Toppmøte 2017: Pårørende er den største ubrukte ressursen

Bente Hasle vil være en av samtalepartene på vårens toppmøte om pårørende berørt av rus og psykiske helseproblemer. Hasle har markert seg med sitt fokus på foreldre til barn og unge med psykiske helseutfordringer. Hun etterlyser økt satsing på de ressursene som foreldrene representerer i behandlingsprosessen. Bente Hasle er utdannet barnevernspedagog og har en doktorgrad i tverrfaglig barneforskning. Til daglig jobber hun som førsteamanuensis i sosialfag ved Høgskulen i Volda.

Skrevet av: Eva Svendsen

-Å bli anerkjent som en ressurs og få være bidragsytere er viktig for at foreldrene skal vinne tilbake sin foreldreverdighet, sier førsteamanuensis Bente Hasle ved Høgskulen i Volda

-Hvorfor har du sagt ja til å bidra på Toppmøte 2017?

-Jeg ser at pårørende er den største ubrukte ressursen innen psykisk helse for unge og barn. Altfor mange foreldre opplever at de ikke får delta i behandlingsoppleggene og være aktive deltakere i sine næres liv. Det å ikke få delta som en ressurs i sine barns liv, kan oppleves som en miskjennelse og krenkelse. Å bli anerkjent som en ressurs og få være bidragsytere er viktig for at foreldrene skal vinne tilbake sin foreldreverdighet. Profesjonell omsorg kan aldri nå opp til de nærmestes kjærlighet. Foreldrene representerer en helt spesiell foreldrekraft.

 

-Men du deltar sikkert på konferanser, dialogmøter og fagmøter hele tiden. Hva er verdien for deg av å samle mennesker rundt ett tema på en slik dag? Kan det bli nyttig, eller frykter du det bare blir prat?

-Ja, jeg tror at dette møtet kan bidra til å styrke den kunnskapsbaserte praksisen som må bygge på ulike kunnskapskilder som forskning, klinisk praksis og pårørendes erfaringer.

 

-Hva skal du bidra med denne dagen?

-Jeg kan bidra med kunnskap om hvordan foreldrene til ungdommer med psykiske helseutfordringer erfarer utfordringene i foreldreskapet. De fleste foreldre tar for gitt at de skal bli involvert i behandlingen av sine barn og ungdommer. Men altfor mange har opplevd det motsatte. Mange foreldre opplever at behandlere møter dem som ansvarlige for at barnet har utviklet vansken. Barnet forstås som offer og foreldrene som skyldige.

 

-Hvorfor kan nettopp du fortelle deltagerne noe viktig om hvordan pårørendetjenestene i fremtiden kan bli bedre?

-Min doktoravhandling viser hvorfor det er et stort potensiale ved å inkludere foreldre i behandlingen av barn og unge. Jeg kan formidle hva dette potensialet består i: Foreldrekraften må bli tatt mer på alvor. Barn trenger foreldre som hjelper og støtter dem i tilfriskningsprosessene deres. Foreldre trenger å få utøve et aktivt foreldreskap for å gjenvinne egen foreldreverdighet. Når barn utvikler psykiske vansker, trøbler også relasjonene og kommunikasjonen i familien seg til. Her kan helsepersonell bidra til det Karen Glistrup kaller «å bryte tabuet sammen» ved at de faktisk inkluderer familien i utredning og behandling slik faglitteraturen og ikke minst BUP-veilederen anbefaler. Gjennom presentasjoner for ulike brukerorganisasjoner har jeg erfart at begrepet «foreldrekraften» har overføringsverdi til større deler av pårørendefeltet.

 

-Hva er slik du ser det, det absolutt aller viktigste som må skje i den nærmeste framtiden for pårørende på feltet psykisk helse og rus?

-Jeg håper at intensjonene om å inkludere pårørende nå blir realisert ved den nye pårørendeveilederen. Det aller viktigste fremover er at veilederen blir fulgt opp og tatt på alvor i tjenestene. De sterke føringene om pårørende som ressurs forteller om en politisk ønsket endring innenfor praksisfeltet. Når vi nå en gang er så vevd inn i hverandres liv, må pårørende få delta med sin kunnskap om den sykes styrker og utfordringer. Slik kan de bidra til at den de er glad i får best mulig behandling, uten at de må bære så mye av det praktiske og emosjonelle arbeidet at de sliter seg ut.

 

-Hvilke forventninger har du til hva denne dagen skal resultere i, heilt konkret for de pårørende?

-Mitt ønske er at dagen ender opp med en kraftig henstilling til helseministeren og helseforetakene om at de tar på alvor det som faktisk presenteres i den nye pårørendeveilederen. Helst ønsker jeg at vi sammen kan etterlyse et snarlig framtidig arbeid med å forskriftsfeste tiltak og behandlingsmåter som inkluderer de pårørende.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERTE SAKER


KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Medisinfrie tilbud: Kunst- og uttrykksterapi
    Malin Wästlund er ansatt ved Sykehuset Telemark, DPS Øvre Telemark og har mange års erfaring som kunst- og uttrykksterapeut. Denne behandlingstilnærmingen har vært en del av institusjonens tilbud både poliklinisk og i avdeling i over 20 år. Hun er forfatter av boken Mindfulness og medfølelse, sammen med psykolog Katinka Salvesen.
  • – Recovery-bevegelsen er demoniserende
    – Same shit, different wrapping, sier Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han mener Recovery-bevegelsen, fører til en forsterket demonisering av dem som ruser seg. – Ikke alle kan slutte å ruse seg, og vi må forstå at noen har gode grunner til å gjøre det, hevder han.
  • Forskeren forklarer: Analyse av ”schizofreni” i lærebøker
    Er det ein samanheng mellom vitskapen sitt språk for psykiske lidingar og stigmaet knytt til desse lidingane? Er omgrepet ”schizofreni” utdatert, og bør det derfor bytast ut med eit anna omgrep? Helga Mannsåker har forska på omgrepet ”schizofreni” i skandinaviske psykiatrilærebøker.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter