Journalisten og siviløkonomen skrev søndag kronikken ”Fri oss fra det skjulte”, som handler om 10 mg Cipralex om dagen, datalagringsdirektivet og det viktigste av alt – åpenhet.  I Aftenposten skriver hun om det å forsøke å klare seg uten den daglige pillen, men at det er den som i snart femten år har hjulpet henne til å holde balansen i livet.  Samtidig ønsker hun Datalagringsdirektivet velkomment. Nettopp fordi åpenheten direktivet legger opp til, vil bli en generell øvelse i tilliten til det samfunnssystemet vi har laget oss.
- Jeg har alltid skrevet om åpenhet, og som finansjournalist ser jeg viktigheten av åpenhet i forhold til demokratiet. Det er viktig, skummelt og krevende. Og derfor valgte jeg å skrive om nettopp åpenhet og bruke egne erfaringer, sier Aspaas til Erfaringskompetanse.no. Hun forteller om mange reaksjoner etter at kronikken stod på trykk.

Rører borti noe sårt
- Jeg har fått 600 mailer og meldinger fra mødre, brødre, psykologer og politi. Mange skriver om psykiske lidelser og noen om Datalagringsdirektivet. 95 prosent takker meg for åpenheten. Fire prosent er saklig kritikk i forhold til mitt syn på Datalagringsdirektivet, mens en prosent er sint. Tilbakemeldingene på Twitter har vært sinne, hat og spydige kommentarer, mens mailboksen har vært fylt med kjærlighet. For åpenhet er det store. Det at vi tør vise hvem vi er. Det å vise at vi er mennesker, samtidig som bedriftene må vise hvem de er. Jeg tenker på skjulte konti og terrorvirkemidler på den ene siden, og det å erkjenne at man er et helt menneske både fysisk og psykisk.
- En av kritikerne er forfatter Anne Holt som slakter kronikken. Hvordan reagerer du på det?
- Jeg liker veldig godt Anne Holts forfatterskap. I forhold til kritikken tenker jeg at når jeg klarer å vekke et sånt hån og raseri, kan jeg ikke tro annet enn at jeg rører borti noe sårt.

Både gnagsår og ballkjole
- Du skriver i kronikken at arbeidsgiveren din kjenner historien, det gjør også venner og familie. Hva mener du i forhold til arbeidsgiver?
- Jeg jobbet tidligere i Aftenposten, men nå er jeg selvstendig næringsdrivende. Det betyr at arbeidsgiveren er meg. Jeg har startet et eget selskap, noe som var det sterkeste signal jeg kunne gi: Det å tro på meg selv. Jeg ansetter folk med fysisk og psykisk helse som også betyr at man kan bli syk. Alt dette var en lettelse å gjøre.
- Men fortalte du om din psykiske helse til din tidligere arbeidsgiver Aftenposten?
- Nei. Jeg var aldri sykemeldt og det var aldri noen anledning. Dette har vært en prosess, og dette er jo ikke noe man viser frem med gjelde. Man viser jo frem en lidelse. Men jeg kjenner meg nå sterkere, friere og mye mindre redd. Alt dette påvirker den mentale helsa. Jeg blir mer og mer den jeg er – med både gnagsår og ballkjole. Et helt menneske.
- Er din misjon med åpenheten å fjerne tabuene?
- Ja, det har det alltid vært, og jeg ville gjort det samme pånytt.

Her er en lenke til kronikken.