Å kjøre opp på moped

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Han fylte år på høsten men mopeden var allerede «kommet i hus» og sto å skinte nypolert ute på gårdsplassen. Ventetiden var lang men sommeren ble brukt til kjøretimer og teorikurs. Gutten var veldig praktisk hendt så dette med kjøringen og selve trafikkforståelsen visste jeg kom til å gå bra. Men så var det dette med teoridelen. Gutten har ADHD, TS og lese/skrivevansker. Søknad om muntlig eksamen var innvilget, men han skulle jo tross alt tilegne seg kunnskapen.

Da august sto for dør, var det tid for å ta eksamen i teori. Den får man jo ikke tatt før den dagen man fyller 16 år. Det var da mine bekymringer begynte å gnage i bakhodet. Han hadde deltatt på teorikurset, men det var ikke antydning til åpningsbrett i læreboken engang. Han hadde fått jevnlig tilbud om å lese på teorien i lag, men det var ikke nødvendig mente han. Riktig nok spurte og grov han mye om trafikkregler og skilt når vi var ute og bilte, men det er jo så mye annen kunnskap en i tillegg må ha for å bestå eksamen.

Så var dagen for eksamen kommet.  Jeg prøvde mitt beste for å støtte opp om at dette klarte han, men samtidig hadde jeg i i bakhodet at hvis han nå skulle stryke så går det 2 uker før han kan prøve på nytt. Da er vi plutselig kommet langt ut i september og ikke lenge før mopedsesongen er på hell. Så i ett kort øyeblikk for meg hvor skuffet og frustrert han ville bli hvis dette endte med at han ikke fikk bruke mopeden før til vårs..

Jeg satt spent og ventet mens poden var inne til eksamen. Hadde tatt med meg ett kryssord for jeg regnet med det fort kunne gå litt tid. Han hadde jo også fått innvilget utvidet eksamenstid. Mange av spørsmålene er vanskelige og svaralternativene kan være en utfordring å skille fra hverandre da ordlyden kan være nesten lik.  Så noe tid ville nok gå med, tenkte jeg og dro opp kryssordet mitt.

Etter nokså nøyaktig 18 minutt går døren opp. Nei nå har det gått fullstendig i stå for han, føk det igjennom hodet mitt.  Men der ble mine tanker gjort til skamme, det ble jeg fort klar over da jeg så guttens ansikt.  Han smilte fra øre til øre, og kom med følgende kommentar « Da var det unnagjort, og jeg hadde bare to feil» 18 minutt og bare to feil uten å ha åpnet boka engang, det gikk utover min fatteevne og gleden var ufattelig stor.

Gutten hadde sugd til seg kunnskapen under teorikurset, for han var så innstilt på å ta mopedsertifikatet den dagen han fylte år. Motivasjonen hadde klistret kunnskapen fast, og han kompenserte for manglende lesing ved å spørre om alt mulig når han var med på biltur.

Som mor til en som jevnt har slitt mye og møtt mere motgang enn unger flest, så blir sårbarheten stor. Alle ønsker jo sine barns sitt beste og at de skal lykkes med det de gjør. Men jeg vet at fallhøyden for min sønn er ganske stor når det gjelder å oppleve nederlag, spesielt når det er noe han har gledet seg veldig til. Han sto nok ikke først i køen da tålmodighet ble utdelt for å si det slik. En annen side med det å stadig måtte slite for å oppnå mestring  men likevel møte mange nederlag, er at en fort kan miste motivasjonen og da blir det tungt å komme i gang igjen.  Jeg har aldri prøvd å pakke inn for å skjerme gutten, han må få leve livet og høste egne erfaringer på godt og vondt han også. Men jeg tror at pga min sønns diagnoser og hva de medfører,  har jeg som mor en større sårbarhet ved slike anledninger enn mødre flest.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.