Dikt fra anoreksiens verden

Diktsamling om spiseforstyrrelser

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Ravnen og jeg.
Det var en kald vintermorgen og himmelen var mørkeblå, den dagen jeg så ravnen fly. Dens linjer i bevegelse i den kalde luften fanget meg og kontrasten den laget i mot en blåfrossen himmel var så vakker, så altoppslukende der og da. Jeg plystret på ravnen, hun vippet litt på vingene, sirklet seg ned og satte seg på den ensomme skulderen min. Varmen fra fuglen kjentes behagelig ut mot halsen min og hennes sorte fjær kilte lett ved mitt rådløse hjerte. Vi ble ett vi to, ravnen og jeg. Men som mange vennskap er av det gode, ble dette et av det onde. Hennes grove kråketær strupte mitt hjerte, mørkla mitt sinn og krympet min kropp. Hun lovte meg hennes vinger. Hun lovet meg vektløshet slik at også jeg kunne vippe på vingene og lage billedkunst i luften som alle kunne se. Men slik min kropp ble lettere, ble mitt hjerte tyngre for hennes løfter var som sten. Hennes vakre fjærdrakt som danset i vinterluften viste ikke at bak det metalliske fuglebrystet, banket et blåsort hjerte. Hadde jeg bare hørt godt nok etter den vinterdagen i januar, ville jeg ha gjenkjent hennes vingeslag som et ondt varsel. Men når våren endelig kom og den mørkeblå himmelen gikk over i lyseblått, var det for sent.

Ensomheten er i blått.
Så mange mennesker som vil ta del – som vil ha en del av det jeg har å gi. En nærhet, anerkjennelse, litt trygghet og min latter tar de gjerne. Jeg gir. Ofte alt jeg eier av det jeg har. Men ingen ser klovnen bak masken. Ingen kan se mine skjøre nyanser. – eller min ensomhet. Galskapen har så mange farger. Men den omslutter meg til sist med dypblåe farger. Min ensomhet er blå. Lik det blåsorte hav. – med skum av gjennomsiktig lidelse. Bitterhet er bortkastet. For ingen andre enn jeg kan jo vite – at ensomheten kommer i blått.

Å brette det vonde sløret til sides og erkjenne håp.
Kan du se fargene, høre musikken og se krusedullenes uorganiserte dans på ditt ark? Og kan du se at det er vakkert? Først når du tør å kjenne litt kan du bli fri. Hør! Lytt! Musikken vil fortelle deg din egen historie. Tegningen din forteller deg noe som bare du kan se og gi deg bilder i fra ditt vakre hode. – som bare du kan kjenne igjen. Tør du åpne øynene for din egen skapelse og gi den mening? Kan du lage en figur og gi den et navn? Kjenn dine egne følelser stige opp til overflaten, lik en delfin etter luft og når du er over vannkanten, se deg så litt om etter godt vær – og innhaler både regn og sol. Du puster en sval vind, lik sommer brisen som får kornåkeren til å bølge seg om sommeren. Og du begynner å forstå mens det vonde sløret brettes til sides -at du puster i en luft pakket med håp. For det er håp. Og der finnes. Og om du kjenner litt etter akkurat nå, vet du allerede at det er sant. (Dette ble skrevet i en eksamensoppgave i tema: Kunst, kultur og aktivitet i psykisk helsearbeid)

Jeg kjenner henne ikke.
Det kan være vondt å møte seg selv i døra. For ved døra står en lett kropp med et tungt sinn og med en sjel fylt av bly. Det er vondt å se seg selv i speilet når sløret avdekkes og en virkelig ser – sin sorg tre frem for disse tomme øynene, som ligger litt for langt bak i skallen. Det kan være vondt å kjenne kroppen som er et uthult landskap, lik en ørken som har tatt over etter en frodig skog. Og det kan være vondt å minnes blomstene som pleide å vokse der – og samtidig ikke lenger ha evnen, til å minnes lukten av dem. For sansene tørket inn lik følelsene sluttet å kjenne. Og hun som jeg engang var, hun kjenner jeg heller ikke lenger. Jeg kan bare så vidt høre hennes trillende latter som et sus, langt der borte. Lik den lyden av hav som kan høres når man legger øret til en konkylie. Lyden er nå bare som en svak tone, fra en gammel og forlengst bortgjemt sang.
En himmel fylt av stjerner.
En himmel Flere soler skal du vite. At der finnes. Om en blekner for en som skinner sterkere – betyr ikke at den andre slukner helt. Slik er livet for ei som har levd litt. En himmel full av stjerner. For vi vet, om en stjerne har dødd ut for så mange år siden – forsetter den for vårt øye å skinne like klart. Med lysets hastighet. Så fort kan ting skje. Å havne i et sort hull. Langt der ute i kosmos. Kosmos kan være berusende.. En himmel fylt av stjerner. Et liv fullt av feil. Men et liv fullt av solskinn allikevel.

Savnet etter henne.
Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg savner henne og vil ha henne tilbake. Bare for en liten stund, hjelpe meg littegrann kan hun vel? Slik at jeg kan bli litt som jeg var? Men jeg vet at hvis jeg først slipper henne inn, vil det bli vanskelig å la henne gå. Hun reiser ikke frivillig og vil jeg være sterk nok til å kaste henne ut? Men livet er vanskelig uten henne i det. Men også et levende ekte helvete med henne. Hun hvisker igjen. "Ikke hør på dem, de vet ikke de har aldri vært i nærheten av en slik perfeksjon, som du har. Og du trenger ikke si alt du kan beholde meg litt, du trenger meg, vi har gjort det før, vi kan gjøre det igjen sammen. Men du må lytte til min Røst. Jeg gjorde deg tidvis ulykkelig det gikk for langt men ikke denne gangen, jeg lover. Fikk ikke jeg frem smilet ditt da du beskuet din slanke kropp i speilet? Så du ikke da de mange misunnelige blikk sendt av sjalu kvinner -som ikke fikk det til, som oss? Frykt ikke sulten, det verste er over på en uke, etter det er det lett. Lett vil du ikke være lett, flat og vakker igjen? Sammen finner vi styrken. Bare si til deg selv; ingen kan forvente at du skulle få et vanlig liv, et vanlig spisemønster, uansett. Du har det vondt nå. Jeg kan se det. Jeg kan hjelpe deg. La meg få hjelpe deg, litt." Hun er jaget på flukt. Men hun står utenfor min dør fra tid til annen. Og nå banker hun på. Tidvis øredøvende. Jeg slapp henne inn her om dagen Og hun gjorde meg med en gang vakrere, Slik hun lovte. Hun ble drevet vekk i går og bankingen hennes er øredøvende. Og jeg vet at i morgen vil jeg slippe henne inn. Bare for en liten stund. Det gjør vondt i begynnelsen sier hun. Men bare en liten stund. Bare en liten stund.

Kari E er en “flink pike” på 30 år. Sykepleier og går nå på videreutdanning. Har jobbet som sykepleier i akuttavdeling, legevakt og på intensivavdeling i 7 år til sammen. Er skribent for et kjent ukeblad og har jobbet som modell. Er lykkelig forlovet og bygger huset ved strandkanten på bygda etter mange år i byen. Slet med anoreksi for 3 år siden, kom meg ut ved god hjelp men har også hatt mine tilbakefall. Men er nå stort sett frisk.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at jeg må leve med anoreksiens spøkelse fra tid til annen. Men hun hjemsøker meg mindre og mindre, nå heldigvis. Jeg tror på håpet og den gnisten som kan lage ild. Ilden som gjør at jeg kan kjenne varmen fra det trygge bålet – som engang var meg selv.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.