Levd liv-antologien: Diagnoser som kunnskap

De fleste mennesker vil tenke slik: er man syk, er rett diagnose helt avgjørende for å få riktig og god behandling. Feil diagnose kan sågar gi katastrofale konsekvenser. I deler av medisinen kan dette være tilfellet, diagnoser er viktig kunnskap som skal kunne utløse riktig (be)handling. Er det slik i psykiatrien, spør Tor-Johan Ekeland i denne artikkelen.

Skrevet av: Astrid Borchgrevink Lund

SAMARBEID: Fremtidens diagnostiseringspraksis bør i større grad basere seg på et samarbeid med brukerne – om hvordan problem(ene) skal forstås, og om strategier som kan gjøre livet bedre, mener professor Tor-Johan Ekeland.

Selv om ledende fagfolk i psykiatrien har hatt som mål å utvikle diagnoser etter samme mal for kunnskap som i medisinen for øvrig, har resultatet vært temmelig mislykket – vitenskapelig sett. Til denne situasjonen er reaksjonene ulike, også innen psykiatrien selv. Det ledende diagnosesystemet i psykiatrien, DSM, skapt av den amerikanske psykiaterforeningen (APA), kom i 2013 med sin femte utgave (DSM5). I den forbindelse har den interne debatten vært heftig.

 

En fløy innen systemet mener man bør intensivere arbeidet med å gjøre diagnosene mer presise ved å styrke deres biomedisinske kunnskapsgrunnlag (Insel, 2013; Taylor, 2013). Etter min oppfatning vil denne strategien mislykkes fordi psykiatrien studerer følelser, tanker og atferd. Dette er fenomener som bare er meningsfulle i en kulturell og samfunnsmessig sammenheng. Hva som er «normale» tanker, følelser og atferd kan aldri avgjøres i forhold til en naturgitt norm – slike normer er alltid sosialt definerte innen et kulturelt felt. Tanken på at en i fremtiden vil kunne utvikle biomarkører for å gi sikrere diagnoser, er høyst problematisk – fordi vi da kan komme til å overse at førstedefinisjonen likevel alltid vil være sosial. Påstanden som skal underbygges i dette kapittelet er at diagnoser i psykiatrien (slik de i dag er kjent innen DSM- og ICD-systemene) derfor aldri kan utvikles til å gi et særlig presist grunnlag for hva som vil være virksom behandling. Den store vekten som likevel legges på diagnosebruk skyldes flere andre funksjoner ved diagnosene enn den rent kliniske. En for ensidig opptatthet av disse diagnosene kan dessuten ha den negative effekten at behandlingsmiljøene blir ensidig opptatt av symptomer på bekostning av å ta pasientens livssituasjon og erfaring på alvor. Fremtidens diagnostiseringspraksis bør i større grad basere seg på et samarbeid med brukerne – om hvordan problem(ene) skal forstås, og om strategier som kan gjøre livet bedre.

 

Tor-Johan Ekeland (f. 1949) er professor (dr. philos.) i sosialpsykologi ved Høgskolen i Volda og Molde. Han har tidligere arbeidet ved Universitetet i Bergen og Nordiska Høgskole for Folkehelsevetenskap. Han har også klinisk erfaring. Han har bidratt med forsking innen recovery-perspektivet, profesjonsutøvelse og kunnskapsteoretiske spørsmål med relevans for psykisk helsevern.

Ønsker du å lese hele artikkelen som står i Erfaringskompetanses jubileumsbok, «Levd liv», kan denne bestilles via vår nettbutikk.

 

 

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERTE SAKER


KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Forskeren forklarer: -Jeg ville dø, men er glad jeg lever
    May Vatne og Dagfinn Nåden (OsloMet – storbyuniversitetet) har utforsket pasienters erfaringer i etterkant av selvmordsforsøk. Selvmordsforsøket kan forstås ulikt, sett innenfra eller utenfra. Forskning på erfaringer fra personer som har overlevd selvmordsforsøk er viktig for å utvikle en mest mulig helhetlig forståelse.
  • Toppmøte 2018: SMIL ved Nidaros DPS
    Eli Valås er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er utdannet spesialpedagog med flere videreutdanninger. Hun implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS i samarbeid med Trondheim kommune i 2011, og har siden vært gruppeleder. Hilde Siraas Myran er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er vernepleier med flere videreutdanninger og implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS sammen med Eli Valås. Otto Stormyr er vernepleier, erfaringskonsulent og gruppeleder i SMIL. Han jobber til vanlig i et ungdomstiltak i Barne- og familietjenesten i Trondheim Kommune.
  • De farlige psyke – og alle vi andre
    Mediene har et ansvar når de omtaler mennesker med psykiske lidelser. Om stigmatisering av psykisk syke skal reduseres, må journalistene lese seg opp.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter