Aldri mer psykolog

Jeg møtte til min første time hos Senter for jobbmestring hos NAV med forventing om at jeg skulle få karriereveiledning. Jeg ble møtt med meget personlige spørsmål. Dette var jeg ikke forberedt på og møtet ble så traumatisk at jeg var nødt til å avstå fra flere besøk hos NAVs psykologen. Jeg hadde ellers sett frem til å få noen gode karriereråd.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg opplevde møte som et mentalt overgrep. I ettertid undrer jeg meg over at Senter for jobbmestring ikke gjør sine deltakere oppmerksom på at de må igjennom en full psykologisk vurdering og hva dette innebærer, før de blir sendt videre til en jobbkonsulent. Sommeren 2014 ble jeg sykemeldt. Jeg mener selv at jeg var sliten og utbrent, ikke deprimert. Da det var jobbet som gjorde meg syk hadde jeg ikke noe annet valg enn å finne meg en ny jobb. Etter noen måneder som sykemeldt henviste legen meg til Senter for jobbmestring i regi av Nav. Personlig synes jeg jobbmestring i seg selv er et meget ladet og stigmatiserende ord og ga uttrykk for til legen at jeg ikke mente jeg trengte hjelp til jobbmestring, men hun svarte at det de skulle hjelpe meg med var å finne meg en ny jobb. Og det trengte jeg jo hjelp til og møtte derfor til min første samtale på Senteret.

Journalist med jobb i helsevesenet Jeg er egentlig journalist med erfaring fra nyhetsbransjen både i Norge og Danmark og regner meg selv for å være meget kompetent innenfor media og journalistikk. Da jeg ble sykemeldt jobbet jeg imidlertid som ufaglært ringevikar i helsevesenet. En jobb som i seg selv er slitsom. I tillegg kommer ekstrabelastningen med å være ringevikar, noe som innebærer at jeg aldri visste hvor mye penger jeg kom til å tjene fra den ene måneden til den neste. Etterhvert ble det nok og jeg ble sykemeldt. Da markedet for journalister har vært nedadgående de siste ti årene og at dette mest sannsynligvis kommer til å fortsette ville jeg ha hjelp til å se min kompetanse i et nytt lys og finne en ny måte å bruke min journalistiske bakgrunn på f.eks. i PR- og informasjonsbransjen. Jeg fikk time til en vurderingssamtale i slutten av september. I tillegg til innkallelsen fikk jeg et følgebrev der det ble forklart litt om hva Senter for jobbmestring gjør. Kort fortalt synes jeg brevet var intetsigende og flåsete, det sto at jeg skulle til kognitiv terapi og lese selvhjelpsbøker. Den følelsen jeg satt igjen med etter å lest brevet var følelsen av å være en hund som skulle lære nye triks. Men jeg bestemte meg fremdeles for å gå til timen, og spesielt fordi det i slutten av brevet sto noe sånt som at, "da det er begrenset med tid i dette opplegget er det flott om du tenker igjennom hva du trenger hjelp til". Derfor regnet jeg med at eventuelle misforståelser fort ville bli rettet opp i. Slik skulle det ikke gå.

Feilkonklusjoner og manglende kommunikasjon Da jeg kom til timen satt psykologen med henvisningen fra legen foran seg. I henvisningen hadde legen blant annet skrevet at jeg var deprimert, at jeg trengte hjelp til å finne ny jobb og noen andre ting som jeg ikke husker. Psykologen oppfattet riktig nok at jeg var litt avventende, men konkusjonen hennes var helt feil. Hun startet hele timen med å fastslå at hun forstod at jeg bare var der fordi legen hadde henvist meg. Timen forsatte med at hun forklarte, eller rettere sagt prøvde å forklare hva kognitiv terapi er, jeg synes ikke hun gjorde en god jobb og jeg begynte allerede der å miste all tillit til henne. Rett slett fordi hun snakket som om hun leste opp fra en lærebok. Hun ga meg heller ingen praktiske eksempler. Optimistisk som jeg er tenkte jeg at jeg ville forstå det etterhvert og ga henne ok på fortsette. Hun fortalte at hos Senter for jobbmestring anser de det som positivt for folks mentale helse å være i jobb. Videre fortalte hun litt om sin bakgrunn, hva taushetsplikten innebærer osv. Jeg satt i stolen overfor og ble mindre og mindre. Ikke har jeg hatt noen særlig positive erfaringer med jobb. Jeg har i mange år jobbet som selvstendig freelancer og har trivdes veldig godt med å være min egen arbeidsgiver. Problemet har vært at jeg ikke har klart å få en stor nok inntjening. Jeg er en person som trives alene og etter at jeg ble sykemeldt og har jeg fått det bedre og bedre mentalt. Å se alt dette i et nytt lys var vel egentlig det jeg ville ha hjelp til, men da psykologen opplyste meg at taushetsplikten opphører når det er fare for liv eller ved mistanke om trygdemisbruk ble jeg redd for at hun ville misforstå og melde meg om jeg var ærlig. Så jeg sa ingenting.

To øl i kjøleskapet Hun snakket og snakket og jeg fikk ikke komme til ordet. Jeg ble ikke spurt om hvorfor jeg var der, hva hun kunne hjelpe meg med, hvordan jeg hadde det eller om jeg hadde vært hos psykolog før. Dermed fikk jeg heller ikke gjort rede for at jeg oppfattet legens diagnose som noe praktisk, da jeg har forstått det slik at utbrenthet ikke er en offisielt godkjent diagnose. Da hun endelig var ferdig med innledningen gikk hun i gang. Et av de første spørsmålene hun stilte var om selvmord. Det går vel an og småsnakke litt og la pasienten komme til orde før man setter i gang med så personlige spørsmål. Iallefall om man ønsker et ærlig svar. Da psykologen spurte meg om jeg har problemer med rusmidler begynte jeg bare å le. Jeg fortalte henne at jeg har hatt to ølbokser stående i kjøleskapet i over ett år og at jeg drikker meget sjelden. Dette fikk hun ikke med seg og ble helt stresset og skyndte seg å si som for å trøste meg. Jamen, dette spør jeg jo alle mine pasienter om. Noe hun gjentok jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av timen.

Hva sier hun egentlig Jeg lurer fremdeles hvorfor jeg skal tvinges til å svare på personlige spørsmål for å få karriereveiledning. Da jeg spurte psykologen hvilken relevans spørsmålene har i forhold til å vurdere min kompetanse på jobbmarkedet, svarte hun bare -Jamenn dette spør jeg jo alle mine pasienter om. Jeg fikk ingen forklaring. Jeg tror ikke psykologen helt har forstått hva hun egentlig sier når hun unnskylder seg med at det spør hun alle sine pasienter om. Her er tre mulige tolkninger; For det første er det feil å kreve at jeg som pasient skal forholde meg til alle pasienter. Det er psykologens jobb, ikke min. For det andre, et slik svar indikerer at hun ikke vet hvorfor hun stiller spørsmålene og at hun bare gjør det fordi det er det som står i instruksen din. For tredje, vil det si at hun utsetter alle dine pasienter for overgrep og krenkelser? Hvis en pasient gir uttrykk for usikkerhet og motvilje er det alt annet enn tillitsvekkende å svare at det spør jeg alle mine pasienter om. Det er heller med på å skape mer forvirring, stress og usikkerhet og en følelse av å ikke tatt på alvor og behandlet som et unikt individ. Jeg følte at jeg satt med en psykolog som ikke hadde peiling på noe som helst. Hun var mer opptatt av å huske å stille alle spørsmålene hun skulle stille enn å forholde seg til meg og mine reaksjoner. Hun fremsto som skoleflink, men uerfaren og ny i yrket. I tillegg vil jeg også nevne at psykologen rett og slett ikke tok imot meg på en god måte. Litt alminnelig folkeskikk burde være på sin plass. Sånne enkle ting som å rekke fram hånden først når man skal hilse på hverandre og si vær så god sitt ned, og du kan henge jakken din på stativet der. Og ikke minst, gidde å spørre pasienten, hva kan jeg hjelpe deg med? eller hvorfor er du her? Sånne enkle ting som kanskje virker litt banalt og overfladisk, men som er avgjørende for om man føler seg velkommen eller ei. For å sette det inn i en litt annen kontekst, hun var en elendig vert. Jeg følte meg ikke tatt vare på i det hele tatt.

Overkjørt igjen Etter denne timen snakket jeg med Senter for jobbmestring to ganger. Den første gangen snakket jeg med min psykolog. Den telefonsamtalen endte med at hun spurte meg om hun skulle sende en avslutningsrapport til legen. Ettersom jeg heller ikke denne gangen nådde igjennom, sa jeg meg enig. Det var umulig for meg å fortsette hos en psykolog jeg ikke har tillit til. Enda en gang ble det som psykologen bestemte. Noen dager senere fikk jeg tenkt meg litt om og mente selv at hvis jeg kunne få en ny psykolog og hvis jeg klarte å "overleve" et besøk hos en psykolog ville det gi meg en god mestringsfølelse. Men nei, lederen for Senteret mente at dette opplegget ikke var noe for meg med tanke på at det bare var 15 timer til rådighet og at jeg trengte mer tid på til å snakke. Vel, igjen, informasjon er viktig. Jeg trenger ikke en psykolog å fortelle meg at jeg har problemer med å brette ut privatlivet mitt til vilt fremmede mennesker. Dette er jeg faktisk utmerket godt klar over selv. Dessuten, hva var så vitsen med vurderingssamtalen? Er det ikke en psykologs jobb og finne ut av dette før hun bare kjører på og rent faktisk utsetter sine pasienter for overgrep og krenkelser?

Advarsel – vær sterk Det inntrykket jeg sitter igjen med etter dette psykologbesøket er at usikkerhet og nervøsitet ble oppfattet som motvilje eller at jeg var deprimert. Jeg følte at jeg skulle ha problemer, helst med selvfølelsen og selvtilliten. Jeg følte at jeg fikk mange ledende spørsmål og det vi innenfor journalistikken kaller "Når sluttet du å slå din kone spørsmål. I ettertid sitter jeg igjen med en sterk følelse av at jeg ikke skulle ha gått til psykolog i det hele tatt. Jeg hadde virkelig ikke forventet at jeg skulle være den sterke part i dette forholdet. Jeg må dessverre konstatere at jeg tok feil. For jeg var ikke sterk nok til å ta føringen eller avbryte og korrigere når psykologen la ord i munnen på meg og stilte ledende spørsmål. Jeg vil advare andre mot dette tilbudet om de er i en sårbar livssituasjon. Du må føle deg sterk nok. Jeg vil derfor oppfordre deg til å tenke deg om to ganger før du takker ja til dette tilbudet. I mitt tilfelle førte til en forverring og et tilbakefall i min tilstand på minst en måned. I ettertid synes jeg at det hele utspilte seg nærmest som en form for tvangsbehandling. Verken lege eller psykolog maktet å forberede meg på hva jeg skulle igjennom. De visste best, og uten å spørre meg hva jeg har bruk for, ble det bestemt at det jeg trengte var å snakke med en psykolog. Det er jo selvfølgelig et frivillig program, men for å få den hjelpen jeg trengte, altså snakke med en jobbkonsulent, følte jeg meg presset til å gjennomgå en psykologisk vurdering og kognitiv terapi. Noe som innebar at jeg var nødt til å svare på meget private spørsmål om min samboer, familiebakgrunn og oppvekst. Jeg forstår ærlig talt ikke hva dette har med mine evner på jobbmarkedet å gjøre. Jeg vil også nevne at kognitiv terapi er den eneste behandlingsmetoden Senter for jobbmestring tilbyr. Jeg har senere forstått at psykologer i det private først finner ut, i samarbeid med pasienten, hvilken behandlingsform som passer best før behandlingen settes i gang. I tillegg fortalte legen meg at om jeg ikke gjennomgår en eller annen form for behandling, kan jeg risikere at Nav stopper utbetalingene av sykepenger. Jeg trenger vel ikke å gå inn på hvilke konsekvenser det får.

Er det omprogrammering som må til? Denne opplevelsen var så traumatisk for meg at jeg ifølge min samboer brukte tre dager før jeg i det hele tatt begynte å snakke med ham om hva jeg hadde opplevd. Jeg var helt rystet og husker ikke så mye fra de første dagene etter at jeg hadde vært hos psykologen. Det høres kanskje litt dramatisk ut, men likevel. Å gå til psykolog er noe av det verste jeg har vært med på. Jeg kan håpe at dette skyldes denne psykologens inkompetanse og at det ikke er vanlig at psykologer behandler sine pasienter på denne måten sånn generelt. Senter for jobbmestring har som mål å få folk tilbake i arbeidslivet. Før jeg forstod hva Senter for jobbmestring holder på tenkte jeg at om jeg bare fikk vite hvilke bransjer som trengte arbeidskraft og hjelp til å formulere det jeg kan på en slik måte at det blir intereressant for en potensiell arbeidsgiver, så var det jo bare å gå i gang med å skrive søknader, men nei, det holder åpenbart ikke for Nav, først skal det kontrolleres at du har de riktige tankene og de riktige følelsene. Denne overdramatiske måten å møte et oppegående menneske på har nærmest skremt meg vekk fra arbeidslivet. Er det virkelig blitt så tøft at Nav mener at vi må omprogrammeres av en psykolog for å passe inn? Vel, det er iallefall det inntrykket jeg sitter igjen med. Med andre ord hvis Nav virkelig mener at arbeidslivet er blitt så tøft at normalt fungerende mennesker må omprogrammeres av en psykolog før de kan få noen råd og informasjon om hvordan næringslivet fungerer og hvilke bransjer som har bruk for arbeidskraft, så begynner det å ligne et jobbmarked jeg hverken kan eller tør være en del av.

Kvinne 44 år

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.