Nettverksmøter ga familien hjelp

Da Anne Grete Moland ble innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling i 1999 ble diagnosen bipolar lidelse dysset ned. Først i 2010 fikk familien god hjelp gjennom metoden Åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Anne Grete Moland og sønnen Alf Henning Moland hadde sammen med øvrig familie godt utbytte av nettverksmøtene. (FOTO: Privat)

Før Anne Grete Moland (62) pensjonerte seg hadde hun jobbet i 20 år i Nannestad kommune som barnehageansatt. I noen år var hun også pedagogisk leder.

– Sykdommen kom for fullt i 1999, og jeg ble så dårlig at jeg måtte slutte i barnehagen, forteller hun.

Moland hadde levd med svingninger i psyken lenge før det, men det var først etter innleggelsen hun fikk diagnosen.

Medisin og lite informasjon

– Jeg fikk medisin, men informasjonen var mangelfull. Etterpå ble jeg henvist til ulike psykiatere. Noe hjelp fikk jeg, men på grunn av stadig skifte av psykiatere ble ikke tilbudet det beste, medgir hun.

Sykdommen var aldri noe samtaleemne i familien. Hun opplevde å ha mye skam overfor slekt og venner.

– Etter å ha vært «høy», får jeg en helt forferdelig skyldfølelse. Fra å være ukritisk, blir du etter en «mani» det motsatte. Jeg faller så lang ned at jeg ikke tror det er mulig å bli et menneske igjen, forklarer hun.

Hun kom seg likevel i jobb igjen etter innleggelsen, men da som miljøarbeider i en kommunal bolig for psykisk utviklingshemmede.

Tilbud om nettverksmøte

– I 2009 ble jeg syk igjen. Medisinene jeg fikk av fastlegen tok jeg bare delvis. Men familien min sto på, og gjennom fastlegen ble psykoseteamet på Jessheim koblet inn, og vi fikk tilbud om å bli med på et nettverksmøte.

– Endelig ble hele familien inkludert, det vil si mannen min og to voksne barn. Vi var i krise.

På nettverksmøtene, som inkluderte familien og to behandlere, fikk alle snakke ut og satt ord på følelsene.

– Vi fikk også en svært nyttig undervisning om bipolar lidelse av psykologen i teamet. Han hadde skrevet sin hovedoppgave om lidelsen.

Moland hadde også individuelle samtaler med Ulla Rosengren ved DPS på Ahus som ledet møtene.

– Jeg fikk bedre innsikt i sykdommen etter denne avgjørende hjelpen, sier hun.

Kriseplan

-Vi lagde også en kriseplan hvor vi sammen ble enige om hva som skulle skje hvis jeg ble syk igjen.

Etter nettverksmøtene tok slutt, ble hun overført til kommunale psykiatriske helsetjenester.

– Jeg har hatt en tøff høst på grunn av datteren min som har fått kreft, forteller hun.

– Bekymringene gjorde at jeg var redd for å bli syk igjen. Heldigvis har jeg fått god hjelp i form av samtaletimer ved den kommunale psykiatriske helsetjenesten.

Hun hadde tidligere hatt kontakt med denne terapeuten og opplevd det som en god relasjon.

Anne Grete Moland er også veldig opptatt av at unge mennesker med psykiske helseproblemer må få tidlig hjelp.

– Det blir for lett bare medisiner. Tilbudet med åpne dialoger i nettverksmøter burde flere få benytte, mener hun.

Besøk på lukket avdeling

Alf Henning Moland, sønnen hennes, bekrefter betydningen av den hjelpen moren og hele familien har fått gjennom nettverksmøter. Moland jobber som rektor på Kringler-Slattum skole i Nannestad.

– Jeg husker godt første gang mamma ble alvorlig syk i 1999, og jeg var 28 år. Når hun er veldig syk vil hun ikke ha noe med pappa å gjøre. Derfor ble jeg koblet inn.

Han forteller om det første møte på lukket avdeling, for å besøke moren:

– Etter avtale ble jeg låst inn. På et eget rom fikk vi snakket sammen en halvtime. Etterpå fikk jeg treffe en av legene.

– Han snakket hele tiden mens jeg ikke fikk komme til ordet. Etterpå skjønte jeg ingenting, og det gjorde meg mer bekymret enn før jeg kom, minnes han.

Fikk aldri noe informasjon

– Søsteren min og jeg fikk aldri noen informasjon om mamma. Det ble bare sagt at hun var opp og ned i humøret, og hvis vi nevnte at hun var «på tuppa» ble hun irritert.

Da Alf Henning fikk spørsmål om han ville være med på det første nettverksmøtet ble han skeptisk.

– Ut fra tidligere erfaringer var jeg ikke positiv.

Men da Ulla Rosengren ledet an nettverkmøteformen skjedde det noe helt nytt og uventet positivt, forteller han.

– Hele familien skulle si noe om hvordan de opplevde mamma, på godt og vondt. Vi fikk luftet ut, og sagt ting vi aldri hadde snakket sammen om før. Alle hørte det samme.

– Mamma fikk forklart seg, og vi skjønte mer av sykdommen. Mens mamma skjønte mer hvordan vi tenkte når hun var syk, og hvorfor vi tenkte slik. Det var en skikkelig utluftning!

Positivt med undervisning om sykdommen

– Det var også veldig positivt å få undervisning i sykdommen. Vi spurte, og vi fikk svar.

Alf Henning opplevde også hvor viktig relasjonen til behandler var for moren.

– Måten Ulla traff mamma på merket jeg fra første sekund. Det var klaff. At slik arbeid er personavhengig ble tydelig. 

– Gjennom nettverksmøtene ble hele familien for første gang tatt på alvor. I ettertid opplever vi at møtene har gjort oss tryggere når vi prater internt i familien, slår han fast.

Rammer hele familien

– Når noen i en familie blir rammet av sykdom blir de andre deltaker i den nærmeste familie berørt av denne situasjonen, sier Ulla Rosengren, sosialpedagog fagkonsulent i staben til avdelingssjefen ved avdeling DPS på Akershus universitetssykehus (Ahus).

Hun drifter videreutdanning i nettverksmøter og relasjonskompetanse, et samarbeid mellom høgskolen i Gjøvik og Akershus universitetssykehus. I tillegg jobbe hun klinisk med å lede slike dialog, relasjons- og nettverksarbeid.

– Det er viktig at behandlere ser viktigheten av å motivere brukeren til å ta med sine nærmeste til dialog og nettverksmøte helt fra første kontakten, sier hun.

– Vi lever alle i relasjon med andre mennesker, ingen er en løsrevet lite satellitt i verden. Alle er vi en del av et system.

Hun sier det kan det være forløsende å utvide den tradisjonelle forbindelsen – fra kun behandler og bruker til stede, til der de nærmeste deltar fra familie og nettverk. Her vil det være rom for en ny og felles forståelse av hva som er vanskelig. Gjennom dialogen dannes grunnlaget for endring og utvikling.

Tankesett og holdning

Åpen dialog i relasjons og nettverksarbeid, av andre kalt Nettverksmodellen, er en demokratisk modell, og noe mer enn en teknikk eller metode.

– Det er et tankesett og en holdning til måten vi møter mennesker på, sier hun.

– Alle er vi subjekter som skal samhandle om det som er vanskelig. Jeg opplevde at denne måte å møte familien Moland på ga oss en forståelse av at formen passet familien. Det ble et godt eksempel på likeverdig samarbeid der respekten for hver enkel deltaker var i fokus, sier Ulla Rosengren.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERT INNHOLD

SISTE NYHETER

  • Toppmøte 2017: Langt igjen for barn som pårørende
    Marius Sjømæling er generalsekretær i organisasjonen Barn av rusmisbrukere-BAR, en bruker- og interesseorganisasjon for barn i alle aldre som opplever eller har opplevd foreldres bruk av rusmidler som en belastning. Han har tidligere jobbet i ulike organisasjoner på rusfeltet.
  • Forskeren forklarer: ACT gir trygge rammer
    Ann-Mari Lofthus, forsker ved Ahus, har forsket på brukeres erfaringer med en oppsøkende, tverrfaglig tjeneste som kalles Assertive Community Treatment (ACT).
  • Skal stifte organisasjon for erfaringskonsulenter
    Antallet erfaringskonsulenter som er ansatt i offentlige stillinger innen psykisk helse og rus øker jevnt fra år til år. Denne våren legges grunnlaget for å danne en organisasjon som skal samle erfaringskonsulenter fra hele landet under en paraply.

PÅ SOSIALE MEDIER




Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv