Toppmøte 2017: Fagfolk er ikke det viktigste nettverket for pasientene

Bente M. Weimand arbeider som forsker ved FOU-avdelingen ved psykisk helsevern på Akershus universitetssykehus (Ahus). Hun står blant annet bak en omfattende doktorgradsstudie om pårørende i psykiske helsetjenester. Ett av hennes funn er at psykisk sykdom rammer en større gruppe mennesker enn den som er syk.

Skrevet av: Eva Svendsen

-Jeg har stor tro på at det å samles på toppmøtet i mai vil føre til endringer, sier Bente M. Weimand.

-Hvorfor har du sagt ja til å bidra på Toppmøte 2017?

-Toppmøtet er en viktig møteplass som gir mulighet for å dele erfaringer og kunnskap slik at vår felles forståelse om psykisk helse og psykiske helsetjenester øker. Jeg vil gjerne bidra til denne felles forståelsen. Det gjør jeg ved å formidle forskning om hvordan familier kan oppleve psykiske helseutfordringer, og ved å argumentere for at helsetjenestene bør ta dette innover seg og finne en bedre vei videre.

 

-Men du deltar på konferanser, dialogmøter og fagmøter hele tiden. Hva er verdien for deg av å samle mennesker rundt ett tema på en slik dag? Kan det bli nyttig, eller frykter du det bare blir prat?

-Jeg har stor tro på at det å samles for å dele erfaringer og kunnskap uansett vil føre til endringer, små eller store. Forståelsen til hver og en av oss øker når vi lytter til hverandre. Endringene skjer ikke nødvendigvis så raskt som en kunne ønske: Det tar tid å snu store skip, særlig i farvann der det fins mange fartøy med ulike reisemål. Selv om jeg begynner å bli utålmodig, er jeg med andre ord ikke så redd for at det blir “bare prat”. Selv om mye kunnskap allerede har vært delt i årevis, er det viktig å se at vi også har kommet et stykke på vei. Det fins mye vilje til forandring. Toppmøtet kan bidra til at vi tar flere steg videre.

 

-Hva skal du bidra med denne dagen?

-Jeg vil formidle at relasjoner er akkurat så viktige for tilfriskning som erfaring og forskning har vist, og at fagfolk bør ta inn over seg at det ikke er de som utgjør det viktigste relasjonelle nettverket til den som sliter i perioder. Jeg vil også formidle at vi må slutte å se “pasienter/ brukere” og “pårørende” som separate grupper. Det er nettopp det de ikke er. Det må få implikasjoner for helsetjenestene.

 

-Hvorfor kan nettopp du fortelle deltagerne noe viktig om hvordan fremtidens pårørendetjenester kan bli bedre?

-I mange år har jeg drevet med forskning om hvordan voksne og barn har det når de lever i familier som strever med psykiske helseproblemer og rus, og ikke minst hvilke erfaringer de har med å møte helsetjenestene som pårørende. Jeg har også jobbet med å forstå hvorfor helsetjenestene og fagpersonene ofte finner det så vanskelig å samarbeide med pårørende. For meg som er utdannet sykepleier er helhetstenkning og forebyggende arbeid en naturlig del av den forståelsen jeg har om hva helsetjenestene skal bidra med. Brukere og pasienter har ønsker og håp om hvordan behandling og støtte skal være, og om framtiden. Vi er kommet et stykke på vei ned fra de faglige pidestallene, men når det gjelder å skifte fokus fra enkeltpersoner til familiefokus, mener jeg at vi har et godt stykke igjen.

 

-Hva er slik du ser det det absolutt aller viktigste som må skje i den nærmeste fremtid for pårørende på feltet psykisk helse og rus?

-At vi må endre syn i helsetjenestene: Vi må forstå at det som hender med et familiemedlem ikke skjer isolert, men vil ha innvirkning på livet og gjerne helsen til hele familien. Barn er særlig utsatt. Vi må endre syn fra at “pasienten skal behandles” til at både barn og voksne pårørende blir en naturlig del av arbeidet med hele familiens tilfriskning. Det betyr ikke at alle familier nødvendigvis bør være en aktiv en del av livet til den som strever, men de kan likevel ha behov for støtte til å håndtere sin egen situasjon.

 

-Hvilke forventninger har du til hva denne dagen skal resultere i, helt konkret for de pårørende?

-At de som sitter i posisjoner som setter dem i stand til å skape endringer, lytter til budskapene og staker ut en ny kurs for en bedre integrert helsetjeneste for dem som er berørt av psykiske helseproblemer og rusmiddelproblemer. Vi vet at familiefokusert praksis er viktig, og til tross for vilje til å inkludere familier, trenger vi fortsatt mer konkret kunnskap om hvordan.

 

Vil du lese mer om toppmøtene vi har arrangert kan du følge denne lenken.

 

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

RELATERTE SAKER


KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

HANDLEKURV

Handlekurven er tom

SISTE SAKER

  • Forskeren forklarer: -Jeg ville dø, men er glad jeg lever
    May Vatne og Dagfinn Nåden (OsloMet – storbyuniversitetet) har utforsket pasienters erfaringer i etterkant av selvmordsforsøk. Selvmordsforsøket kan forstås ulikt, sett innenfra eller utenfra. Forskning på erfaringer fra personer som har overlevd selvmordsforsøk er viktig for å utvikle en mest mulig helhetlig forståelse.
  • Toppmøte 2018: SMIL ved Nidaros DPS
    Eli Valås er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er utdannet spesialpedagog med flere videreutdanninger. Hun implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS i samarbeid med Trondheim kommune i 2011, og har siden vært gruppeleder. Hilde Siraas Myran er rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Hun er vernepleier med flere videreutdanninger og implementerte gruppetilbudet SMIL ved Nidaros DPS sammen med Eli Valås. Otto Stormyr er vernepleier, erfaringskonsulent og gruppeleder i SMIL. Han jobber til vanlig i et ungdomstiltak i Barne- og familietjenesten i Trondheim Kommune.
  • De farlige psyke – og alle vi andre
    Mediene har et ansvar når de omtaler mennesker med psykiske lidelser. Om stigmatisering av psykisk syke skal reduseres, må journalistene lese seg opp.

PÅ SOSIALE MEDIER


Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv

Fra Twitter