller i forskjellige livssituasjoner. Likevel er det mange som ikke får den hjelp de trenger, når de trenger den. Og det er mange “givere”, både pårørende og profesjonelle, som selv strever med å finne en god balanse mellom å gi og få; mellom å strekke seg ekstra når det trengs og samtidig sette de nødvendige grensene. Av hensyn til en selv og til andre vi har ansvar og omsorg for.

Hva gjør vi med det mellomrommet? Mellom behov fra den ene og mulighet fra den andre? Noen ganger handler det om å finne flere mennesker å spille på, få laget noen bedre ordninger rundt oss, eller rett og slett å snakke sant om livet slik det er og hjelpe hverandre til å forsone oss med det. Inkludert smerten og grensene. Andre ganger er det ingen enkle, gode svar så langt jeg har erfart. Bare muligheten for å fortsette å gi det man kan, fortsette å kjempe, fortsette å ta imot det man klarer fra Gud og mennesker.

Jeg har selv ikke vært i den mest utsatte og sårbare hjelpetrengende posisjonen over lang tid. Jeg har bare sett noen solide glimt av hvor forferdelig vondt og umulig det kan være. Særlig hvis man bare har profesjonelle hjelpere rundt seg, med begrensete muligheter, men mest av alt trenger en mor eller en venn. Det gir en ubalanse i relasjonen, som selvfølgelig er aller vondest for den som selv er i krise, men som også kan være veldig vanskelig å håndtere for den som står ved siden av og opplever å komme til kort.

Hvordan kan vi våge å se andre, og handle på det vi ser, og samtidig sette de nødvendige grensene? Det er ingen enkle svar her, fordi alle situasjoner, mennesker og relasjoner er unike. Men min erfaring, både som pårørende og som profesjonell hjelper, er at hvis jeg skal klare å være der for andre, over tid, er minst fire ting nødvendig:

Jeg må stadig øve meg i selvinnsikt, i ærlig samtale med meg selv og kloke samtalepartnere: Hva er min rolle? Hva skjer med meg i denne relasjonen? Hvilke signaler sender jeg ut? Hva kan jeg bidra med? Hva trenger jeg for å ha noe å gi videre?

Jeg må bygge fellesskap; sørge for at jeg har mennesker rundt meg som jeg kan spille på lag med, hvor vi både bekrefter og utfordrer hverandre i de tingene vi står i; hvor jeg selv både får gi og ta imot.

Så må jeg bevare en “eksistensiell beredskap”: Hva tror jeg på? Hva gjør livet verdt å leve og jobben verdt å gjøre? Hva er viktigst? Hvilke verdier skal styre mine valg?

Endelig må jeg ha mot til å være tilstede i selve den vanskelige situasjonen/relasjonen. Være nærværende, og så tydelig som det er mulig. Gå på skattejakt i det andre mennesket og i situasjonen. Sette de grensene jeg må. Bidra med det jeg kan, og prøve å unngå å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke kan gi mer. Legge resten i Guds hender.

Vi trenger alle å se og bli sett. Ta ansvar for å se andre og ta ansvar for å la oss selv bli sett. For noen er det første mest krevende, for noen det andre. Det krever ofte mot å gjøre det vi er minst vant til å gjøre. Mot er å gjøre noe vi er redde for å gjøre. Vi er ikke modige hvis vi ikke også er redde. For meg krever det mot å skuffe folk, sette de grenser jeg må, våge å gjøre ting jeg ikke vet om jeg mestrer. For andre kan det kreve mer mot å skulle snakke om følelsene sine, be om hjelp, eller våge å møte andres smerte, andres behov.

Med jevne mellomrom, særlig rundt årsskifter, kåres Årets mann, kvinne, nordmann, spiller, artist og sikkert mange flere. De kåringene jeg liker best, er de som synliggjør hverdagsheltene, mennesker som på ulike måter har møtt store utfordringer og håndtert dem på en god måte, til inspirasjon og glede for oss andre. Mot kan handle om å ofre noe for andre, være villig til å kjempe for noe man opplever som viktig og rett, tørre å dumme seg ut, våge å si nei, våge å si ja, ha mot til å være til stede i et liv preget av smerter og begrensninger, tørre å møte døden. Jeg har møtt mange modige mennesker. Mennesker som har hatt mot til å konfrontere sin egen angst. Eller sette de første ordene på en mørk og taus fortid. Ta ordet i en forsamling. Eller be om tilgivelse for noe galt de har gjort. Eller våge å elske. Eller våge å være hjelper eller ta imot det andre kan gi. Når vi utviser mot, i forhold til egen målestokk, modnes vi som mennesker. Vi blir mindre redde og vi blir tydeligere, både for oss selv og for andre.  

Se og bli sett. Se og la seg se. Det er risikosport. Men alternativet er dårlig.

Sunniva Gylver, prest i Oslo (Grønland kirke) og forfatter