Forskeren forklarer: Fagfolk må forstå pårørendes behov for håp

Knut Tore Sælør (t.h.), forsker ved Høgskolen i Sørøst-Norge, har forsket på pårørendes (psykisk helsevern) opplevelser av håp.

Skrevet av: Eskil Skjeldal

-Et støttende lokalsamfunn er avgjørende for om pårørende opplever håp, sier Knut Tore Sælør (t.h.) ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

-Hva er prosjektets innhold?

-Vi har undersøkt hvordan pårørende til personer med psykisk helseproblemer opplever håp.

 

-Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?

-Min kollega Stian Biong gjennomførte to fokusgruppeintervjuer. Det første intervjuet ble innledet med et åpent spørsmål; «Hva innebærer håp for dere?». Før intervju to ble det gjennomført en foreløpig analyse som resulterte i fire temaer som inngikk i en intervjuguide; «Hva er grunnhåp og hverdagshåp?», «Hvordan endrer håp seg med tiden?», «Hvordan henger håp og skyldfølelse sammen?» og «Omgivelsenes betydning for håp?»

 

-Hva fant dere?

-Vi fant at de pårørende snakket om to ulike former for håp. Den første var et slags grunnhåp. Dette håpet ble beskrevet som en slags grunnholdning, nesten som kjærlighet eller tro, og opplevdes nærmest som en som en livsforutsetning. Dette håpet ble i utgangspunktet oppfattet som uforanderlig og solid, men enkelte fryktet allikevel at det kunne forsvinne. Den andre formen var håp for hverdagen, eller hverdagshåp. Dette var mer påvirkelig og kunne endre seg fra situasjon til situasjon. Ofte handlet dette håpet om at familiemedlemmet skulle ha det så bra som mulig i et «her-og-nå-perspektiv». Hverdagshåpet ble blant annet knyttet til samarbeid med fagfolk. Dette hang også sammen med organisatoriske forhold som kunne legge til rette for godt samarbeid. Det så også ut til å være betydningsfullt for de pårørende å bearbeide egen skyldfølelse relatert til familiemedlemmenes livssituasjon og psykiske lidelse, og å kunne tilgi seg selv.

 

-Hvorfor er dette viktige funn?

-Fenomenet håp er i liten grad undersøkt med utgangspunkt i pårørendes perspektiv tidligere. For dem som deltok i studien så det ut til å være viktig å bearbeide skyldfølelse med tanke på familiemedlemmenes situasjon. Dette får etter vår mening konsekvenser for hvordan fagfolk bør møte de pårørende. At pårørende opplever støtte og hjelp, og mulighet for å bearbeide egne kriser, er et viktig poeng. Samtidig henger pårørendes opplevelser sammen med hvordan samfunnet og hjelpeapparatet for øvrig ser på utfordringer knyttet til psykisk helse. Derfor mener vi at også støttende lokalsamfunn og et sosialt perspektiv på håp er avgjørende for hvordan pårørende opplever deres situasjon.  

 

-Hvordan har du ivaretatt brukerinvolveringen gjennom forskningsprosessen?

-Prosjektet er utviklet i samarbeid med representanter for en pårørendeorganisasjon. Arbeidet tok utgangspunkt i en felles interesse for pårørendes situasjon og deres opplevelser av håp. Tilbakemeldinger fra de pårørende har vært med på å styre retningen på hvordan studien ble utviklet.

 

Vil du vite mer om prosjektet? Ta kontakt med Knut Tore Sælør på: knut.tore.salor@usn.no

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERTE SAKER


KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Forskeren forklarer: -Jeg ville dø, men er glad jeg lever
    May Vatne og Dagfinn Nåden (OsloMet – storbyuniversitetet) har utforsket pasienters erfaringer i etterkant av selvmordsforsøk. Selvmordsforsøket kan forstås ulikt, sett innenfra eller utenfra. Forskning på erfaringer fra personer som har overlevd selvmordsforsøk er viktig for å utvikle en mest mulig helhetlig forståelse.
  • Toppmøte 2018: SMIL ved Nidaros DPS
    Eli Valås er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er utdannet spesialpedagog med flere videreutdanninger. Hun implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS i samarbeid med Trondheim kommune i 2011, og har siden vært gruppeleder. Hilde Siraas Myran er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er vernepleier med flere videreutdanninger og implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS sammen med Eli Valås. Otto Stormyr er vernepleier, erfaringskonsulent og gruppeleder i SMIL. Han jobber til vanlig i et ungdomstiltak i Barne- og familietjenesten i Trondheim Kommune.
  • De farlige psyke – og alle vi andre
    Mediene har et ansvar når de omtaler mennesker med psykiske lidelser. Om stigmatisering av psykisk syke skal reduseres, må journalistene lese seg opp.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter