Ikke politiets oppgave

Når det gleder å bistå helsepersonell i forbindelse med transport at psykisk syke når det er behov for det, ligger Nord-Norge i tet i forhold til lokal tilpasning og samarbeid med politiet.

Skrevet av: Astrid Borchgrevink Lund

SAMARBEID: Tre av representantene i prosjektgruppa: RIO-representant Asbjørn Larsen(f.v.), erfaringskonsulent Astrid Weber og prosjektleder Njål Bjørhovde. (FOTO: Siv Helen Rydheim)

Hovedregelen har de fleste steder vært at politiet har tatt oppgaven alene. Svært få er utagerende og kan hjelpes av helsepersonell. Ordensmakta, som er politiets rolle, skal ikke være de som kommer først uten at det virkelig er snakk om å trygge den som er i krise sammen med helsepersonell.

Samle erfaringer
Universitetssykehuset i Nord-Norge, Fagutviklingsenheten for rus og psykiatri, har mottatt midler fra Helse Nord for å samle erfaringer samt å komme med forslag til løsning for framtida i forhold til transport av psykisk syke. Rent statistisk er det ikke behov for politi i mindre enn 98 prosent av tilfellene.

Mange aktører
Som et ledd i prosjektet var det i september samlet 30 personer i Tromsø fra blant annet ambulansetjeneste, legevakt, Landsforeningen for pårørende, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) og Universitetssykehuset i Nord-Norge i tillegg til Troms politidistrikt, Universitetet i Tromsø (Institutt for Helse- og omsorgsfag) og Mental Helse Troms. På seminaret deltok også We Shall Overcome (WSO), Senjalegen, kommuneoverleger, akuttposter, akuttmedisinsk klinikk, almennpsykiatrisk klinikk, Luftambulanseprosjektet i Finnmark, ambulante team og avd. for pasientreiser UNN HF. Til stede var også representanter for styringsgruppe, arbeidsgruppe og referansegruppe.

Få er utagerende
Det var to interessante dager med innlegg fra ulike tjenester fra Nord-Troms i Nord til Narvik i sør. Det mest oppmuntrende er at det er vilje blant mange av de involverte til å få snudd det uheldige med at det er politiet som tilkalles med en gang det er snakk om mennesker i psykisk krise. De såkalte ”psykiatriske pasientene” har i mange, mange år vært en gruppe mennesker som har blitt betraktet som en stor gruppe potensielt utagerende og farlige for seg selv og/eller andre. Det har vist seg i praksis at det er mindre enn 2 prosent som faktisk er utagerende, og i forbindelse med Luftambulanseprosjektet viste det seg at det er flere som ikke går under betegnelsen ”psykiatriske pasienter” som kan være utagerende av ulike årsaker enn de som har fått merkelappen ”psykiatrisk pasient”. Luftambulanseprosjektet i Finnmark er over i varig drift, og det kan du lese mer om her.

Unngå stigmatisering
Når vi vet at det å bli hentet av politi i seg selv virker stigmatiserende for svært mange, så er det en god grunn til å søke å finne andre løsninger. Det er nettopp det Fagutviklingsenheten for rus og psykiatri ved UNN nå bidrar til å gjøre. Prosjektleder Njål Bjørhovde har mange gode medarbeidere med på laget i styringsgruppa, prosjektgruppa og referansegruppa. Disse er bredt sammensatt, og der de har jobbet lengst med å finne alternative løsninger er det interkommunale samarbeidet om foregår hos ”Senjalegen”. En entusiastisk legevaktsleder, Evy Nordby, la fram måten de har jobbet på og hvordan de har benyttet seg av alternative løsninger helt fra 2006. Narvik er også i gang med interkommunalt samarbeid, og det skjer via Ambulansetjenesten. Dette pionerarbeidet ble lagt fram av ambulansefagarbeider Ida Stormo Myreng. De satser på obligatorisk opplæring av ambulansepersonell og at en veileder skal ha spisskompetanse på rus- og psykiskhelse feltet. Dette har blitt svært godt mottatt av de som har fått opplæringen, og de vil gjerne ha mer kunnskap om hvordan de best mulig kan møte mennesker i krise. Et annet svært interessant innlegg hadde ambulansefagarbeider/psykiatriveileder i Nord-Troms, Halvard Mikalsen. Der var de i gang med å tenke ”ambulanse før politi” før UNN-prosjektet ble igangsatt, og han var tydelig på at dette er en oppgave helsevesenet har ansvaret for og skal utføre. De var alle løsningsorienterte med fokus på pasientene.

Erfaringsinnlegg
Innlegget fra Rita Jonas, som representerte Landsforeningen for pårørende (LPP), slo rett inn i min mage, og jeg tror ingen satt uberørt etter at hun var ferdig. Det er dramatisk at de i Tromsø ikke har kommet lenger enn de har fordi det viser seg at politiet tilkalles svært ofte. RIOs (Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon) representant, Asbjørn Larsen, hadde også et engasjerende innlegg. Han sa blant annet: -At brukernes interesseorganisasjoner blir tatt med når man skal evaluere og forbedre disse tjenestene, er kjempebra. Det er fremover viktig at disse i større grad en i dag kommer inn i forhold til skolering av helsefagpersonell, politi og sivile ledsagere mm. Hvordan skal man kunne forvente god kvalitet på tjenesten om ikke gruppen dette gjelder er med å utforme disse? At man holdningsmessig har mye å gå på vet alle, og det behøver ikke å bety at holdningene er dårlige, men det går like mye på uvitenhet.  Hvem er bedre til å si hvordan dette føles, og hvordan dette påvirker den det gjelder videre i livet, enn den som har kjent på kroppen hvordan transporten fungerer i dag? 

Rus og psykisk helse
Det oppgis ofte at omtrent halvparten av de som trenger hjelp for sine psykiske problemer har en kombinasjon av rus- og psykisk helseproblematikk. Jeg kunne trukket fram mange flere interessante innlegg, men må begrense meg. Viktig her var at det også var rom for erfaringsdeling under og etter innlegg.
 En interessant rapport fra Vestfold, kan jeg anbefale fordi den også inneholder statistisk materiale. Den ligger på Tvangsforskningsnettverkets nettside.

Verdige transportordninger
Prosjektet skal sikre gode og verdige transportordninger for psykisk syke, noe som har stor potensiell gevinst både for spesialist- og kommunehelsetjenesten, politiet og brukerne av tjenestene. Les mer om prosjektet her.

Det er allerede gjennomført et kurs i Harstad for ledsagere og andre involverte i forhold til transport av psykisk syke. Tilbakemeldingene fra kurset har vært svært gode, og neste kurs justeres noe i forhold til erfaringen som ble høstet fra dette første kurset. En del av prosjektets mål er å bidra til opplæring av ledsagere.

Ikke primært politiets oppgave
Noe av det jeg ser er bra med dette prosjektet er at fokuset på at det faktisk ikke er politiets oppgave, men helsevesenets oppgave å ta seg av transporten av psykisk syke. (Retningslinjer for organisering av transport og ledsaging av pasienter som skal til øyeblikkelig hjelp innleggelse i psykiatrisk avdeling)

Politiet skal kun bistå i enkeltsituasjoner der det er fare for utagering. Noe som det rent statistisk er i svært liten grad. Politiet skal ikke stille hjemme hos folk uten at det er svært god grunn for det. Det kan heller ikke bli ”psykebilordninger” i hele landet. Det er noe de fleste som bor i mer grisgrendte strøk forstår, men det kan tilpasses ordninger slik at færrest mulig blir hentet av politi. Slik jeg ser det gir dette prosjektet så langt håp og det er tilstrekkelig med entusiasme for å få dette til med ulike lokale tilpasninger. Selv er jeg en av representantene i referansegruppa som brukerrepresentant for We Shall Overcome (WSO), og jeg hadde innlegg første dagen om mine egne erfaringer i forhold til polititransporter samt tvang pluss at jeg kunne dele en del av den kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom å lese om forskning på feltet, og ikke minst forståelsen for dette gjennom andre som har erfaring med at de har blitt hentet av politi. Jeg var også med som brukerrepresentant i flyambulanseprosjektet i Finnmark. Denne typen prosjekter synes jeg det meningsfullt å være med i og bidra inn. Det er bra å bli forespurt og bli lagt merke til i forhold til den totale kompetansen jeg har opparbeidet meg på feltet.

Døgnåpen telefontjeneste
Det som virkelig slo meg når jeg hørte på innleggene er at det mange steder er behov for en døgnåpen veiledningstjeneste i forhold problematikken som er innenfor rus- og psykisk helsefeltet. Den bør Helse Nord få på plass for hele Nord-Norge. Jeg har mange ganger vært med på diskusjoner rundt behovet for døgnåpne tjenester nært der folk bor, og for å imøtekomme noe av den problematikken bør faktisk Helse Nord sørge for å få på plass en felles døgnåpen tjeneste for hele Nord-Norge hvor det skal sitte personer med oversikt over lokale forhold rundt omkring samt ha kompetanse på feltet slik at de kan bistå legevaktleger og andre som trenger hjelp og oversikt over de mulighetene som finnes. Dette har vært diskusjonstema både i kommunale grupper og i grupper i spesialisthelsetjenesten. Som prosjektleder for Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus (2009-2012), har jeg hatt en del telefoner fra folk som ikke finner fram i ”systemene”. En slik telefontjeneste kan bøte på et behov både for legevaktleger, fastleger, brukere som selv ikke aner hvordan de skal gå fram når de har behov for hjelp, pårørende som er fortvilet etc.  Kanskje kan det bli et prosjekt i fortsettelsen av dette pågående som handler om transport av psykisk syke. Jeg savner ofte helhetstenking, og vil si at dette er så langt det prosjektet som har vært mest opptatt av helheten.

Helhetstenking
Et annet moment i helthetstenkingen er lavterskeltilbud der folk bor, og jeg mener vi må ha så stor tro på menneskers egne iboende kraft at vi må tro at det i mye større utstrekning kan bli brukerstyrte tilbud i kommunene. Veiledning fra fagpersoner kan være bra, men ulike lavterskeltilbud kan være brukerstyrte. Ikke til forkleinelse for fagfolk, men jeg tenker det er viktig å ha tro på at vi kan gjøre noe selv… og det er mange steder stor mangel på dyktige fagfolk i allerede eksisterende offentlige tilbud innen rus- og psykisk helsefeltet. Brukerstyrte lavterskeltilbud vil bli koste noe for kommunene, men i totalt sett tror jeg det blir en besparelse. Det er mye som kan drives ved likemannsprinsipper, men det finnes faktisk mange mennesker med egenerfaring fra rus- og psykisk helsefeltet som kan gjøre en god jobb og få lønn for det. I Finnmark er det to gode eksemepler: Kafe Blå og Kultursenteret Sisa. Prosjektleder for Kafe Blå, Arne G. Sorgmunter trekker fra viktigheten av å ha en veiviser. Mennesker som selv har erfart å gå en vei kan være veivisere, og noe av det viktigste de kan bidra med er håp. I helhetstenkingen må bedringsprosesser/recovery, og sjansen for å komme ut i behold og godt rehabilitert på andre siden for folk som opplever traumatiske transporter og traumatiske tvangsinnleggelser har det etter min oppfatning hittil ikke vært tenkt god nok helhet rundt. De som styrer transportprosjektet ved UNN opplever jeg tenker helhetlig og er åpen for tanker fra oss som er erfarere, og det må tenkes helhet i alle ledd.

Relaterte saker:

Akuttnettverket, rapport

Akuttpsykiatrisk behandling i Norge

– resultater fra en multisenterstudie

Det er et liv etter diagnosen

Det viktigste er håpet

Diagnoser, medisinbruk og sjølmord

Erfaringskonsulenter på akutten

Faglig fyrlykt i nord

Flyambulanseprosjektet

Gartner i eget liv

Gode veivisere nytter

Lave stemmer skal også høres

Lavterskeltilbud i fokus

Mitt hjerte banker for…

Nye kart

Oppfordrer til større brukermakt

Politi og psykiatri (Vestfold)

Psykoser

Publikasjoner fra Erfaringskompetanse.no

Rundskriv IS-15/2006 Helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke – oppgaver og samarbeid

Se personen, ikke diagnosen

Senjalegen

Sisa

Sivile ledsagere overtar politiets rolle

Som natt og dag

Styrt av ryggmargsreflekser

Søker forslag om alternativer til tvang

Ta makten tilbake over eget liv

Utfordrer maktbalansen

Valgfrihet – en selvfølge

Vekst- og mestringsgrupper

Viktige stemmer

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER


RELATERT INNHOLD

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Forskeren forklarer: Brukermedvirkning økte forskningskvaliteten
    Nina Helen Mjøsund, fra FoU-avdelingen, klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF, har forsket på erfaringer med god psykisk helse og helsefremming hos personer med alvorlig psykisk lidelse, samt hva som fremmet god brukermedvirkning i prosjektet og hvordan det økte forskningskvaliteten.
  • Nytt magasin om samarbeid med pårørende
    Denne uken sender vi ut magasinet Veien videre, som informerer om og oppsummerer toppmøtet i mai, der tjenestenes samarbeid med pårørende var tema. Magasinet blir sendt ut til en rekke mottakere og det er nedlastbart via våre nettsider. Senteret håper at dette heftet vil bidra til økt samarbeid med, og ivaretakelse av, de pårørende.
  • Medarbeider med doktorgrad
    Den 22. august disputerte senterets Cand. psychol. Arnhild Lauveng på avhandlingen Growing as a person. The possibility of personal development for adults in treatment and education, ved Ahus. I sitt doktorgradsarbeid undersøker Lauveng hvordan relasjoner og konteksten rundt mennesker med alvorlig og langvarig psykisk sykdom påvirker opplevelsen av hverdagen.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter