Betraktninger fra sidelinja

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Slitne mødre sitter rundt ett bord og tvinner på kaffekoppen mens de veksler mellom å fortelle sine historier. Historier som ligger langt unna det som for de fleste fortoner seg som en vanlig hverdag. Men for dissa mødrene er gjennkjennelsesfaktoren stor. Det nikkes, flires og noen ganger dukker det frem en tåre eller to. Tårevåte øyne, ja, men ikke alltid av sorg og fortvilelse. Noen ganger fortelles det rørende historier om hva barnet har mestret og oppnådd. Mødrene blir rørt og glade på hverandres vegne, for de vet så utmerket godt hvor mye innsats og arbeid det ligger bak en slik fremgang. Moren som forteller lyser av glede over den annerkjennelsen de andre gir henne og barnet. Rundt dette bordet sitter ikke mødrene til bygdas store idrettstalent eller klassens ener. Dette er mødre til barn med ulike diagnoser; diagnoser som gjør at deres hverdag krever så mye av barnet, av mødrene, av familien.

Høydepunktene som formidles handler om barnet som endelig fikk en bursdagsinvitasjon, om gutten som knekte lesekoden i 4 klasse, om jenta som omsider klarte å delta i gymtimen. De fleste ville nok sett spørrende på den moren som formidlet en slik seier, for dette ligger så langt fra deres egne erfaringer, fra deres egen virkelighet. Deres barn las jo i 1.klasse. Gutten deres var jo i to bursdager i forrige uke «Å gid for ett stress når alt kommer på en gang.»  De «andre» mødrene skjønner ikke hvor mange timer med bekymringer og sorger det ligger bak det at barnet ditt aldri får invitasjoner, ingen som ringer på døra. Bare fordi han har AD/HD og har vansker med de sosiale kodene.

 Hvordan kan «andre mødre» skjønne hvor mange timer med møter, leksepugging og motivering av barnet det har gått med i de 4 årene før gutten endelig klarte å stave seg igjennom sin første setning? Ikke minst hvor mange tårer og fortvilte ordvekslinger det har vært for mor og barn i disse årene. Mor og barn har lagt ned så mye innsats og arbeid i kampen mot bokstavtrollet, for så å oppleve at det står ingen der og jubler når mållinja krysses. De andre mødrene gikk jo hjem for 3 år siden. Men rundt dette bordet står de samlet i målområdet og jubler for alle som krysser mållinja. De heier også underveis. De står til og med klar for å hjelpe til underveis om noen faller i bakken.

Rundt dette bordet oppleves støtte og annerkjennelse i både medgang og motgang. Rundet dette bordet sitter det ikke gamle venninner, men mødre som for kort tid siden møttes for å dele siner erfaringer rundt det å ha ett barn med en eller annen diagnoser som gjør at hverdagen i familien ble noe helt annet enn hva en hadde tenkt.

Disse elsker barna sine over alt på jord, det hersker ingen tvil om det. De legger sin sjel og all sin energi i å gi barna sine en best mulig hverdag. Stoltheten og gleden lyser av de når de forteller om barna sine. Men det koster, det koster på mange så plan. Da er det godt å sitte rundt ett bord med andre mødre som skjønner hva en snakker om, hva en står i. Og ikke minst kunne dele den enorme gleden og stoltheten når noe lykkes. Endelig er hun den moren som høster beundring og annerkjennelse på vegne av barnet sitt. En uvant følelse, en utrolig boblende følelse, en følelse av normalitet.

Jeg sitter ydmyk ved siden av disse flotte mødrene og lytter til historiene deres.  En samtalegruppe for mødre til barn med AD/HD. Å møtes rundt ett bord over en kopp kaffe og en god prat; Så enkelt og så godt ?

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.