-Dette var moro, endelig kan vi høste frukter av det arbeidet vi har lagt ned, sier stipendiat Ann-Mari Lofthus ved Akershus universitetssykehus etter gårsdagens presentasjon av undersøkelsen «Bruker spør bruker om ACT».

Noen mennesker med alvorlig psykiske lidelser er vanskeligere å nå - og holde kontakt med - for helsepersonell. En undersøkelse viser at denne gruppen får et bedre liv med den oppsøkende behandlingsformen ACT.

En av nøklene til et godt liv, er å klare og gi slipp. Gi slipp på sinne, bitterhet, og frustrasjoner i forhold til hendelse og personer i din fortid. Gi slipp på forventninger, perfeksjonisme og stress i forhold til nåtiden. Gi slipp på å gå og vente på noe som skal skje i fremtiden, og dermed bli stresset av vente-tiden.

- Stod imot presset

Folk som har opplevd traumer, skal ikke pushes i retninger andre mener er bra for dem.

- Før trodde man at det var bra å pushe dem til å snakke, sier Trond Heir ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

For et par år siden fortalte en psykolog meg om en kollega som ble voldtatt. Før overgrepet hadde psykologen vært opptatt av at klientene umiddelbart skulle snakke om traumene. Nå skiftet hun syn til det motsatte.

- Men, innvendte jeg, det er vel en fare for at hun også nå mener hun sitter med “løsningen”, denne gangen basert på sine egne erfaringer? Det som var bra for henne, trenger jo ikke være det for alle.

Min erfaring med krisehjelp er det motsatte av å bli pushet til å snakke. Kanskje skyldes det at jeg allerede slet etter traumer fra tidlig i livet da jeg ble traumatisert som voksen, og ble sett på som syk i stedet for traumatisert av ytre forhold?

Mitt første alvorlige traume som voksen var et seksuelt overgrep. Riktignok skjedde det uten fysisk vold, men jeg ble gravid.

Jeg fant fram gule sider. Den første jeg klarte å få time hos, var en privatpraktiserende psykiater.

- Du har så sterke følelser. Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, sa hun.

I det minste var hun ærlig, slik at jeg fikk et slags valg.

Så fikk jeg time hos en privatpraktiserende psykolog. Han snakket om hverdagslige ting, aldri om traumatiske opplevelser eller reaksjoner på disse. Siden han ikke hadde avtale, og terapien ble dyr for meg, sluttet jeg etter et par måneder.

Etter et halvt års tid fikk jeg plass hos en avtalepsykolog. Han var vennlig, men ville ikke snakke om traumer, selv om det hadde vært bestillingen min da jeg begynte hos ham.

- Det er for tidlig ennå, svarte han hver gang jeg sa at jeg ønsket hjelp med å bearbeide traumer.

Det gikk to år før jeg klarte å si at nå hadde han jammen brukt opp avvisningskvoten sin.

Fire år senere ble jeg utsatt for vold fra en ukjent ute på byen. Det traumet var ikke fullt så ødeleggende, men absolutt ille nok. Jeg fikk en synlig skade, slik at jeg så gjerningsmannens avtrykk på meg hver gang jeg så meg i speilet.

Nå fikk jeg henvisning til et distriktspsykiatrisk senter. Der fikk jeg snakke med en eldre sykepleier. Skjønt snakke er å ta vel sterkt i.

Det var ingen interesse for å komme inn på virkningen av volden jeg nylig hadde vært utsatt for. Jeg opplevde at reaksjonene mine ble sykeliggjort, og ble utsatt for et sterkt press om å begynne å spise både “lykkepiller” og nevroleptika. Dette til tross for at jeg aldri har vært psykotisk, og jeg så nedtryktheten min som en normal reaksjon på det vonde jeg hadde opplevd. Derfor takket jeg nei til “piller mot vold” - som fremsto som både latterlig og krenkende. Fordi jeg var “lite samarbeidsvillig”, ga DPS-et meg bare fire timers samtale med sykepleieren. Den ble mest bare en pillediskusjon, men jeg ble lovet mer hjelp om jeg var villig til å begynne å spise piller.

Det neste store traumet i livet ble jeg påført av en psykolog.

Jeg gratulerer meg selv med å ha overlevd til tross for “hjelpeapparatet”. 

Sigrun Tømmerås

Sigruns blogg: http://stomm-blog.blogspot.com

Publisert: 9:50 - 02. september 2011

Sist oppdatert: 10:55 - 02. september 2011

Facebook:





I år feirer vi grunnlovsjubileum i Norge, og i den sammenheng er det naturlig å skue både bakover og fremover. Å huske hvem vi er handler om å finne sin vei – enten det handler om å bli det landet vi har muligheter for å være – eller det handler om den enkelte i møte med seg selv og sine relasjoner og  nettverk.

Historien om bien og blomsten er historien om hvordan liv skapes. Vår eksistens er helt avhengig av bier og humler, men nå er disse utrydningstruet.

"Så fantastisk å få lov til å reise denne merkelige, morsomme, triste, glade, rare, underfundige reisen gjennom livet med deg." Slik står det skrevet på tekoppen min, og det er kunstneren Bjørg Thorhallsdottir som på denne måten uttrykker ulike opplevelser av livet.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern - Logg inn

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.