En bærer av håpet

Inger-Mari Eidsvik (49) er utdannet barnevernspedagog og jobber innen rus og psykiatri som samhandlingskonsulent i spesialisthelsetjenesten. Men hun har også erfaring som pasient i psykiatrien. Med sin historie ønsker hun å formidle håp.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Inger-Mari Eidsvik jobber til daglig med unge som sliter med rus og psykiske problemer. Hun har også en fortid som pasient i psykiatrien. (FOTO: PRIVAT)

-Jeg lever et godt og rikt liv, slår Inger-Mari Eidsvik fast, med tanke på barn, familie, venner og en givende jobb.

I lange perioder i livet har hun også erfaring som pasient i psykiatrien.

-Jeg hadde en utrolig god barndom. Tette gode familiebånd, et hyggelig nabolag og masse unger på samme alder som meg. Dette la grunnlaget og var bærer av håp når det var som svartest, sier hun.

24 år gammel ble hun tvangsinnlagt for første gang med psykose. Til sammen har hun hatt åtte innleggelser ved bruk av tvang. Siste gang var i 2007.

-Politiet kom i full uniform, mens den 11 år gamle datteren min var til stede. Det burde aldri ha skjedd, sier hun.

Utgangspunktet for de første innleggelsene har vært sorg og en voldtekt tidlig på 80-tallet.

Tvangsmedisinering er ingen god behandling

-For min egen del har jeg opplevd at tvangsinnleggelsene stort sett var nødvendig. Det forhindret meg fra å skjemme meg ut, og det var en trygghet for mine pårørende å vite at jeg ble ivaretatt.

-Men hva som skjer når man er tvangsinnlagt har fått meg til å stille mange spørsmål. For eksempel synes jeg det var en rar form for behandling jeg fikk første gang jeg ble innlagt. Jeg slet med ettervirkningen av voldtekten, og hadde behov for ro, hvile og den gode samtalen. Å være på «asyl» betyr at man er på et fristed. Men her ble jeg også tvangsmedisinert. Det var ingen god behandling, medgir hun.

Eidsvik forteller også om behandling som var virksom.

-Det er ikke sort-hvitt i psykiatrien. Jeg har hatt fantastiske psykiatere og psykologer, og fått mye god hjelp. I 1991 møtte jeg en psykiater som behandlet meg uten medisiner, og i mange år etter dette var jeg ute av psykiatrien. Mellom hver innleggelse har jeg aldri brukt medisiner.

Psykose – bål som brenner ut?

Hun opplever at det psykiske helsevern ikke har tid til å vente på at pasienter naturlig får friskne til.

-Noen trenger antipsykotika, mens andre trenger kanskje bare å få gire seg ned, sove, ofte ved hjelp av sovemedisin. Hvor er undringen i psykiatrien i dag, spør hun. Hva er for eksempel formålet med psykoser?

Eidsvik tenker for egen del at psykosen har vært et redskap for endring.

-Kanskje er det psyken sin måte å fortelle: «Nå må du forandre livet ditt.» 
 Jeg tror derfor på psykoser som bål som må brenne ut. Ikke bare «stoppes opp» med medisiner.

 

Pårørende viktige

Som voksen, mor og terapeut ser hun pårørenderollen i et nytt perspektiv.

-Jeg hadde foreldre som alltid var der for meg. Men den gang fikk de liten informasjon om min behandling, taushetsplikten var et hinder.

-Når jeg nå jobber med pasienter, er det viktig å få med pårørende så tidlig som mulig i prosessen. Etter 20 år i arbeidet med rus og psykiatri har jeg sjelden møtt motstand i forhold til å snakke med foreldre, eller andre pårørende. De har ofte gode tanker og ressurser, og vet hva som kan hjelpe. På min arbeidsplass holder vi også flere pårørendeseminar i løpet av året, og vi jobber aktivt for å ha et godt samarbeid, forteller hun.

Relasjoner avgjørende

Relasjoner er for Eidsvik det viktigste redskap i møte med mennesker i krise.

-Det handler om å bli møtt med respekt. Det finnes så mange ulike veier inn til et godt liv. Av respekt for den enkelte er det ikke opp til meg å bestemme den veien, men å være en støtte. Gjennom samtale, lytte, få en forståelse for «hva dette egentlig handler om», hjelpes den enkelte til å styre sitt eget liv.

-Når håpet er svakt, er det min rolle å være bærer av håpet, sier hun.

«Det kan ikke stoppe her» tenkte Inger-Marit Eidsvik da hun som ung ble innlagt første gang. Det gjorde det ikke. Nå er det hun som er bærer av håpet i det behandlingsapparatet hvor hun selv engang var pasient.

Les Inger-Mari Eidsvik egen historie i vår Erfaringsbase.

 

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERTE SAKER


KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Medisinfrie tilbud: Kunst- og uttrykksterapi
    Malin Wästlund er ansatt ved Sykehuset Telemark, DPS Øvre Telemark og har mange års erfaring som kunst- og uttrykksterapeut. Denne behandlingstilnærmingen har vært en del av institusjonens tilbud både poliklinisk og i avdeling i over 20 år. Hun er forfatter av boken Mindfulness og medfølelse, sammen med psykolog Katinka Salvesen.
  • – Recovery-bevegelsen er demoniserende
    – Same shit, different wrapping, sier Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han mener Recovery-bevegelsen, fører til en forsterket demonisering av dem som ruser seg. – Ikke alle kan slutte å ruse seg, og vi må forstå at noen har gode grunner til å gjøre det, hevder han.
  • Forskeren forklarer: Analyse av ”schizofreni” i lærebøker
    Er det ein samanheng mellom vitskapen sitt språk for psykiske lidingar og stigmaet knytt til desse lidingane? Er omgrepet ”schizofreni” utdatert, og bør det derfor bytast ut med eit anna omgrep? Helga Mannsåker har forska på omgrepet ”schizofreni” i skandinaviske psykiatrilærebøker.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter