Jeg skjønte ikke vitsen med blogging, for hvordan skulle jeg finne lesere der ute på verdensveven – eller rettere sagt: hvordan skulle leserne kunne finne meg? Vel, jeg ville gi det en sjanse. "Dette skal være en blogg om overgrep mot barn", bestemte jeg meg for. Men det ble mer om psykiatri.

I starten var jeg redd for hva andre bloggere tenkte om meg som skrev om sære ting som overgrep og psykiatri. Det skumleste var imidlertid at en psykolog var en sentral person i bloggermiljøet. Jeg var nemlig skikkelig redd psykisk helsepersonell, etter at jeg hadde gått i en terapi som ble et svært traume . I noen år tålte jeg ikke engang å se en psykologibok i bokhandelen uten at jeg måtte løpe ut.

Etter et par måneder som blogger oppdaget jeg en dag en ny blogg. Jeg leste et innlegg som jeg ønsket å kommentere, og ante fred og ingen fare. Men siden jeg la igjen lenke til bloggen min i kommentaren, oppdaget bloggeren min blogg – og så var han psykiater! Da visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv og min psykiatrikritiske blogg. Jeg hadde jo skamvett.

Men nettopp her åpnet det seg et rom for å bearbeide redselen for terapeuter. Den er nok ikke borte, men gjennom kontakt med "farlige" terapeuter som ikke var så veldig farlige likevel, ble angsten mindre voldsom, slik at jeg bedre klarte å forholde meg til den. Skjønt det nok har hendt at det har blitt hett både innvendig og i kommentarfeltet, og blogging må sies å være en svært langsom terapiprosess, så føler jeg takknemlighet for gratisterapien jeg har fått på nett.

Fullt så takknemlig er jeg ikke overfor alle andre. Med bloggingen har nettbruken økt betraktelig – for noe skal man jo finne å blogge om – og jeg har lest mer idioti de siste par årene enn jeg har gjort tidligere i livet. Som leseren vet, hender det at kjente personer får spalteplass i mediene  for å bagatellisere eller forherlige vold og seksuelle overgrep mot barn. Jeg har en slik bakgrunn, og det skal ikke "all verden" til av provoserende uttalelser før grunnen begynner å gynge under meg. Når jeg så greier å skrive noe om dumskapen, tar jeg kontrollen over hjertebanken, angsten og raseriet. Blogging hjelper!

Jeg blir neppe arbeidsløs med det første. I disse dager skriver utenlandske aviser og nettsteder mye stygt om "the mentally ill"  etter massakeren i Arizona, som ble utført av en mann hele verden har fjerndiagnostisert som gal. Vi opplever også stigmatisering av "farlige psykiatriske pasienter" her hjemme , både i aviser og rundt omkring på blogger som formelig roper på kommentarer om at nei, selv de fleste tvangsinnlagte er ikke farlige. Slik får jeg drevet litt folkeopplysning.

Det er alltid bra for psyken å kunne gjøre litt nytte for seg.

Sigrun Tømmerås

Sigruns blogg: http://stomm-blog.blogspot.com