Ei moderne kvinne i møte med det Biomedisinske hegemoniet i psykiatrien.

Takk for at eg er fødd i 1964, og ikkje tidligare. Eg vart innlagt i psykiatrien i 1988 første gang, siste gang i 2014. Psykiatrien si historie i høve til kvinner og menn er ikkje vakker. Grupper i befolkninga vart steriliserte og lobotomerte i psykiatrien. Tvangsmedisinering skjer framleis daglig. –Min opplevelse er at det er for mykje medisin i psykiatrien –og korleis er psykiatrien sin etikk?

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

EIGA ERFARING:

Mine tanker er at enkelte psykiatere framleis sit på sin høge hest, -og at det er tid for å stige ned? -Og sjå heile mennesket? Mennesket som del av ein biotop, og ikkje berre som ei hjerne? Eg som pasient står i ein samanheng, og kva er bakgrunnen for at eg blir sjuk? Eg har møtt ein psykiatri som utelukkende hadde ei medisinsk tilnærming til meg. Og det heldt på å ødelegge meg som menneske. Eg fekk nevroleptika i sprøyter ved tvang. Eg vart anbefalt uføretrygd og kommunal bolig. Samstundes som eg møtte eit system der eg som kvinne kjente at eg ikkje passa heilt inn. Eg var politisk bevisst, utan autoritetsangst, feminist. Ei moderne og trygg kvinne. –Og eg kom på kant med psykiateren min. Eg overdriver ikkje når eg beskriver den behandlinga eg fekk, som helvete på jorda. Kanskje psykiatrien kan ha nytte av å sjå behandlinga dei har gitt ut frå eit kvinneperspektiv? Eller blir det for vanskelig? Psykiatere har stor grunn til å kjenne på skamma, om ein ser behandling i psykiatrien i eit historisk perspektiv. Mi historie er nær historie. Eg møtte dei lobotomerte kvinnene, dei steriliserte kvinnene, eg møtte tyskertøsa som hadde sete i psykiatrien sidan krigen. Eg møtte kvinner som hadde vore innesperrra frå tidlig ungdom –og som i 88-91 var tidlig i 30 åra… -og dei var framleis innesperra. –Eg møtte og mange menn som budde i institusjon over fleire 10 år.

Staten Norge, korleis kunne du? Visste du? Arbeiderpartiet? Eller er psykiatrien ein stat i staten? Det er nok no, eg har ingen respekt for psykiatere som meinar dei har hevd på sanninga, -som medisinerer istaden for å snakke med pasienten. Mange av dei har framleis skremmende stor makt. Og burde vore fjerna. Eg har og lite respekt for autoriserte sjukepleiere som gruppe dersom dei set autorisasjonen sin høgare enn etikken i faget. Eller forsvarer sjukepleiere tvangsmedisineringa/steriliseringa/lobotomeringa mv. som er psykiatrien si historie? -Og som sjukepleiere har vore ein del av? Er det biomedisinsk perspektivet ein finn i deler av psykiatrien ei form for kjemisk lobotomering?

Omkostningane i samfunnet vårt i høve til psykiatri-medisin er svært store, og om vi ser på antall uføre grunna psykisk sjukdom i Norge i dag så borger det for ei radikal omlegging i psykisk helsevern. Med statstøtte forsker NORMENT på menneskehjerna vs medisin som gir minimalt med bivirkninger. Staten bør satse på Recovery forskning. NORMENT gir meg eit gufs av ei tid som var… Psyche betyr sjel, -og kan den bli frisk av medisin?

HISTORISK TILBAKEBLIKK

I oldtida meinte legen Hippocrates at sinnslidelser hadde naturlige årsaker, og han la vekt på viktigheita av balanse mellom kroppsvesker, klima og diett. Han anbefalte kvile, bad, trening og diett. (Han sette ord på mani, melankoli og hjernefeber.) Platon hevda at opplevingar i barndommen forma den voksne si åtferd.

I 1758 introduserte William Battie studiet av mentale forstyrrelser som ein medisinsk vitenskap. Samstundes som David Hume og David Hartley brukte termen psykologi.

I 1776 vart første psykiatriske institusjon åpna i Norge: Oslo Hospital.

Tidlig på 1800 talet vart psykiatrien utvikla som ein akademisk vitenskap. Faguttrykket psykiatri vart framsett av Johan Christian Reil i 1808. (Psyche –sjel, og iatros-doktor)

Første utdanningsinstitusjon kom i Leipziig i 1811, i USA i vart The American Psychiatric Association grunnlagt i 1844. I Norge vart den første psykiatrilova vedtatt i 1848, ”Lov om sinnsykes behandling og forpleining” Pasientene fikk lovpålagt rett til somatisk tilsyn og pleie. Gaustad sykehus kom i 1856 og ble første behandlingsinstitusjon i Norge innen faget.

Tidlig på 1900 tallet vart psykoanalyse utvikla. Freud og Jung var viktige navn. Adolf Meyer var framtredende i høve til å få til ei tilnærming mellom ein biologisk/medisinsk forståelse og ein psykologisk forståelse i psykiatrien.

Psykiatri har vore brukt av totalitære regimer for å framtvinge politisk kontroll. Nazi Tyskland, Sovjetunionen og apartheidregimet i Sør Afrika.

I 1930 og utover var lobotomi, ECT (Elektrosjokk) og insulin vanlig. På 50/60 tallet brukte ein Litiumkarbonat, Klorpromazine, ulike typer antipsykotika og antidepressiva kom til. Psykiatriske medisiner vart no vanlig blant psykiatere og allmennleger.

Reitegjerdet vart nedlagt i 1987, og bruk av tvang vart innskjerpa.

Lobotomi utførte ein i Norge frå 1941 til 1974. 19 psykiatriske institusjoner praktiserte Lobotomi.

”Store fremskritt i hjerneforskningen fra 1980 tallet medførte store fremskritt for psykisk helsevern. På 2000 tallet påviste hjerneforskningen betydningen av tilknytning, kontakt, relasjoner og følelser for psykisk helse. Økt forståelse for traumer.”

Ja, slik står det å lese i Wikipedia. –Og det stemmer bra med den kunnskapen eg har erverva meg gjennom utdanninger og levd liv. For øvrig var vel Platon i oldtiden inne på det psykiatrien forska seg fram til på 2000 talet?

ETTERKRIGSTIDA, EIN DETERMINISTISK PSYKIATRI?

Vedrørende ””Psykiatriske arbeidsoppgaver i etterkrigstiden” skrev f.eks. psykiateren Gabriel Langfeldt i 1945: ”Det kan imidlertid nå være et spørsmål om ikke vår steriliseringslov av 1934 bør suppleres og radikaliseres på enkelte punkter. Loven er riktignok meget elastisk og innebærer mange muligheter, bare disse blir utnyttet. Således bør jo sterilisering på sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner etter begjæring av verge eller kurator anvendes i langt større utstrekning enn hittil.” (I fortsettelsen av dette sitatet nevner Langfeldt også behovet for en hjemmel til abort på eugeniske indikasjoner (Læren om å forbedre menneskers biologiske kvalitet, min kommentar) og eugeniske tiltak i ekteskapslovgivningen.) Ti år senere, i en rapport om praktiseringen av den norske steriliseringslovgivningen, konkluderte helsedirektør Karl Evang blant annet med at ”Det er på denne bakgrunn [det etter Evangs oppfatning lave antall eugeniske steriliseringer] rimelig å foreslå at det tas tiltak med sikte på hyppigere anvendelse av sterilisering etter loven i de tilfelle hvor det dreier seg om klart arvelige lidelser av alvorligere karakter” (Evang 1955a, s. 1829). Noe mer konkret initiativ til lovendring i denne retning ble likevel ikke tatt. En mindre endring ble gjort i 1961, etter hvilken begjæring fra verge eller andre ikke kunne fremmes dersom vedkommende var i stand til selv å ta stilling til inngrepet (jf. også veiledningen av 1950, trykt som vedlegg til Haave 2000). ”” (Kilde: Sterilisering på medisinsk grunnlag og sammenhengen mellom eugenikk og humangenetikk, et forprosjekt v/Haave og Giæver 2000, kap. 3.2.3 Sterilisering etter 1945, s. 45)

Tyskertøsene vart karakteriserte som kvinner med tvilsomme mentale egenskaper av psykiateren Gabriel Langfeldt, og kvinnene blir omtalte som debil (evneveik, min kommentar) med dårlig karakter. (Morgenbladet 1707 1945) Ein anna psykiater; ”Ødegård var blant de norske medisinerne som hadde begynt å interessere seg for rasehygieniske og mentalhygieniske tiltak i bekjempelsen av sosiale problemer allerede lenge før krigen. Han hadde hevdet at psykiatrien var det rette faget til å ta hånd om det han kalte de ”herreløse” sosiale problemene i samfunnet (Ødegård 1931:293). Selv hadde ikke Ødegård anledning til å gjøre egne undersøkelser for Krigsbarnutvalget, men bygget sin sakkyndige uttalelse på sine generelle kunnskaper om åndssvakhet og på kjennskap til noen såkalte ”tyskertøser” som hadde vært innlagt på Gaustad under krigen. I tråd med rådende oppfatninger i psykiatrien om sammenhengen mellom moral og intelligens, anslo Ødegård at en stor andel av krigsbarnas mødre var åndssvake. Med slike mødre ville tusenvis av krigsbarna være bærere av dårlige arveanlegg og vise seg å være åndssvake. Siden ville de selv få åndssvake barn. Mødrene burde derfor ikke beholde barna, og både barn og mødre måtte plasseres i åndssvakeinstitusjoner som måtte bygges så snart som mulig.” (Kilde: Problembarn og profesjoner –krigsbarn som sosial kategori i norsk etterkigstid, s.47/48 v/Eva Simonsen 2005 Norsk senter for barneforskning)

Tyskertøsene kunne risikere lobotomi, sterilisering, og år innesperra i psykiatrien. Dette er del av den nære historia til psykiatrien, moraliserende, oppdragende og med eit deterministisk menneskesyn.

VEGEN VIDARE:

Har vi blitt bedre? Ja, eg jobber sjølv i psykiatrien. Mange av oss er gode på å sjå mennesket og på å søke forståelse. Og gjennom forståelse legge til rette for ei endring saman med pasienten. Vi tenker systemisk, og vi er under utvikling. Min påstand er at vi har har svært mykje/for mykje medisin i norsk psykiatri. Og forlite av det som Hippocrates i si tid anbefalte: Kvile, bad, diett og trening.

Vi har færre inneliggende i institusjon, men vi har fleire TUD pasienter: Tvang uten døgnopphold. Tvangen består av injeksjon med nevroleptika. Og svært mange i denne pasientgruppa har samtidig rus. Nevroleptika og narkotika er det etisk forsvarlig? Pasientgruppa får tidlig svært dårlig fungering. –Og kan få alvorlig reduksjon i leveår i høve til resten av befolkninga.

-Og kanskje har den psykisk sjuke godt av å bli skjerma, sleppe å blamere seg i nærmiljøet? Men i dag har vi akutte heimebehandlingsteam. Kan det vere slik at det ikkje er tvangsinnleggelsen som er overgrepet? Men tvangsmedisineringa? Kanskje tvangsinnleggelse kan gjere godt, dersom ein blir møtt med verdigheit og respekt? I gode omgivelsar. Mange psykisk sjuke er slitne, TUD pasienter med samtidig rus er ofte svært slitne. Denne pasientgruppa er marginal, og det handler ofte om liv og død.

-I tillegg har dei pårørende som er svært slitne, og som og kan pådra seg helseskade.

Historia over viser i all si gru, kvifor psykiatriske pasienter tradisjonelt har skamma seg, og vore redde. Eg trur at psykiatrien må ta eit oppgjer med seg sjølv, eg aksepterer ikkje at eg skal bere skamma. Eg var sjuk. Kva var psykiatrien som behandla meg? –Og som heldt på å ødelegge meg?

Pasienter som i dag slit med rus og psykisk sjukdom treng ein god stad å vere, ein stad uten rus. Tvang kan vere nødvendig tenker eg, fram til den enkelte trur på at ei endring er mulig. Ein må jobbe endringsfokusert i miljøterapien, og ein må bruke tid. Ein må vere berar av håpet. Koster det for mykje, økonomisk? Rus/psykiatri pasienter koster, mange av dei er svært sjuke.  Eg tek fram denne pasientgruppa spesielt då dei mangler tilbod stort sett over heile landet. Dei står lengst ned i trappa i norsk helsevesen i dag.

Inger-Mari Eidsvik (49) er utdannet barnevernspedagog og jobber innen rus og psykiatri som samhandlingskonsulent i spesialisthelsetjenesten. Hun har også erfaring som pasient i psykiatrien.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.