Å stå frem i media med psykiske erfaringer

”Et ønske om å bidra til dialog og endringer er årsaken til at jeg valgte å stå frem i media med mine erfaringer i psykiatrien”, sier Anne Grethe Teien. I sin artikkel om erfaringene med det å stå frem i media med sin historie, reflekterer hun over følger av det å være åpen om sine psykiatrierfaringer i det offentlige rom.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg har ved noen anledninger vært i media (tidsskrift, avis og tv) og fortalt om mine svært dårlige erfaringer med tvangsbehandling i psykiatrien. Beretningen min går i korthet ut på dette; for flere år siden ble jeg over en lengre periode tvangsmedisinert med antipsykotisk medisin. Jeg fikk etter hvert svært alvorlige bivirkninger av medisinene, bivirkninger som ingen i helsevesenet ville se eller ta hensyn til. Den alvorligste bivirkningen var at jeg utviklet en så tung depresjon at jeg for første gang i mitt liv gjorde et selvmordsforsøk. Et par måneder etter dette skjedde, ble det av sykehuset begått en byråkratisk glipp som gjorde at jeg helt uventet ble overført på frivillig paragraf. Jeg valgte da å bryte all behandlingskontakt og har etter dette ikke gått på medisiner. Jeg har aldri igjen ved et senere tidspunkt forsøkt å ta mitt eget liv. En senvirkning av disse opplevelsene er at jeg fortsatt sliter med mye sterk angst i forhold til psykiatri og helsevesen. Jeg har delt disse erfaringene i media fordi jeg mener det er viktig at slike beretninger kommer fram i lyset slik at positive endringer forhåpentligvis skjer, og fordi jeg har kjent meg sterk nok til å gjøre det de gangene det har vært aktuelt. Her vil jeg imidlertid innta et meta-perspektiv, og formidle noen av mine erfaringer, tanker og refleksjoner rundt selve det å stå fram i media med et slikt tema.

Bidra til dialog og endringer
For det første vil jeg si at jeg opplever at jeg har bidratt med noe viktig. Jeg mener at det er viktig med reell dialog på dette med psykiatrisk behandling – dialog som fører til endringer, slik at flere enn det som er tilfelle per i dag opplever at de får den hjelpen de trenger når de har det som værst psykisk. For at dette skal skje må alle slags stemmer få slippe til, ikke minst alle slags brukerstemmer. Brukerstemmer er alt fra de som i likhet med meg formidler at behandlingen de har fått har vært destruktiv for dem, via de som vil si at den ikke har hatt noen effekt, til de som sier at noen ting har vært bra mens andre ting har vært dårlig, og de som entydig uttrykker at de er strålende fornøyd. ”Hva?”, ”hvorfor?” og ”hvordan?” , blir det også sentralt å spørre om. Til sammen bidrar de ulike brukerstemmene til en mer virkelighetsnær erfaringskompetanse enn slik det har vært alt for lenge; at fagfeltet nærmest har hatt monopol på å fortolke og formidle effekten av etablerte, psykiatriske behandlingsmetoder, og da gjerne i alt for generelle, positive termer. Poenget må være at dialogen nyanseres, ikke at et annet perspektiv, for eksempel et svært negativt brukerperspektiv, skal ta over og på nytt produsere ensidige ”sannheter” om dette komplekse, sammensatte temaet. Jeg er svært glad for at det nå ser ut til at det blir mer og mer utveksling mellom bruker- og fagfeltet, og jeg håper på mange gode, respektfulle samtaler framover. Jeg tror det er viktig å prøve å unngå verbale angrep, fordi det som regel bare fører til at mennesker går i forsvar og kommunikativ lås overfor hverandre. Samtidig er det viktig at ingen behøver å legge rosa lokk over hvordan de selv opplever- og har opplevd virkeligheten.

Inspirere – og gi mot til andre
Det er bare å si det rett ut; det krever en god del både av mot og krefter for å orke å dele sine psykiatrierfaringer i media. En har heller ingen garanti for at verden vil se på en på akkurat samme måte som før etter at en har delt. Personlig opplever jeg ikke at det er blitt så veldig mye mer åpenhet og lettere å snakke om psykiske lidelser nå enn for noen år tilbake, eller at psykisk syke blir spesielt godt inkludert i det norske samfunn. Men dette varierer sikkert veldig avhengig av hvilke sammenhenger en beveger seg i, og mange erfarer det sikkert helt annerledes enn meg. Uansett er ikke det å stå fram i media noe som nødvendigvis passer for alle. Det må være noe en gjør fordi en faktisk ønsker å kommunisere ut til svært mange mennesker, altså i tillegg til venner, familie og andre i ens omgangskrets; til masse mennesker som en overhodet ikke kjenner og som sikkert kan tenke både det ene og det andre om det en sier. Det bør kjennes riktig for en selv, og meningsfullt, å kommunisere på en slik måte, tenker jeg. For min del kjennes det riktig og meningsfullt så lenge det ikke blir for mye av det. Jeg er ikke av dem som (ære være dem!) orker å være ”der ute” og jevnt og trutt kjempe for en bedre psykiatri for flere. Det er et alt for slitsomt og opprørende tema å forholde seg til for meg hele tiden. Jeg tenker at det å kunne dele egne erfaringer og refleksjoner i media, innenfor de rammene som kjennes riktige for en selv, er en verdifull mulighet en har i et demokratisk samfunn. Hvis jeg har inspirert og gitt mot til noen andre som ønsker å benytte seg av denne typen ytringsfrihet til faktisk å gjøre det, tenker jeg at det i så fall er en god bi-effekt av at jeg selv har stått fram.

Budskap: God hjelp for noen er ikke nødvendigvis god hjelp for alle!
Jeg ser at det er en reell fare for å skremme andre fra å søke hjelp når en forteller om vonde opplevelser fra psykiatrien. Det kan være tungt nok som det er, bare det å innse at en har et psykisk problem, og å ta kontakt med noen for å fortelle om det. Jeg håper jeg har klart å få tydelig nok frem at jeg vet at mine erfaringer er en del av et stort konglomerat bestående av mange ulike typer både gode og dårlige brukererfaringer. Jeg ønsker ikke å skremme bort noen fra å be om hjelp når de trenger det, og håper inderlig at jeg ikke gjør det. En viktig agenda for meg har uansett vært å vise hvordan det som i utgangspunktet er ment å skulle hjelpe, og som også gjør det for en god del (for eksempel psykofarmaka), samtidig kan ha potensiale i seg til å bli veldig ødeleggende for andre som like fullt ut trenger hjelp. Feilbehandlingen jeg fikk i psykiatrien er ikke nå lenger kun et traume jeg sliter med i eget liv – selv om den også er det. Idet jeg har delt av min historie, er den samtidig blitt til et håp om at den bidrar til at absolutt ingen i framtiden skal måtte oppleve slikt når de trenger hjelp. Det som er riktig behandling for én kan altså bli veldig feil behandling for en annen. Dette synet er antagelig for lengst godt integrert i den formelle diskursen innen psykisk helsevern, men når det gjelder dets praktiske konsekvenser i møte med enkeltindivider, har jeg dessverre inntrykk av at det står en god del igjen.

Puste friere
Etter at jeg hadde sluppet ut fra psykiatrien, ble jeg redd for å fortelle til andre at jeg hadde vært innlagt. Da jeg etter hvert fikk meg jobb og ble mer en del av samfunnshjulet igjen, ble ikke dette noe enklere, tvert imot. Jeg ble veldig splittet mellom de sidene av meg som taklet utfordringer i hverdagen, og de sidene av meg som fortsatt ”var psykiatri” og som stadig slet med problemer som nok ville fortone seg som uforståelige for mange. Det kan være vondt og vanskelig i lengden å fungere i samfunnet på slike premisser. Det at ”psykiatridelen” av meg ikke lenger er en hemmelighet, har bidratt til at jeg kan puste friere i en del sammenhenger. Jeg opplever også at det har virket styrkende og myndiggjørende å ta tilbake noe av den definisjonsmakten som psykiatrien lenge hadde over meg og som, paradoksalt nok, innebar en tabuisering av den de definerte meg som… Jeg tenker ikke at alt psykiatrien sier om meg er feil. Jeg tenker faktisk at den ser noen av mine problemer og utfordringer temmelig klart, og langt klarere enn de kan ses med et antipsykiatrisk blikk. Jeg er likevel som menneske mye mer, som er noe helt annet enn en psykisk sykdom. Og den behandlingen jeg fikk i psykiatrien kan uansett aldri rettferdiggjøres ut fra det jeg sliter og har slitt med. Menneskelivet kan være svært komplekst, paradoksalt, sammensatt. Jeg ønsker å leve med paradoksene. Noe av friheten til å kunne gjøre dette, har jeg fått ved å velge åpenhet. Frykten for at denne friheten igjen blir tatt ifra meg, fra psykiatriens eller samfunnets side, er daglig tilstede.

Stillheten etterpå –
Etter at jeg hadde stått fram i media fikk jeg mange støtteerklæringer, og en periode var det mange som kommuniserte direkte med meg om tema knyttet til det jeg hadde formidlet. Så ble det etter hvert ganske stille. Det tror jeg er et vanlig fenomen. Jeg tenker at stillhet etter åpenhet kan være en bra ting. Litt som flo og fjære, utpust og innpust, aktivitet og hvile… Stillheten kan være uttrykk for en viktig, respektfull distanse eller for at andre forståelig nok kan ha behov for å skjerme seg fra følelser og minner som de selv bærer på. Stillheten kan selvsagt være uttrykk for helt andre ting også, og ikke alt er nødvendigvis positivt motivert. Siden jeg som nevnt selv trenger å holde meg unna tematikken en del, er det bra å ikke bli konfrontert med den til enhver tid, på ethvert gatehjørne. Men uansett; stillheten er merkbar. Og den gir rom for mange ulike tolkninger og følelser. Den kan være en utfordring. Blir det for mye av den, har en dog alltids muligheten til å bryte den på nytt selv!

Motstand mot tematikken
Ikke alle liker nødvendigvis at en tar opp tematikken psykisk sykdom og psykiatri i det hele tatt. Slike reaksjoner, som også kan ligge innbakt i den nevnte stillheten, er en del av bildet når en velger å stå fram i media, ja, å stå fram i det hele tatt med et såpass ladet tema. Dette respekterer jeg, i den forstand at jeg ikke ville ønske å prakke temaet på noen jeg møtte ansikt til ansikt som tydelig ikke ønsket å høre om det – det ville bli både invaderende og kommunikativt feil. Når noen konfronteres med temaet psykiatri i aviser eller på radio og tv, har de selv valget å kunne bla over eller skru av. Det hender jeg gjør det selv også, det kan jeg godt innrømme. Vi har selv et ansvar for å bestemme når vi skal involvere og engasjere oss, og når vi må si stopp. Det at ikke alle liker tematikken, betyr selvfølgelig ikke at andre skal la være å ta den opp! Det gjelder å finne gode kanaler – og i mange tilfeller gode adresser.

Å bli koblet sammen med bestemte meninger
Det å stille seg kritisk til psykiatrien, bare det å dele av egne erfaringer med den, kan kobles sammen med bestemte meninger og holdninger og brukes av andre til inntekt for deres eget syn. Dette behøver ikke å være problematisk så lenge en vet omtrent hvor en selv står, tenker jeg. Jeg er nok temmelig kritisk til store deler av psykiatrien, ja, men jeg er allikevel for eksempel ikke imot bruk av diagnoser, selv om jeg synes omfanget av dagens bruk er overdrevet. Faglig stiller jeg meg svært positiv til humanistisk orientert psykologi og svært skeptisk til biomedisinsk fokusert psykiatri. Blant annet har jeg tro på kognitiv adferdsterapi ved psykoselidelser, angst og depresjoner. Jeg har også sansen for dynamisk og eksistensiell psykologi og for kropps-, kunst- og uttrykksorienterte terapiformer. Det virker som at psykoanalyse for mange har mye for seg. Jeg tenker samtidig at psykofarmaka, nevroleptika inkludert, er helt ok hvis den det gjelder selv vil ha det og opplever konstruktiv bedring gjennom å bruke det, og jeg mener at tvangsinnleggelser er riktig og nødvendig når noen er til fare for sitt eget eller andres liv. Jeg er derimot ikke enig i behandlingskriteriet, og jeg mener at tvangsmedisinering bør forbys, med unntak av at helsepersonell bør ha mulighet til å kunne gi akutt, beroligende medisin ved voldsom agitasjon. Dette er noen av mine personlige meninger. Jeg tror ikke at det er min oppgave å skulle diskutere alle disse problemstillingene i detalj i offentligheten. Det er det andre, som jeg har stor respekt for og meningsnærhet til som allerede gjør, på glimrende måter. Jeg vil si det sånn; hvordan andre eventuelt bruker de erfaringene jeg har delt i media til støtte for sitt syn, enten det synet ligger tett opp til- eller fjernt fra mitt eget, velger jeg å ha tillit til at de selv tar ansvaret for, på samme måte som jeg selv må ta ansvar for hvordan jeg anvender dokumentasjon for å argumentere for mitt syn.

Jobbmuligheter
Uten at jeg per i dag kan si det for sikkert, kan det være at mine muligheter i arbeidslivet er blitt forringet etter at jeg valgte å gå ut i media med mine erfaringer fra psykiatrien.
Å la livet leves videre
Selv om en på et gitt tidspunkt står fram i media og deler av opplevelser som har påvirket en sterkt som menneske, betyr selvfølgelig ikke dette at ens liv og en selv etterpå slutter å være i bevegelse. Jeg opplever at det er viktig å ikke låse seg fast i bestemte måter å betrakte seg selv og andre på. Når én risiko ved det å stå fram som psykisk syk kan være at deler av samfunnet muligens vil komme til å stigmatisere en på bestemte måter resten av ens liv, er det i alle fall desto viktigere at en ikke gjør det samme overfor seg selv! Det er bra å la livet leves videre, gi seg selv nye muligheter og være åpen for endringer.

Anne Grethe Teien er danseutdannet fra London og har en mastergrad i dansevitenskap fra NTNU, Trondheim og Brukererfaring fra psykiatrien.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.