Åpen om angst og depresjon

Tenk deg at du har et mer eller mindre «perfekt» liv. Hus, bil, ektefelle, barn, jobb og venner. Og for å toppe det hele, et barn i magen. Er man lykkelig da? Er det dette som skal til for å bli lykkelig? Kanskje. Jeg hadde alt dette. Men så skjedde det noe.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Komplikasjoner i svangerskapet som var nesten halvveis og barnet døde, men måtte fødes. Påfølgende tomhet og sorg og en massevis av spørsmål. Men pliktoppfyllende og perfeksjonistisk som jeg var presset jeg meg videre, gjorde mest mulig for ikke å tenke og sørge. Så kom en lekkasje på loftet. En lang rekke med bekymringer. Reiste vekk en uke etter fødsel, men der knakk mannen i huset skulderen stygt og ble innlagt på sykehus, mens jeg satt igjen med barna og en veldig tomhet. Presset meg igjen videre og gjorde masse, for ikke å tenke og for ikke å sørge, og for å ha alt perfekt.

Utmattelse og tomhet
Så en dag begynte det å skje noe med kroppen, og jeg klarte ikke spise, klarte ikke sovne før langt på natt og våknet etter bare noen timer. Og når jeg våknet hadde jeg en veldig uro i kroppen. Var jeg syk? Følte meg kvalm, tom for krefter og fryktelig trist og tom. Orket ikke stå opp, fant ikke glede i noe eller noen, og fikk dårlig samvittighet for det. Begynte å tenke på døden. Gråt for ingenting, og hadde et tankekjør uten like. Til slutt en tur til lege som ga medisiner, men ingenting hjalp, og det endte med innleggelse. Noe jeg følte som ett veldig
nederlag. Tenk; JEG innlagt på «sinnssykehus»! Masse fordommer og uvitenhet og bekymring og redsel. Jeg lå for det meste i sengen men kom meg etter hvert opp litt og snakket med andre pasienter, noe som hjalp meg veldig.

Medpasienter
Mine tanker var da: «Her finnes det jo normale mennesker som meg, og de har jo faktisk opplevd mye av det samme som meg.» Jeg kom meg litt og fikk etter hvert besøk av mann, barn og min far. Vi gikk en liten tur og jeg kjente for første gang på lenge glede. Så satt jeg meg ned med mine nye venner i stuen på avdelingen og så på TV. Men etter et par timer ble jeg hentet: «Det er besøk til deg». Jeg skjønte ikke hvem det kunne være. Jeg hadde jo nettopp hatt besøk og visste ikke om noen flere som skulle komme. «Hvem er det da?» «Det er din mann», fikk jeg høre. Da kjente jeg frykten skylle over meg. Det MÅTTE være noe galt. Hvorfor kom han helt tilbake? Vi gikk inn på rommet og der satt han på sengen min, og jeg så at det er noe galt. Jeg spurte hva det var og fikk beskjed om å sette meg. «Det har skjedd noe med din far!» Jeg hører ennå den setningen. Jeg la meg på sengen og hylte. Klarte ikke mer. Pappa hadde fått problemer med hjertet var kommet på sykehus og var i koma. Neeei, ikke pappa. Ikke pappa…….. Jeg klarte ikke tanken på å miste mer nå og iallfall ikke pappa. Det gikk lenge før jeg klarte å samle meg.

Pappa dør
Vi dro til sykehuset etter hvert og det ble en uke pendling mellom sykehuset der jeg var innlagt og sykehuset der pappa var. Ingen søvn, ingen mat. Gjorde alt for at pappa skulle våkne. Men 13. mars 2005 døde pappa, bare 57 år gammel og livet mitt raser sammen nok en gang. Pappa som var min beste venn. Vi var så like og jeg var så glad i han! Men jeg måtte være sterk, for mamma og for ungene og klarte å holde tale i begravelsen. Presset meg igjen. Og klarte det…så vidt. Etter begravelsen var det bare et totalt mørke og sengen på sykehuset, og ønske om å dø og være sammen med pappa i himmelen. Klandret meg selv for hans død. «Det var nok en for stor påkjenning for ham at jeg var blitt innlagt på psykiatrisk». Slik tenker jeg helt til en lege sa; «Hvis du klarer å gi din far tette årer til hjertet, burde du kommet på førstesiden av alle aviser». Det fikk meg til å tenke. Men jeg klarte ikke tenke på mine nærmeste, og også det ga meg dårlig samvittighet. Klarte ikke være mor, klarte ikke være kone, klarte ikke å være perfekt.

Vendepunktet
Etter en tid med bare sengen, kom en ergoterapeut og sa han har funnet ut hva jeg skulle være med på; klatring. Jeg lo for første gang på mange uker. Noe så tåpelig! Men ble motvillig med og så på. Men etter litt ville jeg prøve og kom opp 16 meters veggen på første forsøk og opplevde noe jeg ikke hadde kjent på lenge; mestring, glede og ett lite lyspunkt.
Dette utvikler seg til turer, lange turer og prat med andre pasienter. Vi ble en sammensveiset gjeng på fire stk, og hadde mye glede av hverandre. Jeg begynte igjen å prate og le, og dette ble observert. På tide med utskriving. Noe jeg ikke følte meg klar for.
Både ved denne og en senere innleggelse har jeg reagert på dette; Hvorfor skal man utskrives med en gang man begynner å bli bedre? Man vil jo hjem, men ikke før man er klar, og forberedt. Ved min andre innleggelse fikk jeg datoen for utskriving da jeg ble lagt inn. Jeg ble stresset av det og følte jeg måtte skynde meg å bli frisk. Staten sparer da ikke penger på at en blir skrevet ut for fort og kommer inn igjen med en gang!

Pårørendemedvirkning?
Jeg ønsket å gjøre alt psykologer og andre ansatte anbefalte, for jeg ønsket å bli frisk. Men med en gang jeg ble med på turer og lo og pratet følte jeg at jeg ble «straffet» for det. Dette reagerte mine pårørende på og. En annen ting de reagerte på er at de fikk utrolig lite informasjon og fikk i liten grad delta i min tilfriskning. Hvorfor er det slik?? Hvem kjenner meg best? Jeg tør påstå at det er meg! Og deretter min mann, mine barn, min mor og andre pårørende. Hvorfor kan ikke de da få uttale seg og delta i min bedringsprosess i større grad?
Ungene mine fikk informasjon, men det var først etter at vi selv tok initiativ til det.
Utover dette har jeg mange positive opplevelser av det å være innlagt og av personale der. Når folk spør hvordan jeg har blitt frisk sier jeg at det er takket være fysisk aktivitet, godt personale, flinke psykologer og ikke minst; de andre pasientene. Mer dette enn medisiner. Jeg fikk egentlig mest hjelp av medpasienter; brukerne!! Derfor brenner jeg for brukermedvirkning. Vi brukere har en kompetanse de fleste andre ansatte ikke har. En spisskompetanse. En psykolog kan studere angst i mange år uten å forstå det fult ut. Jeg har kjent det på kroppen. Hvordan kan noen være SÅ egoistisk, eller så langt nede at de ønsker å dø? Jeg vet, For jeg har vært der.

Jeg trodde en periode at jeg aldri kom til å bli frisk igjen. Jeg spurte en ansatt som svarte; «Det er mange som må slite med dette hele livet». Det trykte meg enda mer ned. Tok fra meg håpet. Jeg visste ikke om noen som hadde kommet ut av slikt mørke.

Skatter i mørket!
MEN der i mørket fant jeg skatter. Skatter skjult i mørke og jeg er kommet ut av det, etter min mening sterkere en noen gang. Nå ønsker jeg å være et eksempel på art det går an å få hjelp, det går an å bli frisk. Det går an å fungere igjen i hverdagen. Men hva er «frisk»? Jeg har diagnose «Tilbakevendende angst og depresjon» og har hatt det flere ganger. Andre gang mye mer uforståelig enn første. Men jeg har lært signalene. Jeg vet hva jeg må passe meg for. Og jeg har godtatt at jeg ikke kan kjøre på som før, og at ting er «godt nok»! Jeg tør påstå at jeg også er blitt mindre perfeksjonistisk, og har jobbet med det, og jobber fortsatt med det.
Jeg tror vi som er perfeksjonister har lettere for å bli psykisk syk. Vi setter altfor høye krav til oss selv og presser oss til det ytterste. Blir aldri fornøyd. Leter etter det perfekte.

Håp!
Gjennom innleggelse vokste det fram et ønske om og selv jobbe i psykiatrien. Men jeg tenkte at det var nok unormalt og sikkert umulig pga. min historie. Slik tenkte jeg helt til jeg en dag leste i gatebladet «Megafon» om MB utdanningen (medarbeider med brukererfaring) i Bergen, at jeg nettopp pga. min erfaring var «ønsket». Jeg skrev en mail, søkte, var på intervju og ble tatt inn. Her kom jeg i klasse med andre fantastiske personer som også har brukererfaring. Og etter 10 uker teori fikk jeg praksis på en DPS (Distriktspsykiatrisk senter). Det føles så stort å få jobbe på en slik plass og jeg opplever at det at jeg selv har vært på den andre siden, at jeg selv har vært pasient, det gir tillit og håp. Og det er nettopp det jeg ønsker å være; Ett håp for andre. Vise at det går an å bli hel igjen. At det går an å komme styrket ut av psykisk sykdom. Jeg ønsker å være ett medmenneske. Ett medmenneske som gjennom sykdom og smerte og mørke har funnet lykke. Man kan være lykkelig uten å være perfekt! Ekte lykke er rett og slett et biprodukt av å gjøre andre lykkelig, av å gi andre ett håp!!

Jeg er en kvinne på 42 år. Gift og har to voksne barn. Er fra Askøy og jobber som barne- og ungdomsarbeider i en 50% stilling med mye ansvar for leir. I tillegg tar jeg MB studiet i Bergen. Medarbeider med brukererfaring innfor psykisk helse. Jeg har praksis for tiden på en DPS. Det gir meg mye å få bruke min erfaring som en kompetanse til å hjelpe andre som sliter og å være et håp. Jeg har selv vært frisk i 5 år nå og lært mye gjennom mine sykdomsperioder. Dette ønsker jeg å dele med andre. Jeg ønsker også med min åpenhet å alminneliggjøre psykisk sykdom og om mulig gjøre det mindre tabubelagt.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.