Brukermedvirkning og vitenskapelighet

Hva slags type kunnskap oppstår når brukere medvirker i forskning? Og hvordan påvirker medforskningen selve forskningsprosessen? I Tidsskrift for Norsk legeforening nr. 3 har Sidsel Natland, Sidsel Tveiten og Ingrid Ruud Knutsen, Høgskolen i Oslo og Akershus, publisert en kronikk om hvorfor pasienten skal medvirke i forskning.

Skrevet av: Eskil Skjeldal

-Det er behov for å anerkjenne brukermedvirkning i forskning, og å posisjonere den med tanke på vitenskapelighet, sier Sidsel Natland fra HiOA.

-Hvorfor så dere dere nødt til å skrive denne teksten akkurat nå, Natland?

-Vi oppfatter at brukermedvirkning i forskning ikke er like mye tematisert på feltet medisin som innen sosialt arbeid og psykisk helse. Vi så for oss at det fortsatt kan finnes oppfatninger av at vitenskapelighet kun er ensbetydende med positivistiske vitenskapsideal og at det å bringe brukere inn går på akkord med idealer om representativitet, nødvendig vitenskapelig distanse og objektivitet. Kanskje er det våre fordommer, men uansett så hadde vi en tanke om at det er behov for å anerkjenne denne kunnskapen, blant annet ved å poengtere hvordan den bør vurderes med tanke på vitenskapelighet.

 

Ulike faser, ulike måter

Natland forteller at dette innebærer at de også løfter fram kritiske perspektiv. Det å bringe brukere inn i forskningen betyr nemlig ikke at man overser vitenskapelige krav og kritiske vurderinger av hva som produseres av kunnskap:

-Vi ville poengtere at brukermedvirkning ikke nødvendigvis innebærer at brukere skal «eie» forskningsprosjektet eller styre det. Brukere kan involveres på ulike måter i ulike faser av forskningsprosessen. Kanskje kan teksten bidra til at forskere som kanskje har tenkt at det ikke er faglig hold, eller at det blir for komplisert å trekke inn brukere, kan tenke nytt og mer kreativt om dette?

 

Natland og hennes medforfattere ønsker å løse opp forestillingen om at brukermedvirkning i forskning pr. definisjon innebærer at brukerne må være med i alle faser. For eksempel i kvantitative prosjekter som RCT-studier med spesielle krav til forskningsdesign og dataproduksjon, er det ikke sikkert at alle brukere har den rette kompetansen til å ta del i alle faser av forskningen.

-Slik er det jo for oss forskere også. Jeg har for eksempel heller ikke kompetanse innen kvantitative metoder, sier Natland.

-Men kanskje kan brukerne medvirke på andre måter, for eksempel hva som er viktig å spørre om i utformingen av spørreskjema, og de kan være med å drøfte funnene og hvordan de skal tolkes.

 

Vurdere gyldighet annerledes

-Dere skriver om behovet for å drøfte hva kunnskapsproduksjon i medforskning innebærer på et vitenskapsteoretisk nivå. Hvorfor er det viktig?

Fordi det stadig er behov for å anerkjenne at brukermedvirkning i forskning gir oss tilgang på kunnskap produsert fra det individuelt opplevde, det subjektive erfaringsnivået. Og at det kan gi tilgang til kunnskapsformer som vi ikke kan nå ved å forske «ovenfra» eller «utenfra». Det å bringe inn lekfolk trenger ikke gå på akkord med vitenskapelig produksjon av kunnskap. Men gyldigheten vurderes på andre måter enn vitenskap produsert via kvantitative metoder.

 

-Hvordan?

-Vi må vurdere den mer slik som vi gjør med kunnskap produsert ved kvalitativt orienterte metoder. Ta for eksempel «validitet», som handler om styrken og gyldigheten av et utsagn: Undersøker vi det vi sier at vi undersøker? Er den metoden vi bruker, egnet til å undersøke det vi sier at vi skal undersøke? Innen kvalitativ forskning har man gjerne forsøkt å erstatte begreper som «validitet» og «generalisering» med alternative begrep, som «overføringsverdi» eller «troverdighet».

 

Kunnskap som skaper innsikt

Natland trekker paralleller til aksjonsforskning. I aksjonsforskning forstås validitet på mye av den samme måten som man gjør det innen kvalitativ forskning. Men i aksjonsforskning knytter man også an til praksis og handling: Validitet handler også om at man har skapt innsikt i en kompetanse eller ferdighet, en praksis som har medført en endring i forhold til tidligere praksis. Da handler det om at kunnskapen er relasjonell og knyttet til en bestemt kontekst.

-Dette betyr ikke at det ikke eksisterer metodekrav, sier Natland:

-Disse forskerne er opptatt av at troverdighet må undersøkes, og det gjøres ut ifra vitenskapelige miljøers regler – som åpenhet og framlegging av forskningsprosess og resultater, samt at det skal oppnås en viss grad av enighet i forskersamfunnet, for eksempel via vitenskapelig publisering. Men – det er ikke nok – dette miljøet må utvides til å også omfatte et tverrvitenskapelig miljø, av praktikere og brukere. Dette er det perspektivet som kanskje går lengst i den retning at vitenskap er lokalt situert.

 

Mer gyldig?

-Mener du at kunnskap som produseres av medforskere blir mer gyldig enn om den produseres uten forskere med brukererfaring?

-Nei, det er ikke snakk om mer eller mindre gyldig, men heller om anerkjennelse av hva slags kunnskap de ulike metodene produserer og hvilke områder den har gyldighet for. Men for brukerne selv kan det hende at de opplever kunnskap som de selv medvirker i som mer gyldig i betydningen mer relevant, mer nyttig for å få fram deres perspektiv, for eksempel på hva som er gode tjenester, hva som oppleves som god hjelp, hva som oppleves å virke eller ikke virke. Og dette kan de oppleve også om de «bare» har fått medvirke på et såkalt konsulterende nivå, altså i utvikling av forskningstema og spørsmål og at de har fått medvirke ved å ha blitt spurt om hva de synes er viktig å spørre om i et gitt prosjekt.

 

Passer medforskning alltid?

Natland tror at medforskning passer bedre i noen prosjekt enn andre:

-Kvalitative design, ulike former for praksisforskning og deltakende, aksjonsbasert forskning er kanskje særlig egnet? Jeg tenker det fordi slike prosjekter vektlegger samarbeid og likeverdighet, og fordi de fokuserer empowerment som en del av det å delta. Slike design åpner også opp for mer fleksibilitet underveis i forskningsprosessen.

-Når det er sagt, må ikke det være noen «hvilepute» for kvantitativt orienterte forskere, fortsetter hun:

-Disse forskerne kan også involvere brukere. Utforming av spørsmål til strukturerte spørreskjemaer til en RCT kan være nyttig å utvikle i samarbeid med brukere, i det minste på et konsulterende nivå. Kanskje kan de også trekkes inn i diskusjon av funn?

 

Medforskeren som egen type

-Kan det være slik at de brukerne som blir medforskere, er en spesiell type bruker?

-Dette er et komplisert og tilbakevendende spørsmål. Jeg har ikke noe entydig svar, annet enn at det er viktig å reflektere over dette når man planlegger hvem som skal inviteres, sammensetningen av brukere osv. Man må huske på at spørsmålsstillinger og hvordan de tolkes av brukerne, må forstås kontekstuelt og situert, altså at de kan være uttrykk for disse brukerne sine vurderinger, ikke nødvendigvis alle brukere på feltet.

 

-Bør det at du har vært bruker gjøre at du får en personlig inside-kunnskap som trumfer annen type kunnskap?

-«Bør», jeg skjønner ikke helt formuleringen her, for det er ikke snakk om at dette er mer sant eller mer gyldig.

 

-Jeg sier «bør» fordi jeg vet at på feltet psykisk helse og rus så er det sterke brukergrupper og -stemmer som nettopp mener at medforskning er et gode, fordi det gir en særlig type kunnskap som trumfer en forskning som ikke har brukt medforskere.

-Ja, når det kommer til brukernes egne opplevelser, behandling og erfaring, så er deres stemme unik og kan være et viktig korrektiv både i utarbeiding av relevante forskningsspørsmål og tolkning av funn. Men også denne kunnskapen skal vurderes, på lik linje med annen type kunnskap.

 

Ideologi eller verktøy?

-Er brukermedvirkning ideologi eller et verktøy?

-Det kan være ideologiske grunner til å involvere brukere, og det innebærer en demokratisering av kunnskapen. Men det er ikke vårt hovedfokus i kronikken. Vi vil fremheve hvordan det kan være et forskningsmetodisk verktøy som hjelper oss til å få fram innside-kunnskap som er viktig, for eksempel hvis målet med forskningen er å skape kvalitativt bedre og effektive tjenester for brukerne.

 

-Dere skriver at det å anse en pasients fortelling som representativ for en gruppe kan føre til ny homogenisering. Kan du utdype?

Hvis vi tenker at noen få fortellinger eller virkelighetsbeskrivelser gjelder for en hel pasientgruppe, så kan det bidra til at vi ikke ser brukerne som de individene de er, med sine unike sykdomsfortellinger, men at vi fortsetter å stereotypisere. Da kan vi gå i den samme fella som når brukere ikke får komme med sin stemme.

Natland forteller at det kan være både fellestrekk og unike erfaringer innbakt i brukernes fortellinger. Poenget er at dette krever kompetanse i kvalitative analyseteknikker, slik at det blir helt tydelig hvilken kontekst svarene er gyldige innenfor, og hva som man ikke kan trekke ut av dette.

 

Etablere en utdannelse?

Natland forteller at det er stadig flere forskningsprosjekt der finansiering forutsetter brukerinvolvering. Hun mener dette skaper et behov for mer kompetanse om hva brukermedvirkning er og hvordan man gjør det i praksis:

-Jeg tror at tiden er inne for en form for kurs eller utdannelse. Det kunne vært spennende med et studiepoengkurs i brukermedvirkning i forskning. Hovedformålet ville være at kurset skulle gi kunnskap og ferdigheter innen denne måten å forske på. Det kunne inneholde både grunnleggende innføring i forskningsmetoder og kunnskapsteoretiske perspektiv, samt hvordan man praktisk planlegger og gjennomfører et brukerinvolvert forskningsprosjekt. Et slikt kurs kan være interessant for både brukere og praktikere som skal medvirke i forskning, men også for forskere som ikke har erfaring med det å inngå i likeverdige samarbeid med brukere, praktikere og andre for å produsere kunnskap. På et slikt kurs kunne også forskerne få mer innsikt i hvordan brukere opplever møter med systemet og høre deres erfaringer av holdninger, maktrelasjoner og roller. Kurset ville vært en læringsarena der brukere, praktikere og forskere sammen fikk reflektert over hva slags kunnskap man kan dele og produsere i fellesskap, avslutter Natland.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER


RELATERT INNHOLD

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Forskeren forklarer: Fastlegen kan bli betre til å hjelpe barn med sjuke foreldre
    Frøydis Gullbrå, forskar og fastlege, har nyleg tatt doktorgrad ved Universitetet i Bergen om barn som pårørande i møte med fastlegen. Prosjekt har vore tilknytta allmennmedisinsk forskningsenhet, Uni Research Helse og Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB.
  • Forskeren forklarer: Store avvik mellom rutiner og lovgivning
    Marius Storvik, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved UiT Norges arktiske Universitet, om avhandlingen Rettslig vern av pasienters integritet i psykisk helsevern.
  • Angår det meg?
    Nå har Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse utgitt enda en publikasjon i den lett tilgjengelige serien om brukermedvirkning i praksis. Det forrige heftet handlet om individuell plan. Denne gangen er det valget og valgdeltakelsen til høsten som er tema. Det er Arnhild Lauveng ved senteret som står for tekst og illustrasjoner.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter