Psykoterapi ved psykoser virker

Nyere forskning innen nevrovitenskapene viser at psykoterapi ved psykoser virker. Likeledes brukernes egne fortellinger om hva som har hjulpet dem i deres bedringsprosesser. – Psykoterapi har lenge vært ønsket og etterspurt av brukerne, men det har ikke vært lett å dokumentere hvordan den virker, sier psykologspesialist Leif Jonny Mandelid og utdanningsansvarlig i SEPREP.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

- Terapeuten skal være en følgesvenn, som har respekt for brukeren, sier spesialpsykolog Leif Jonny Mandelid. (FOTO: Birgitte Finne Høifødt)

«Psykoterapi og kognitiv terapi kan ha god effekt ved psykoselidelser som schizofrenier», skriver det prestisjetunge tidsskriftet Science i mars.

Unik utdanning

– En svært oppmuntrende melding for de av oss som arbeider med tålmodigheten i de langvarige relasjoner som ofte kreves av fagpersoner og fagmiljøer som har fokus på psykoselidelsene. Dette er jo også godt nytt for de som sliter med psykoselidelser og deres nærmeste, sier Gunnar Brox Haugen, daglig leder ved Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser (SEPREP). Senteret driver utdanning i psykoterapi og psykososialt arbeid for terapeuter i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Erfaringskompetanse møtte Leif Jonny Mandelid i Bergen, hvor han har sin arbeidsplass. Han forteller at psykoterapi ved psykoser har hatt en lang vei å gå før man kunne vise til virksomme vitenskapelig funn: – Nye målinger av prosesser i nervesystemet og ny teknologi, har ført til at vi kan dokumentere mer, sier han.

 

Den viktige relasjonen

Men Mandelid går først 30 år tilbake i tid. – De siste 30 årene har vi vært inne i en kognitiv æra når det gjelder psykoterapi ved psykoser. Parallelt med dette var det noe vi følte ikke ble nok ivaretatt, det vi kaller fokus på relasjon eller tilknytningsmønstre. Faktorer i terapien som i første omgang ikke har med det verbale innholdet i samtalen å gjøre, men som gir positiv emosjonell læring gjennom nevronale endringer på førspråklig nivå. Det som skaper trygghet og tillit nok til at drøfting av og uhensiktsmessige tankemønstre blir mulig. Han forklarer dette som «hvordan man omgås folk, mer enn innholdet i det som sies, den totale situasjonen som oppstår i terapirommet». – Mange omtaler dette som kjemi. Hvis kjemien er på plass så fungerer alt så mye bedre, opplever vi. Men hva er denne kjemien? Spør han.

Det startet med psykoanalysen

– Tidligere analytikere tenkte at dette hadde med tidlig tilknytting å gjøre, som mellom mor og barn. Etter hvert kom de såkalte ego-psykologene til, og fant ut to ting: Det nytter ikke å fortolke på overføring, slik som de tidligere psykoanalytikerne gjorde. De mente at det kunne gjøre folk mer forvirret. Det andre de oppdaget var at man måtte regulere overføring i stedet. Mandelid forklarer dette med at terapeuten må opptre slik at det er en mild positiv stemning i relasjonen. Det gir den gunstigste aktiveringen i nervesystemet for ny læring.  Da er det også mulig å bruke språket, til for eksempel å se sammenhengen mellom det en tenker og gjør, og konsekvensen av dette, og om dette er en ønsket konsekvens.

Kognitiv terapi fikk medvind

 

 

 Det var imidlertid veldig vanskelig å forske, «måle, veie og telle» psykoterapien. Den kognitive terapien fikk derfor en veldig medvind da denne var lettere målbar og terapien kunne underbygges med empiriske funn som lettere utløste økonomisk støtte. Alt som er målbart er dessuten lettere å tilpasse tankegangen i et helsevesen som drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Når det gjelder de alvorligste psykiske sykdommene har mange vært i tvil om samtaleterapiens virkning. Nå vet man noe mer:

Hjelp fra nevrovitenskapen

– Det som har hjulpet oss her er nevrovitenskapene.  Vi har fått mye bedre måleinstrumenter innenfor dette feltet. Blant annet kan vi bedre registrere hva som foregår i de ulike delene av hjernen – som hvordan vi har det med oss selv, og i samvær med andre. Det man oppdaget ved de alvorligste psykiske lidelsene handlet om samspillet mellom den eldre delen av hjernen, hjernestammen, det limbiske system og den først utviklede delen av nyehjernen, høyre hemisfæren.   – Det som skjer er at det foregår veldig mye aktivitet mellom sentrale deler av hjernen og den høyre hjernehemisfæren. Og hva kjennetegner den høyre hjernehemisfæren? Jo, den utvikles før den venstre. Den er basert på veldig tidlige og hurtige mekanismer for overlevelse ved fare. Den responderer på andre signaler enn det som blir sagt, som for eksempel på kroppsspråk og tonefall, eller om en situasjon er kjent og trygg eller ny og utrygg. Den er også sentral i en grunnleggende følelse av å henge sammen i en følelse av å være et eget selv.

Traume tidlig i livet

Det viser seg at mennesker med tilknytningstraumer, som er blitt traumatisert tidlig i livet, har blitt aktivert så mye på dette systemet at det har blitt styrende for følelsesmessig og sosiale responser senere i livet. – Så, når det gjelder samhandling med mennesker med alvorlige psykiske lidelser, er det «språket før språket» som er viktig. Det som er avgjørende for kontakt er tryggheten og den totale stemningen.  Når tryggheten er etablert og relasjonen har oppstått sier Mandelid er det tid for samtaler. – Først når det er på plass trer venstre hemisfæren i funksjon, som er språkhjernen, den analytiske og logiske hjernen. Denne delen av hjernen bruker vi for å nyttiggjøre erfaringene våre: I ro og mak tenke igjennom hvem vi er, hva vi vil, hva vi har gjort, hva har fungert eller ikke fungert? Kan dette endres i fremtiden? Venstre hemisfæren trenger ro og tid for å fungere best mulig.

Gammel og ny kunnskap

Et stort problem ved de alvorligste psykiske lidelsene er at venstrehemisfæren ikke har blitt tilstrekkelig stimulert eller utviklet tidlig i livet. Dette er fullt mulig å gjøre i voksen alder fordi hjernen er formbar gjennom nye sosiale erfaringer hele livet. Men jo eldre et menneske blir, vil dette kreve mer tid. Dels fordi hjernen er mindre plastisk og dels fordi flere vonde gamle erfaringer er blitt akkumulert i mellomtiden. Men veien må alltid først gå via høyrehemisfæren.  – Når terapeuter appellerer til venstrehemisfæren for tidlig, så skyter de over mål. De prøver å appellere til noen mentale funksjoner som er blokkert av noen andre dypereliggende mentale funksjoner, høyrehemisfæren. Denne reagerer raskt og emosjonelt: Angrep eller flukt gjennom aktivering av det sympatiske nervesystemet, eller dødgjøresle og lammelse gjennom det parasympatiske. Personen svinger mellom uro eller handlingslammelse, eller kan bli låst i en av posisjonene. – Den kognitive terapien har forstått dette etter hvert, og bygget inn en relasjonsforståelse ved å hente gammel kunnskap fra tilknytningsteorien og forskning på mor-barn forholdet. I dette trygge forholdet er det lettere å lære å sette ord på følelser, forklarer han.

Urter og ritualer

– Mange med alvorlige psykiske lidelser bruker medisiner. Kan de virke negativt inn på psykoterapien? – Hva er god medisin, hva er heling? Recovery-perspektivet og ideen om heling tror jeg henger sammen, langt tilbake. Mandelid utdyper: Alt fra de gamle medisinmennene i andre kulturer, til verden i dag, har heling alltid bestått av en kombinasjon av to elementer. For medisinmennene var det urter og ritualer. For oss medisin og samtaler. Mandelid mener det er viktig å ikke ha en kategorisk medisinfiendtlig holdning.

Medisin – brukt med forstand

– Medisin kan være en velsignelse hvis den bare kan bli brukt med vett og forstand, og i godt samråd med den som skal bruke den, sier han. Når det gjelder både medisinsk behandling og psykoterapi sier han at de kommer forbausende likt ut med hensyn til opplevelsen av nytte. Ca. syv av ti som går i psykoterapi, og ca. syv av ti som bruker medisin rapporterer at de har mer eller mindre, men dog noe nytte av medisinen. Det finnes med andre ord ikke noe vidundermiddel, verken innen psykoterapi eller medisin. En viktig faktor når det gjelder all terapi er vel at det ikke er noe mål i seg selv å gå i terapi, men dersom terapi kan oppleves som et middel til å nå andre viktige mål i livet blir den meningsfull. Det gjelder både samtaler og medisin. – Samtidig vet vi at for to av ti er det det samme om de bruker medisin eller går i psykoterapi, de kommer ikke noe lenger, de kunne like godt latt vær. En av ti vil også si at det å bruke medisin eller gå i psykoterapi gjorde vondt verre, de sitter igjen på minussiden, for eksempel i form av bivirkninger av medisin, eller for voldsom konfrontasjon med en ytre virkelighet de ikke klarer å leve med. – Vi som er såkalt vitenskapelig utdannede terapeuter bør derfor være ydmyke i forhold til det at ulike former for alternativ behandling og livssynsendringer kan ha en helende virkning for noen av dem som ikke profiterer på våre tilnærminger. Vi bør også innse at det fagfolk kaller sykdom eller virkelighetsflukt kan være en radikal overlevelsesstrategi for noen.

 

Psykoterapi kan også ha bivirkninger

Mandelid presiserer at det også kan være bivirkninger av terapien. Psykoterapi kan ha uønskete bivirkninger. – Det er terapeutens plikt å hele tiden ha hånden på pulsen: Hjelper dette personen eller ikke? Og hvis det ikke hjelper, hvorfor da fortsette? Så bør man slutte med det, og se om det går an å gjøre noe annet! Eller finne en annen terapeut hvor kjemien stemmer, sier han. Før det skjer, er det viktig å se om relasjonen likevel kan reddes. Det er ikke terapeuten som i siste instans avgjør om terapien er nyttig eller meningsfull for brukeren. Det er brukeren selv.

Brukeren – ekspert på eget liv

– Hvis vi koker dette ned, så er det dialogen med brukeren som er viktig. Dette er en gjensidig utprøvningsprosess, et gjensidig forsøk på å prøve å finne løsninger, der begge er eksperter. Psykiateren er ekspert på medisinsk behandling, psykologen kan være ekspert på samtalebehandling. Men brukeren er ekspert på sitt eget liv, og må bygge på sine egne erfaringer. – På denne veien skal terapeuten være en følgesvenn, som har respekt for brukeren, sier han.

Lite penger på oppfølging

Undervisningslederen i SEPREP er imidlertid bekymret for at mange ikke får tid til å bli friskere: – Vi er inne i en tid hvor jeg er redd forståelsen av terapi blant fagfolk blir fortegnet av økonomer og administratorer, i retning av utredning og diagnostisering. Mandelid opplever at man glemmer oppfølgingsbiten, fordi at det er lite penger å tjene på oppfølging. – Det er imidlertid mye mer penger å tjene på rask utredning og diagnostisering. Det kan bety en ansvarsfraskrivelse. Behandling og oppfølging skal foregå et annet sted, men hvor er dette annet sted? Hadde man forsikret seg at dette var på plass først ville alt vært så mye greiere …

Leve seg til bedring

– Med respekt for brukerne og kolleger som tilbyr korte og fokuserte behandlingsformer: Noen er godt hjulpet av korte fokuserte, nærmest pedagogiske tilbud. De er bra og mange nyttiggjør seg dette. Men han understreker at andre har helt andre behov. Som ikke kan bli bedre gjennom å «bli lest opp en lekse», eller en delta på en type selvhjelpsprogram i ti punkter over et kortere tidsrom. – Det finns mange mennesker som ikke kan lese seg til eller snakke seg til bedring. De må leve seg til bedring. Og dette tar tid, avslutter Leif Jonny Mandelid. Se hele samtalen i videoen nedenfor.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERTE SAKER


KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Forskeren forklarer: -Jeg ville dø, men er glad jeg lever
    May Vatne og Dagfinn Nåden (OsloMet – storbyuniversitetet) har utforsket pasienters erfaringer i etterkant av selvmordsforsøk. Selvmordsforsøket kan forstås ulikt, sett innenfra eller utenfra. Forskning på erfaringer fra personer som har overlevd selvmordsforsøk er viktig for å utvikle en mest mulig helhetlig forståelse.
  • Toppmøte 2018: SMIL ved Nidaros DPS
    Eli Valås er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er utdannet spesialpedagog med flere videreutdanninger. Hun implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS i samarbeid med Trondheim kommune i 2011, og har siden vært gruppeleder. Hilde Siraas Myran er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er vernepleier med flere videreutdanninger og implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS sammen med Eli Valås. Otto Stormyr er vernepleier, erfaringskonsulent og gruppeleder i SMIL. Han jobber til vanlig i et ungdomstiltak i Barne- og familietjenesten i Trondheim Kommune.
  • De farlige psyke – og alle vi andre
    Mediene har et ansvar når de omtaler mennesker med psykiske lidelser. Om stigmatisering av psykisk syke skal reduseres, må journalistene lese seg opp.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter