Tiller DPS i Trondheim var tidlige ute i 2010 med å ansette en erfaringskonsulent i en liten stilling. Siden 2013 har prosjektmidler kommer og gått – og gjort arbeidsforholdene ustabile. - Vi ønsker øremerkede midler til erfaringskonsulenter, sier Hanne Grete Jensen, psykiater på Tiller DPS.

Brukerperspektiver og endringsarbeid oppfattes som den sentrale kompetansen i rollen som erfaringskonsulent. Det viser en undersøkelse Nasjonal kompetansetjeneste (ROP) har gjort på oppdrag for Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

-Jeg vil ikke tegne et glansbilde av psykiatrien. Til det har jeg opplevd for mye vondt. Men min innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark har vært et opphold preget av varme, trygghet og det å bli sett og hørt, sier Ingunn Øye.

- Stod imot presset

Folk som har opplevd traumer, skal ikke pushes i retninger andre mener er bra for dem.

- Før trodde man at det var bra å pushe dem til å snakke, sier Trond Heir ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

For et par år siden fortalte en psykolog meg om en kollega som ble voldtatt. Før overgrepet hadde psykologen vært opptatt av at klientene umiddelbart skulle snakke om traumene. Nå skiftet hun syn til det motsatte.

- Men, innvendte jeg, det er vel en fare for at hun også nå mener hun sitter med “løsningen”, denne gangen basert på sine egne erfaringer? Det som var bra for henne, trenger jo ikke være det for alle.

Min erfaring med krisehjelp er det motsatte av å bli pushet til å snakke. Kanskje skyldes det at jeg allerede slet etter traumer fra tidlig i livet da jeg ble traumatisert som voksen, og ble sett på som syk i stedet for traumatisert av ytre forhold?

Mitt første alvorlige traume som voksen var et seksuelt overgrep. Riktignok skjedde det uten fysisk vold, men jeg ble gravid.

Jeg fant fram gule sider. Den første jeg klarte å få time hos, var en privatpraktiserende psykiater.

- Du har så sterke følelser. Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, sa hun.

I det minste var hun ærlig, slik at jeg fikk et slags valg.

Så fikk jeg time hos en privatpraktiserende psykolog. Han snakket om hverdagslige ting, aldri om traumatiske opplevelser eller reaksjoner på disse. Siden han ikke hadde avtale, og terapien ble dyr for meg, sluttet jeg etter et par måneder.

Etter et halvt års tid fikk jeg plass hos en avtalepsykolog. Han var vennlig, men ville ikke snakke om traumer, selv om det hadde vært bestillingen min da jeg begynte hos ham.

- Det er for tidlig ennå, svarte han hver gang jeg sa at jeg ønsket hjelp med å bearbeide traumer.

Det gikk to år før jeg klarte å si at nå hadde han jammen brukt opp avvisningskvoten sin.

Fire år senere ble jeg utsatt for vold fra en ukjent ute på byen. Det traumet var ikke fullt så ødeleggende, men absolutt ille nok. Jeg fikk en synlig skade, slik at jeg så gjerningsmannens avtrykk på meg hver gang jeg så meg i speilet.

Nå fikk jeg henvisning til et distriktspsykiatrisk senter. Der fikk jeg snakke med en eldre sykepleier. Skjønt snakke er å ta vel sterkt i.

Det var ingen interesse for å komme inn på virkningen av volden jeg nylig hadde vært utsatt for. Jeg opplevde at reaksjonene mine ble sykeliggjort, og ble utsatt for et sterkt press om å begynne å spise både “lykkepiller” og nevroleptika. Dette til tross for at jeg aldri har vært psykotisk, og jeg så nedtryktheten min som en normal reaksjon på det vonde jeg hadde opplevd. Derfor takket jeg nei til “piller mot vold” - som fremsto som både latterlig og krenkende. Fordi jeg var “lite samarbeidsvillig”, ga DPS-et meg bare fire timers samtale med sykepleieren. Den ble mest bare en pillediskusjon, men jeg ble lovet mer hjelp om jeg var villig til å begynne å spise piller.

Det neste store traumet i livet ble jeg påført av en psykolog.

Jeg gratulerer meg selv med å ha overlevd til tross for “hjelpeapparatet”. 

Sigrun Tømmerås

Sigruns blogg: http://stomm-blog.blogspot.com

Publisert: 9:50 - 02. september 2011

Sist oppdatert: 10:55 - 02. september 2011

Facebook:





Ny forskning avslører at 76 prosent av norsk barnevernsungdom har en alvorlig psykisk diagnose. Nå erkjenner barneministere Solveig Horne at oppfølgingen av disse barna har vært for dårlig.

Ansatte og ledere i flere kommuner i Vesterålen er opprørte over at spesialisthelsetjenesten ikke lenger samhandler med dem om hjelp til personer med alvorlige og langvarige psykiske helse og rus-lidelser.

Ny forskning viser at undervisning i psykisk helse kan minske risikoen for selvmord, men det er ikke obligatorisk i norsk skole. Nå har helsesøstrene laget sitt eget opplegg til ungdomsskolene i Sandefjord.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern - Logg inn

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.