- Vi er en kunnskapsressurs, hvor brukerkunnskapen og erfaringskompetansen representerer et eget fagperspektiv, sier Astrid Weber, erfaringskonsulent ved Fagutviklingsenheten rus og psykiatri ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

November er snart forbi. En våt og grå tid her jeg bor sørøst i landet. Noen ganger kryper også det novembergrå på innsiden av kroppene, og vi trenger kilder å varme oss på. Kilder som gir lys og håp i høstmørket.

En tidligere undersøkelse utført av Erfaringskompetanse blant dem som jobber som erfaringskonsulenter innen psykisk helse og rus, viser at det er behov for mer kompetanse og utdannelse. Nå skal behovet kartlegges.

Å lære seg selv å kjenne

Det hjelper ikke hvor mye du prøver, hvis jeg ikke opplever at det virker. Noe mer selvsagt kan ikke sies om hjelp. Uansett hvilken hjelp det er. Selv har jeg jobbet med å forsøke å hjelpe rusavhengige. Det var utfordrende og ga dyrkjøpte erfaringer. Noen kostet det livet.

Jeg var en del av et behandlingsteam der den rusavhengige var viktigste leddet. Min jobb var å utfordre til refleksjon om hvor grensene gikk for hva det var realistisk å gjennomføre og planlegge for hvordan behandlingsmålene kunne oppnås: Hvordan komme seg på trikken, på bussen, forbi ”plata” til Oslo S – for å besøke en tante, bror eller mor.

I teamet var vi hele tiden spørrende. Hele tiden undrende. Alltid med respekt for svarene vi fikk, resonnementene vi ble presentert for og valgene som ble gjort. Bare i ytterst få tilfeller satte vi foten ned og sa: ”Dette kan vi ikke gjøre til en del av behandlingen.”

Læringseffekten var stor for alle parter. Og lærdommen var selve poenget. Han som skulle besøke moren sin, lærte at det var vanskelig å være ærlig med seg selv. Hun som skulle besøke en venninne, at det er lett å tro på sin egen overbevisende argumentasjon om at det ikke er noe problem å gå forbi ”plata” og slå av en prat på veien. Jeg lærte at dialog om grenser, rammer og samarbeid var mulig selv med mennesker som sliter med rusavhengighet. At det å teste ut mål og lære av resultatet, er det mest effektive man kan gjøre. Vi opplevde tragiske tap underveis, men for langt de fleste hjalp det.

Men det kunne ta lang tid. De jeg jobbet med hadde brukt 10-15 år av sitt liv på å ruse seg. Det bar virkelighetsoppfatningene deres preg av. Så kom jeg. Rett fra ”psykologskolen”. Kjørende i min nye bil inn på gårdsplassen. Min eneste erfaring med ”russug” var opplevelsen av hvor ekstremt fort jeg spiser Cheez Doodles når pakken først er åpnet. Jeg ble møtt med latter fra erfarne heroinavhengige når jeg fikk skjelvinger av å drikke to kopper espresso. Jeg skulle overbevise dem om at det ville virke, det jeg foreslo at vi skulle gjøre sammen. At det ville gjøre livet deres bedre – om ett år – eller to. Jeg kan love dere at jeg ikke ble trodd. At nesten alle mente det vi gjorde var tullete; at det aldri kom til å virke.

Men det virket faktisk.

Etter et halvt år – ett år – begynte de aller fleste å finne en balanse mellom det de mente var realistisk å sette seg som mål og det de måtte gjøre for nå målet. De lærte rett og slett seg selv å kjenne – gjennom å gjøre valg og ta ansvar. Dermed kunne refleksjonen begynne: Om hvordan man møter andre mennesker og situasjoner, og hvordan man tar ansvar for egne valg– og ikke bare skylde på skjebnen eller ”andres” vonde vilje.

Og vi evaluerte hver eneste tur ut porten: Hvordan gikk det? Ble det slik du trodde det skulle bli? Fikk du det til slik du håpet? Hva gikk ikke som forventet? Hvorfor ble det vanskelig? Hva har du lært til neste gang? Slik jobbet vi med utgangspunkt i deres erfaringer. Men at det vi gjorde ville skape endring om ett år, var det umulig for de fleste å forstå og tro på.

Og i dette ligger kjernen i samarbeidet mellom dem som søker hjelp og den som hjelper. Som hjelper, vet jeg noe om menneskers generelle utvikling, om hvordan tanker, følelser og handlinger blir til, om de komplekse sammenhengene mellom individ, relasjoner, samfunn og den opplevelsen vi kan ha av livet. Jeg vet noe om hvordan mennesker kan endre seg. Og om metoder og teknikker som gjør endring mulig. Det gir meg en forståelse av en måte å jobbe på hvor den langsiktige effekten på langt nær er åpenbar for den som søker min hjelp. Den som mottar hjelpen må med andre ord stole på at jeg kan noe om mennesket generelt sett, som kan være relevant også for dem, som de selv ikke forstår. Samtidig kan den som mottar hjelpen, noe om seg selv, er autoritet på sine egne erfaringer og opplevelser som jeg må ta utgangspunkt i for å være til hjelp. Bare da kan det jeg er ekspert på, være til noen som helst nytte for den som ber meg om hjelp.

Tor Levin Hofgaard

Publisert: 11:35 - 21. juni 2012

Sist oppdatert: 10:00 - 02. juli 2012

Facebook:





Musikkterapi for personer innlagt med psykose gir motivasjon, mestring, glede, vitalitet og håp. Det viser ny doktorgrad.

«Overgrep mot enkeltindivider!» «Diskriminering!» «Brudd på menneskerettighetene!»

På Schizofrenidagene i Stavanger i dag la professor David Clark fra University of Oxford fram resultater og anbefalinger basert på forskning på IAPT (Rask psykisk helsehjelp).

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern - Logg inn

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.