16 personer omkom da hurtigbåten ”Sleipner” kjørte på skjæret Store Bloksen utenfor Haugesund 26. november 1999. Halvorsen var på vei til Bergen på en førjulstur, men opplevde en kamp i bølgene. Han så mange som kjempet for livet, mange som døde og han var en av de siste som ble plukket opp fra havet.  Etter ulykka var det mange som ville vite hva som hadde skjedd.

 Forsøk å koble av
  - Jeg ble veldig lei av å måtte fortelle og hele tiden bli minnet på ulykka. Jeg fikk ikke flyttet tankene over på noe annet. Men det er viktig å gjøre noe annet, gå på kino eller ut å spise med venner, bare for å forsøke å koble av. For tankene er der uansett.
 - Hva er ditt råd til terrorofrene og deres pårørende?
 - De må få nødvendig hjelp, ikke bare umiddelbart, men ha oppfølging over lang, lang tid. Samtidig må de få vite hva slags reaksjoner og ettervirkninger de kan få og at det kan ta flere år før det dukker opp. Informasjon er kjempeviktig, ikke bare for ofrene, men også for familien og vennene. Da er det også mulig for dem å ta grep.

Vanskelig å vite
  Han er tydelig på at en båtulykke er noe helt annet enn terror og at det han opplevde er noe annet enn det ungdommene fikk gjennomgå på Utøya. Likevel håper han at erfaringene han sitter med, kan hjelpe både de som var på Utøya, deres familier, venner og hjelpeapparat.
 - I starten fikk jeg tilbud om hjelp, men det var vanskelig å vite hva jeg egentlig trengte. En sykehusprest og en psykolog stilte seg til disposisjon, og jeg takket ja til timer hos psykologen.  Der gikk jeg halvannet år, og sluttet da jeg følte meg frisk og rask. På skolen fikk jeg beskjed om at de skulle legge til rette slik at jeg kunne følge undervisningen på best mulig måte. Men jeg klarte ikke å være på skolen, hadde konsentrasjonsproblemer og fikk snart dårlige karakterer.  På skolen var det liten hjelp å få, sier Halvorsen som i dag er 28 år. Han bor fortsatt i Haugesund, med kone og to bonusbarn. Men målet om en fast jobb er ennå ikke innfridd.

Hadde ikke problemer
  - Jeg sluttet jo skolen ganske raskt, for så å begynne på videregående igjen neste høst. Men jeg slet med søvn og hadde store konsentrasjonsproblemer, så skolegangen fikset jeg ikke denne gangen heller. Jeg mente sjøl at jeg ikke hadde noen problemer. Jeg følte meg ikke syk, og ble irritert over alle som skulle ta hensyn. Jeg følte meg faktisk mer ubrukelig jo mer folk syntes synd på meg..

Mye falt på plass
  Det tok lang tid før han fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Før den tid slet han med å få hjelp
 - Etter hvert kjente jeg at jeg virkelig trengte hjelp, men møtte mange stengte dører og måtte kjempe mye for å få nye timer hos psykolog. Det jeg da fikk var to timer psykologhjelp i måneden. Men etter å ha fått diagnosen, falt mye på plass. Jeg forstod hvorfor jeg hadde stengt andre ute, hvorfor angsten og uroen var der og hvorfor venner hadde trukket seg tilbake. Det var en liten lettelse å få diagnosen og endelig få svar og hjelp.
 - Hvorfor tok det så lang tid?
 - Jeg tror reaksjonene kom mer og mer etter hvert som tida gikk, men jeg var ikke klar over det. Jeg trodde jo det skulle være sånn. For meg stod hjelpeapparatet klart rett etter båtulykken, men så fortsvant tilbudet. Men tilbudet om hjelp burde vært der hele tiden. For det kan gå lang tid før en kjenner at nå er det på tide å få hjelp.

Gjør hverdagslige ting
  Han er ikke tilhenger av en sørgedag.
 - Det er viktig å flytte tankene vekk, i stedet for å bli minnet om det hele tiden. Jeg tror det er bedre å integrere folk tilbake til samfunnet, gjøre hverdagslige ting. Men overalt blir vi påminnet tragedien, spesielt i media.
 - Mener du at media ikke skulle skrevet om terroren for å beskytte de som er rammet?
 - Nei, det er naturlig at media er opptatt av dette, men det blir veldig voldsomt.

Pris på små ting
  - Hvordan har du det i dag?
 - Jeg har fått en stor erfaring som handler om liv og død og jeg har fått et nytt syn på verdiene i livet. Jeg setter pris på små ting. Terrorofrene og de pårørende vil få en tøff og strevsom hverdag, men det er lys i tunnelen. Og det er viktig å få ting på avstand så fort som mulig. Jo fortere, desto bedre. Få mest mulig info om ettervirkninger, bli integrert tilbake til samfunnet og flytte tankene bort på noe annet. Da blir det litt lettere å komme på banen igjen.

Har du en historie fra psykisk helsefeltet du ønsker å dele med andre? Les mer her om hvordan du kan dele din historie  i Kunnskapsbasen.