Bror jeg lengter…!

Broren min er yngre enn meg. Han var et etterlengtet barn. Jeg var som ei lita mor for ham og hadde ham med meg overalt. Som ei løvinne var jeg. Ingen fikk gjøre ham noe. Storesøster passet på!
Sitt beste år tror jeg at han hadde da de fant ut at han ikke var "skolemoden", og de ga ham et år på en privat førskole. Der arbeidet en ildsjel som visste akkurat hva godt som skulle gjøres for broren min. Der framviste han kunstneriske talenter. Han utfoldet seg særlig med keramikk. Flere av de produktene han framskaffet det året, er familiens kjæreste eiendeler. Selv har jeg en mørkeblå engel han lagde, den står på hedersplass i stua vår.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Siden ble han for det meste misforstått, slik jeg ser det. Han var allerede som guttunge lite meddelsom. Hadde ikke lett for å få seg venner. Samarbeidet dårlig med lærere. Tok fram vrangsida om noen forsøkte å presse ham. Og jeg, storesøster, forsøkte også dette mange ganger. Veldig mange ganger. Det er vondt å tenke på. Jeg skulle ha vært voksen, klok og forutsigbar. Jeg skulle ha lokka fram det gode og samarbeidsvillige i ham. Jeg skulle ha hatt en tålmodighet av en annen verden.

Ja, vi gjør oss mange tanker om hva som gikk galt. Broren min ble syk. Psykisk syk. De har gitt ham diagnosen shizofreni. Han har bodd mange år på lukket og låst avdeling. Der har han, taus og innesluttet, tuslet rundt i korridorene. Etter hvert som han viste seg som institusjonalisert (og gjorde som de forventet), fikk han gå sine faste turer ute i skogen. De låste ham ut og låste ham inn igjen, etter avtale. Han holdt avtalene og fikk gå tur igjen neste dag. Og vi var glade. For at han gikk tur og fikk litt trim. For at han trivdes i skogen. Og vi var glade for at han var så dårlig at noen tok vare på ham. Tenk det: vi var glade for at han var så dårlig! Marerittet for oss har vært at han skulle skrives ut av institusjon. At han skulle forkomme i egen leilighet. At han skulle bli bostedløs. At noen der ute i den stygge byen skulle gjøre ham vondt. At ingen skulle beskytte ham. At mangel på medisinering skulle gjøre at han ble proppfull av angst. For vi kunne ingenting gjøre; i perioder ville han ikke ha besøk av oss engang.

Broren min har ingen. I alle fall ingen andre enn oss: Mamma, Pappa og meg. Det er ingen gamle venner som spør etter broren min. Det er ingen kamerat som dukker opp hos ham på kaffebesøk. Han har fått tildelt støttekontakt. Flere ganger. Han orker dem ikke og vil ikke at de skal komme. Noen ganger tenker jeg at han ikke har oss heller. Det er når han ber oss om å gå. Det er antageligvis når han synes det blir for mye. For mye fellesskap? For mye prating? For mye å forholde seg til? Nåja, vi er dyktige til å gjette; vi gjetter "i vilden sky" – helt til fornuften tar oss og vi minner hverandre på at han er syk. Med en sykdom som gir slike utslag. Vi prøver etter beste evne å være hyggelige. Men egentlig liker han ikke "hyggelige mennesker", det har han også ropt etter meg. Det var da han var på sitt sykeste. Da gråt jeg bittert utenfor sykehusporten. Men det er mange år siden nå.

Kjære Bror
min eneste

Vi eldes
jeg smaker alderen
med gråtoner
du er mørk
etter alle disse årene

Du lever
sytti mil fra meg
i din verden

Jeg kommer til deg
skjelvende
fra sytti mils avstand
ja, syv ganger sytti

De låser meg inn
tause av plikt
du ligger innhyllet
i ugjennomtrengelig tåke
på sofabenken uten puter
bordet er begeret
med svimerker
etter timer lagt i aske

Du bruker få ord
svarer sjelden
ser på meg
med dypbrune øyne
stirrer
gransker
vidåpent blikk
gir ingen konklusjon
til meg

Jeg øver meg
til deltakelse
i det ordløse fellesskap
med et stumt håp
du ber meg jo ikke lenger
om å gå

I kirken tenner jeg et lys
for oss
kinnet gløder ennå
etter klemmen
du ga meg sist vi skiltes

Årene har gått. Broren min bor nå i egen leilighet. Han er stolt av leiligheten sin. Han har TV. Julepynten står framme året rundt. Han har lyspærer i mange av lampene. Han spiser pølser hver dag. Han tapper så mye varmtvann som han ønsker. Han tar sine medisiner. Han går sine turer. Han møter opp til avtalt tid der han bor. Han holder sine profesjonelle hjelpere på armlengdes avstand. Han sier at han har det godt.

Psyk
Du har tette gardiner
foran vinduene dine
– det blir ikke noe
utsyn for deg

Du har spiker
i kjøleskapet ditt
– det blir ikke noe
helse for deg

Du har vranglås
på badet ditt
– det blir ikke noe
verdighet for deg

Du har ordene
inni kroppen din
– det blir ikke noe
forståelse for deg

Du har støy
i ørene dine
– det blir ikke noe
harmoni for deg

Du har flukt
i blikket ditt
– det blir ikke noe
fellesskap for deg

Du har hjelpere
i dørgløtten din
– det blir ikke noe
framgang for deg

Han og jeg har vært på noen turer. Da tenker jeg at han liker å være sammen med meg. Han holder øye med meg, han vet bestandig hvor jeg er i landskapet. Han sier så lite, broren min. Det er ikke alltid han svarer heller. Hvis noen andre forsøker å snakke med ham, så vrir han seg unna, som i smerte. Han liker det ikke.
Jeg er ganske stolt av meg selv når jeg får til å ikke plage ham med mye snakking. Jeg er blitt flink til å være stille sammen med ham. Småprater bare litt. Jeg vil det. Snakke litt med ham. Jeg vil at han skal vite noe om hva som skjer i familien. Jeg vil at han skal huske gode historier fra barndommen vår. Jeg vil at han skal bli minnet om hendelser fra tidligere i livet sitt. Særlig vil jeg minne ham på hendelser hvor han selv mestret et eller annet på en god måte. Jeg vil at han skal oppleve seg selv som et menneske med en livshistorie.
Jeg lengter etter broren min. Liker at han viser at han utholder jeg er der. Jeg leter alltid etter tegn på at han liker at jeg er der. At det er oss to.

Møte
smilte du ikke
en eneste gang?

jo, du smilte

til fotoapparatet
smilte du

jeg smilte
også
mens jeg knipset

åpningstiden var én sekstidels sekund

Det er finest når vi drikker kaffe. På en liten ferietur med overnatting kan det bli mye kaffe. Broren min kan drikke enorme mengder med kaffe. Ikke skjønner jeg at han synes det er godt med så mye. Han bare heller innpå. Når jeg er sammen med broren min, da drikker jeg mer kaffe enn det som er vanlig for meg. Med en sjokoladebit til, går det ganske bra. Jeg har alltid litt sjokolade i veska når jeg skal være sammen med ham. Broren min trenger ikke å spise noe til all kaffen. Han er ikke begeistret for mat.

Sammen
Du skjenker deg kaffe
– jeg rekker fram koppen min

vi drikker kaffe
samtidig

Du er taus
jeg sier heller ikke noe

vi tier sammen

Du reiser deg
driver omkring
i menneskemengden
sånn litt i utkanten
– jeg reiser meg
tusler fram og tilbake
i de samme omgivelsene

punktvis
møtes vi
fra hver vår øyenkrok

Når natten kommer
du alene
i ditt rom
– jeg i mitt rom

gjennom veggen
hører vi hverandres lyder
deretter sover vi
begge to

Når jeg kommer på besøk til broren min, åpner han døra og slipper meg inn. Nå får jeg en klem. Det er godt for meg å få gi en klem til ham. Jeg pleier å stryke ham forsiktig på ryggen da. Benytter sjansen til å ta litt ekstra på ham, sånn litt raskt. Jeg håper at han skal kjenne at jeg bryr meg om ham.
Så snakker jeg. Noen ganger svarer han. Særlig når jeg gir ham tid til det. Ordene mine må på en måte gå mange omveier før han har fått fordøyet dem. Da er det viktig å snakke ordentlig. Ikke mye på én gang. Det må jeg huske. Jeg er blitt ganske god til å snakke slik at han orker meg. Ikke mye. Bare sånn passe.
Og så må det få være stille også. Det er ikke lett å være stille når jeg er på besøk og ikke har noe å gjøre. Da må jeg bare sitte å se. Ikke går det å se ut av vinduene heller. Han har alltid gardinene trukket for. Jeg tror at det er fordi han ikke liker at noen skal kunne se inn til ham. Jeg skulle ha ønsket at han bodde noen etasjer høyere opp. Da kunne ingen få til å se inn igjennom vinduene hans.
Noen ganger foreslår jeg at vi skal gå ut en tur. Alt blir lettere da. Det er mye å se på ute. Og så går vi jo. Men det er litt vanskelig å kose seg på tur med ham. For han går alltid fortere enn meg. Da blir jeg hengende etter. Er vi sammen nå? tenker jeg da. Jeg kan føle meg temmelig alene der jeg forsøker å holde følge med ham. Så svarer jeg meg selv at vi er sammen. Sammen ute.
Det hender vi går på kafé. Da har han alltid drukket opp sin kaffe før jeg har fått satt meg ned ved kafébordet. Så sitter jeg plutselig der helt alene. Da er han ute og røyker. Så vil han gå videre. Han går alltid den samme løypa.

Nå er jeg blitt modigere, for nå sier jeg til ham at han ikke må gå fra meg. Da saktner han farten. Da tenker jeg at han liker at vi går tur sammen. Noen ganger tar vi T-banen tilbake til leiligheten hans.

Til Bergkrystallen
– med T-banen –

flott
å sitte sånn
på veggsetet
med ryggene våre
mot vinduet
du og jeg
tyngden
av kroppen din
mot min
du til meg

når toget stanser
avtar trykket
du og jeg

start
ny bevegelse
min kropp
mot din
jeg til deg

– neste stasjon også?

ja, og neste!

etter Høyenhall
våger jeg
å legge inn litt ekstra trykk
jeg deg

oj – du tåler det!
Manglerud
du meg
Brattlikollen
jeg deg

godt
å sitte sånn
starte og stoppe
jeg deg du meg
stoppe og starte
du meg jeg deg

jeg ønsker
at vi ikke skulle til Munkelia
din vei

jeg ville at vi skulle
lene oss mot hverandre
du meg jeg deg

helt til Bergkrystallen
jeg deg du meg

kanskje helt inn i Bergkrystallen?
du jeg
inne i Bergkrystallen!

– meg deg –

Jeg er storesøster. Broren min er psykisk syk og strever med forholdet til menneskene omkring seg. Jeg strever med å tilpasse meg hans grenser, slik at vi kan ha det trivelig når vi er sammen. Jeg har kjent ham hele livet hans og kan bidra med fortellinger fra vår felles historie. Egentlig vet jeg ikke hva han liker å høre. Men jeg vil at han skal høre at han var en god gutt. Jeg vil minne ham på mye av det han sa og gjorde. Det er ikke mange som kjenner broren min. Jeg forteller her litt om hvordan det er for meg å være storesøster til en psykisk syk bror. Innimellom kommer jeg med dikt.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.