Så kom tvilen, tenk om jeg gjorde vondt verre? Tenk om jeg med mine råd ikke gjorde noe godt? Kanskje det var best å overlate alt dette til fagfolk alene? Hva kunne vel jeg? Jeg som bare hadde min historie å dele, kunne vel neppe gjøre noe for andre? Slik satt jeg og kvernet, mens jeg likevel svarte alle, fordi jeg hadde ikke hjerte til å la være. Hvis jeg bare kunne hjelpe en person bittelitt så var det verdifullt.

Det gikk en stund. Så begynte det å komme svar fra mennesker som hadde fått noen tankevekkere, som hadde tatt tak i sine egne tanker, som hadde kommet noen skritt videre, som sa det var viktig det jeg skrev. Jeg gråt og gråt. Jeg gråter enda innimellom når det kommer nye historier. Når jeg selv som ikke en gang ønsket å leve, når jeg som var så syk, i dag kan være med å hjelpe andre, så betyr det så ubeskrivelig mye, mye mer enn jeg kan forklare. Fra å føle meg som et null er jeg blitt et menneske som kan hjelpe andre, som betyr noe for noen.

Vi trenger fagpersonell og vi trenger medmennesker. Vi trenger å se at vi ikke er alene. Vi skal ikke være så redd for å strekke ut en hånd, tørre å spørre om det er noe vi kan gjøre for de vi møter på vår vei. Kanskje er nettopp du akkurat den personen et medmenneske trenger akkurat da, kanskje du kan bidra med noe som er viktig for noen. 

Jeg spurte en av de jeg har gitt råd om jeg kunne bruke hennes historie på min egen nettside, fordi jeg tror den kan inspirere andre. ”Selvfølgelig Linda, det setter jeg bare pris på! Kanskje kan min historie hjelpe en annen som igjen hjelper en annen? Pay it forward..” Det er en vakker tanke fra ei som først skrev: ”Jeg ble dypt deprimert og fikk sosial angst pga økonomien. Jeg har vært så langt nede at jeg har ”lett” etter traileren når jeg har vært ute på veien”. Jeg gråter av glede med tanken på hvordan denne kvinnen er på vei til et bedre liv, og at jeg kan få lov å være en bitteliten del av hennes opptur, det er lykke fra innerst i sjelen.

Linda Persen  

http://www.lindapersen.no