Medavhengig til rus

Jeg har begynt å samle på gode øyeblikk: Jeg sparer på dem, skriver dem ned, gjemmer dem i hjertet mitt. De gode øyeblikkene er livsviktige. Jeg trenger dem for ikke å havne i kjelleren igjen.

 

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Vår nye blogger Anne Olsen-Ryum skriver om hvordan det oppleves å være medavhengig til mennesker som ruser seg. Som en dyktig fotograf henter hun krefter og gode øyeblikk gjennom denne interessen. (FOTO: privat)

Et godt øyeblikk kan være å se noe jeg lenge har vært blind for, høre noe jeg har vært døv for, noe helt dagligdags, en plutselig gjenfunnet hverdagslykke. Øyeblikket utløser en følelse av ro og takknemlighet, og en indre fred fyller kroppen. 

Øyeblikket gjør at jeg stopper opp, reflekterer, undrer meg over hvorfor jeg ikke har sett, ikke har hørt, ikke har følt akkurat dette på så lenge … undrer meg, samtidig som jeg vet svaret. Jeg har vært så lenge i kjelleren, og der var det stummende mørkt, ingen gode lyder, ingen gode følelser. I kjelleren tok de vonde tankene overhånd, tankene hvor jeg nedgraderte meg selv som menneske, full av skam, skyldfølelse, fortvilelse og sorg. Jeg husket bare det fæle, så bare det triste, hørte bare det vonde og alle de gode øyeblikkene var borte.

I kjellermørket lurte det farer i krokene. Feller man kunne gå seg fast i, feller det var vanskelig å komme seg løs fra. I en krok holdt skammen til: Kom jeg for nærme hoppet han opp på skulderen min og hvisket i øret mitt om de negative tankene andre hadde om meg. Han fortalte meg hvor liten, ekkel og ubetydelig jeg var og hvor mye flinkere, hyggeligere og snillere alle andre var. 

I en annen krok satt skyldfølelsen. Han var bestekompisen til skammen, og hoppet gjerne opp på den andre skulderen min. Skyldfølelsen var helt enig med skammen, og hvisket i øret mitt at det var min skyld at mennesker jeg var glad i ruset seg. 

"Du er så vanskelig å ha med å gjøre, sa han. «Du bryr deg ikke nok, du har ikke gjort nok, du har ikke stilt opp nok, du har sviktet, du er sur, du er slem, du er dum, du lyver, du forstår ikke … du, du, du … beskyldningene kom som en maskingeværladning. "Det er ikke rart at de ruser seg så grusom som du er". Alt dette og mere til hveste skyldfølelsen inn i øret mitt mens skammen samtykket og applauderte.

Hodet mitt ble gjennomsyret av alt det vonde, og i kjellermørket lurte søvnløsheten, smertene, depresjonen og angsten. Jeg var i en elendig forfatning. All styrken jeg en gang hadde var borte; knust til pinneved av skammen og skyldfølelsen. 

Lykken hadde magre kår i en mørk kjeller hvor skammen og skyldfølelsen regjerte sammen med sine lakeier. Hun ville nødig ned i mørket, men heldigvis dristet hun seg gjennom den dunkle korridoren, sto på avsatsen og så ned den bratte kjellertrappa. 

Lykken hadde fotoapparat; et avansert speilreflekskamera med mange flotte objektiver. Hun lokket med turer og gode naturopplevelser. Lykken fikk meg opp av kjelleren hver gang hun kom med fotoapparatet, men skammen og skyldfølelsen fulgte med og satt på hver sin skulder og hvisket sine vonde budskap i ørene mine. 

Lykken ga meg gode opplevelser. Hytteturer, fjellturer, solnedgang, soloppgang, nordlys, måneskinn, uvær, bølger – alene eller sammen med viktige mennesker i livet mitt. Jeg glemte tid og sted, dypt konsentrert og opptatt med å fange opplevelsene med fotoapparatet, tenkte ulike komposisjoner, prøvde ulike kamerainnstillinger. Naturen var så praktfull at jeg ofte måtte stoppe opp og undre meg over hvordan jeg skulle yte motivet full rettferdighet. For en stakket stund kunne jeg glemme de to som satt på hver sin skulder. Lykken var sterkere.

Jeg klarte ikke å holde fast ved lykken. Når turen var over, tok skammen og skyldfølelsen overhånd igjen. Jeg klarte ikke å ta vare på de gode øyeblikkene, hente krefter fra dem og bruke dem til å bekjempe det vonde. Jeg manglet styrken til å stå imot det triste og leie i hverdagen, og havnet fort ned i den mørke kjelleren igjen.

Lykken ga seg heldigvis ikke. Hun kom stadig tuslende bortover den dunkle korridoren med kameraet over skulderen, fotosekken på ryggen og lokket meg med på gode opplevelser. Med seg hadde hun mennesker som ville hjelpe meg, som brydde seg, som hadde tro på meg, som jeg kunne snakke med, som ville jage bort de to som hadde tatt bolig på skuldrene mine. Gamle holdninger og tankemønstre ble utfordret, jeg lyttet, undret meg, leste, reflekterte, fikk ny lærdom og mange aha-opplevelser.

Skammen og skyldfølelsen trives best som tabu, vil gjerne være en mørk familiehemmelighet som holdes innenfor husets fire vegger og liker ikke å bli sett og snakket om. De sitter på hver sin skulder og hvisker vonde ord i ørene mine, men gjør seg usynlige for omverdenen. 

Hvis skammen og skyldfølelsen skal overvinnes, er det nødvendig å sette fokus slik at de kommer fram i lyset. Jeg har erklært dem krig og bruker fokus, aksept og åpenhet som våpen. Når jeg setter ord på dem, snakker om dem og deler dem med andre, mister de gradvis kraften sin.

Ennå er jeg svak. Enda er jeg medavhengig. Det skal ikke mye til før jeg er på vandring i den dunkle korridoren med stø kurs mot kjellertrappa. Urettferdige beskyldninger, sure kommentarer, sinne, nedturer, skuffelser. Skammen og skyldfølelsen lusker rundt, og er klar til å hoppe opp på skuldrene mine igjen.

Det er da jeg må lete fram de gode øyeblikkene, hente dem fram fra hjertet mitt og prøve å gjenskape de gode følelsene de engang framkalte. Glem det vonde, sinte, leie, urettferdige, ikke la skammen og skyldfølelsen få overtaket igjen.

Tenk på småfuglene som kvitret utenfor soveromsvinduet en lørdag morgen, tenk på den strålende vårsola som blendet deg på tur hjem fra jobb, tenk på bølgene som brøt mot land en vakker ettermiddag ved havet.

De gode øyeblikkene er livsviktige.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERTE SAKER


KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Forskeren forklarer: -Jeg ville dø, men er glad jeg lever
    May Vatne og Dagfinn Nåden (OsloMet – storbyuniversitetet) har utforsket pasienters erfaringer i etterkant av selvmordsforsøk. Selvmordsforsøket kan forstås ulikt, sett innenfra eller utenfra. Forskning på erfaringer fra personer som har overlevd selvmordsforsøk er viktig for å utvikle en mest mulig helhetlig forståelse.
  • Toppmøte 2018: SMIL ved Nidaros DPS
    Eli Valås er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er utdannet spesialpedagog med flere videreutdanninger. Hun implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS i samarbeid med Trondheim kommune i 2011, og har siden vært gruppeleder. Hilde Siraas Myran er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er vernepleier med flere videreutdanninger og implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS sammen med Eli Valås. Otto Stormyr er vernepleier, erfaringskonsulent og gruppeleder i SMIL. Han jobber til vanlig i et ungdomstiltak i Barne- og familietjenesten i Trondheim Kommune.
  • De farlige psyke – og alle vi andre
    Mediene har et ansvar når de omtaler mennesker med psykiske lidelser. Om stigmatisering av psykisk syke skal reduseres, må journalistene lese seg opp.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter