Vi er fullt på det rene med at bruk av tvang unntaksvis kan være nødvendig. Tallrike erfaringer med mennesker som er blitt alvorlig krenket som følge av slike vedtak, gjør det imidlertid maktpåliggende for oss å bidra til at det settes inn sterkere lut for å få tvangstallene ned.

Tidlig hjelp er avgjørende

Det at mennesker får tidlig og riktig hjelp for sine psykiske helseproblemer, er et av de viktigste virkemidlene for å redusere tvangsbruk. Behovet for å bruke tvangstiltak i behandling kommer sjelden akutt, og særlig er det beklagelig og betenkelig å se gjentagende tvangsbruk overfor de som defineres som «gjengangere». Her er forverringen ofte et resultat av for dårlig hjelp over lang tid, og bør medføre en revisjon av hva som kan defineres som god behandling. Vi setter spørsmålstegn ved et hjelpeapparat som har rask diagnostikk som en kvalitetsindikator, snarere enn hurtig tilfriskning. Vi stiller oss også spørrende til et kunnskapssyn som har som en grunnleggende forutsetning at tvang må brukes.

Samarbeid på tvers

Ingen fagprofesjon sitter alene på løsningen, og den manglende samhandlingen profesjonsgruppene imellom går i første rekke ut over dem som skal motta tjenestene. Alle, også brukerne selv, må tas med på råd for å finne løsninger på komplekse problemer. Tas ikke alle involverte med som likeverdige parter, ender man opp med halve løsninger. Dette må gjelde all behandling og tjenesteutvikling, også i situasjoner hvor tvangsbehandling vurderes.

Et av de få konkrete tiltakene i kommunene er at man ønsker å ansette flere psykologer. Det er vel og bra, men ikke er det eneste saliggjørende. Vi vet for eksempel at manglende velferd i seg selv er sykdomsfremkallende. Satsing på psykisk helse må inneholde flere konkrete tiltak enn flere psykologer og pilotprosjektet «Rask psykisk helsehjelp».

Når er det greit med tvang?

Mental Helse mener at de eneste kriteriene for å bli påtvunget behandling bør være en vurdering som konkluderer med at en pasient har manglende beslutningskompetanse eller er til fare for seg selv eller andre, eller at brukeren selv har kommet med en forhåndserklæring om bruk av tvang i gitte situasjoner.

En diagnose kan ikke være tilstrekkelig grunnlag for tvungen behandling.  Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom alvorlig psykisk lidelse og beslutningskompetanse. De aller fleste er i stand til å ta beslutninger som handler om sin egen helse, forutsatt at de får nødvendig og forståelig informasjon om konsekvenser av behandlingen. Det betyr at behandlere har et stort ansvar for å informere pasientene på en forståelig måte, slik at flest mulig er i stand til å ta egne valg. Ingen har fått nødvendig informasjon, selv om den er formidlet, så lenge den ikke er forstått.

Forhåndserklæringer og lovregulering

Det er ennå ikke vanlig i Norge å bruke forhåndserklæringer. Det bør derfor startes en prosess hvor dette tiltaket for å styrke pasientrettighetene utredes nærmere. Juridisk bindende forhåndserklæringer må gjelde alle pasientgrupper, og må derfor drøftes på et bredere grunnlag enn innenfor de psykiske helsetjenestene.

Det er behov for en ny, felles tvangslovgivning. I dag er bruk av tvang hjemlet i flere lover, for eksempel lov om psykisk helsevern, lov om pasientrettigheter og lov om sosiale tjenester. Hva som defineres som tvang, varierer i disse lovene, og det er ulike bestemmelser for vedtak, kompetanse og gjennomføring. Dette skaper ulike kulturer og ulik praksis. Felles tvangslovgivning vil sikre erfaringsutveksling mellom ulike profesjoner og ulike tjenestenivåer.

Lovene som hjemler bruk av tvang ivaretar også brukernes rettssikkerhet i ulik grad, blant annet som følge av ulike krav til kompetanse tilknyttet gjennomføring av tvangen. Dessuten er det ulike krav til dokumentasjon om hva som er prøvd av frivillige tiltak. Det er avgjørende å tilby et bredt spekter av tiltak for å forebygge bruk av tvang. Et lovfestet krav til dokumentasjon for utprøvde frivillige tiltak vil kunne ha positiv effekt.

Det handler om kultur

Nytt lovverk alene kan ikke redusere bruken av tvang. Det handler like mye om kultur og ledelse. Legg gjerne til holdninger, kunnskap og arbeidsmetodikk.

Endring av lovverk er altså viktig, men ikke nok. Alle pasientgrupper hvor man vurderer bruk av tvang, bør ha samme juridiske utgangspunkt for vurdering, enten det gjelder blodoverføring eller beltelegging. Ingen må i utgangspunktet være diskriminert.

Et samlet Paulsrud-utvalg anbefaler i sitt forord at det arbeides for at tvangshjemler ikke skal rette seg mot spesielle grupper. I praksis betyr dette at man ser for seg all tvangsbruk hjemlet i en felles lov, slik vi i Mental Helse har etterlyst.

Ambisiøse mål internasjonalt

Andre nordiske land har vedtatt langt mer tydelige og ambisiøse mål om reduksjon av tvangsbruk enn Norge har gjort. Finland har for eksempel mål om en 40 prosent reduksjon innen 2015. Med de høye norske tallene og den sterkt uttalte politiske viljen til å redusere tvangsbruken ser vi ingen grunn til at ikke også norske myndigheter kan tallfeste et slikt mål.

Vi vet at det er mulig å få det til, og vi har sett hva som er suksessfaktorene: en ledelse som kontinuerlig retter oppmerksomheten mot problemet, krav om dokumentert forsøk av alternativer til tvang, systematisert anvendelse av brukernes egne erfaringer, forpliktende samarbeidsavtaler mellom tjenestenivåene, brukerstyrte senger, og ISO-sertifisering av virksomheter som kan forvalte tvangsvedtak.

Anne-Grethe Klunderud, landsleder i Mental Helse
 Bjørn Lydersen, generalsekretær i Mental Helse